I’ll be alone dancing, you know it, baby

Jeg har ikke gitt opp månedens låt allerede etter ett innlegg, men jeg har tenkt mye på tid og hvor den blir av. I mars har jeg jobba mye, men ikke skrevet nok. Jeg har sett mye på TV, og ikke lest bloggene jeg liker å lese eller rydda i mailboksen (eller, jeg har rydda, men den fyller seg opp igjen.) Jeg pleide å ha Inbox zero, nå har jeg inbox jevnt på 80 uleste mailer og noen av dem er til og med viktige, og ikke bare nyhetsbrev jeg burde meldt meg av igjen (jeg melder meg stadig på nye, fordi jeg tenker det er fint å få smarte og fine ting i mailboksen og ikke bare reklame, men tida – tida!). Hvis du har sendt meg en mail jeg ikke har svart på; unnskyld, jeg lover å bli bedre.

Jeg har tenkt mye på alt jeg gjør og vil gjøre, og hvor mye av det jeg gjør aleine, enten fordi jeg vil eller fordi ingen blir med meg. Det er ikke synd på meg, for jeg bor med en fyr jeg elsker, og han gjør ting med meg, han quizzer med meg om morgenen når vi har tid, han kiler meg når jeg sovner i fanget hans, han ler av de dumme tinga jeg sier og sier dumme ting jeg kan le av, han ber meg komme og drikke øl med ham og venna hans, og noen ganger blir jeg med og andre ganger sier jeg: Nei, jeg må hjem eller jobbe eller jeg er sliten eller jeg kan ikke. Men han spør igjen og igjen, og det er jeg glad for.

Jeg lova en kollega på Tronsmo å lage bananvafler innen neste gang vi så hverandre, så i helga lagde jeg bananvafler av to brune bananer som jeg hadde tenkt å ha på knekkebrødene mine, men jeg rakk det ikke før de blei brune. Det ble gode bananvafler. Jeg pleier å lage bananpannekaker, det er egentlig samme greia, bare tilberedt på hver sin måte. Vafler funka bra. Det rakk jeg å gjøre. Eller, jeg tok meg tid til det da jeg egentlig skulle lage eggerøre og så bananene i kjøleskapet.

Forrige helg hadde jeg egentlig tenkt å se Breakfast Club igjen, fordi det på søndag 24. mars var 40 (!!!!) år siden filmen foregikk. Saturday, march 24th. Jeg var 11 da jeg så filmen første gang, det var fattern som sa jeg kom til å like den. Den gikk på TV den kvelden jeg var hos ham, og vi så den, og jeg synes å huske at jeg syntes den var litt kjedelig i starten, men jeg satt fort nok på gulvet foran TVen og var veldig investert i de fem ungdommene, og allerede forelska i Bender, så klart.

Han kjøpte den til meg på VHS neste gang jeg var hos ham, og jeg så nok den filmen månedlig, om ikke ukentlig gjennom tenåra. Jeg festa personligheten min til dem, jeg kjente meg mest igjen i Ally Sheedy, den mørkkledde, mystiske jenta som ikke prata, og som bare var der den lørdagen fordi hun ikke hadde noe bedre å gjøre. Jeg tror jeg til og med prøvde å ikke si noe hele skoledager, for å se om noen merka det, men jeg klarte ikke å holde kjeft lenge nok. Jeg har flere t-skjorter med Breakfast Club på, og en med et sitat fra filmen, et sitat som har vært med meg helt siden jeg hørte det første gang:

When you grow up, your heart dies.

Jeg tror ikke hjertene våre dør, men jeg tror vi fyller dem opp med andre ting. Og jeg tror at så mange av de følelsene vi går gjennom i tenåra, føles så sterke, fordi vi føler dem for første gang. Vi åpner stadig større rom i hjertene våre fra barndommen av, finner nye veier og dører, uendelige følelser, som føles som at de aldri skal forsvinne, men så kommer tiden, og man blir 20, og 30 og nå er jeg snart 40, og blaffene av både lykke og smerte føles ikke lenger så sterke. Eller, jeg liker å tro at de gjør det, men med de blaffene, så følger det også med en visshet om at alt dette går over. Som både er en støtte, når det er vondt, så tenker jeg at jeg skal klare dette. Og når noe er godt, så sier den lille stemmen inne i meg: Dette blir også borte.

Jeg rakk ikke å se filmen, jeg husker ikke hva jeg gjorde den søndagen, jeg pusla kanskje puslespill, så på Alle mot alle med J, lagde middag og plutselig hadde dagen gått og jeg gikk og la meg, sikkert for seint. Men jeg skal se filmen igjen, jeg har den på DVD nå. VHS-en jeg fikk av fattern ligger i en eske, men jeg har to utgaver på DVD, en aleine og en i en 80s boks med to andre filmer.

Det er på vei mot vår i bakgården, men det har snødd flere ganger i mars. Jeg har bada i sjøen to ganger, i Malmö og Varberg, den ene gangen med Krummis, den andre gangen aleine. Jeg dro på aleineferie for å skrive, og skreiv ikke ett ord. Jeg følte meg udugelig. Men jeg satt i hotellsenga og spiste pommes frites og chatta med Miriam og Frøydis om å ha angst i Göteborg, om å grue meg til quiz, om å være så lei og sliten av å måtte bo i kroppen min, som hele tida skremmer meg sånn, som har defekt alarmsystem som går av hele tida, igjen og igjen og igjen.

Jeg klarte å gå på den quizzen, og det var gøy. Jeg klarte å gå på alle quizzene, og nå på torsdag var det påskequiz og på ekstraquizzen spilte Bjørn Erling Simple Minds, «Don’t you forget about me», og jeg tok den på ett sekund, men jeg var ikke med, jeg satt ved bordet vårt og tok den siste slurken av ølen min før jeg skulle hjem. Den spilles på slutten av Breakfast Club, og på starten, men aller mest ikonisk er nok sluttbildet av Bender, som løfter knyttneven og bildet fryses i triumfen hans, etter en uforglemmelig lørdag der han fikk fire nye venner, og kanskje blei litt forelska.

Det er lyden av å være 16, men for meg er det også lyden av å være 11, lyden av den jeg var på vei til å bli, og kanskje allerede var. En jente i en blokk i Groruddalen som så de samme filmene igjen og igjen, som var forelska i de tøffe gutta som aldri så i min retning, som drømte om å bli voksen, så fort som mulig, helst, men kanskje drømte jeg egentlig om å bli tenåring på ordentlig, om å få hull i øra og kanskje gi bort den ene øredobben til en annen, om å bli forstått, om å ikke føle meg så aleine, om å bli hørt, om å bli sett, om å høre noen si navnet mitt.

Simple Minds «Don’t you forget about me» får bli månedens låt, og Breakfast Club får bli månedens film. Jeg skal rydde litt i innboksen min, jobbe litt, selv om det er påske, og så skal jeg se filmen i kveld, mens jeg spiser påskegodtet jeg fikk av pappa og ekstramamma Sissel i går. J er ute med venna sine, og han spurte om jeg ville komme, men jeg sa jeg måtte jobbe. Sånn er det å være frilanser, da jobber man i påska, men i morgen er det meldt sol, og jeg lover å gjøre mitt beste for å ta en utepils. Når jeg lover det, så er det lettere å gjennomføre, om jeg så bare lover meg selv det.

Og jeg har skrevet litt i mars også, jeg har begynt på noe. Så alt er ikke håpløst. Hjertet mitt er ikke dødt. Og jeg fikk diversestipend, så den frykta marsdagen alle kunstnere gruer seg til gikk veldig bra for meg i år. Det er noe. Det er absolutt noe. Jeg må bare rydde meg fram i mailboksen til mailen med kontrakta, så jeg får godtatt stipendet. Ja, jeg vil ha pengene deres så jeg kan skrive mer, skal jeg si. Ja, hundre tusen takk. Jeg lover å skrive en bok til.

En kommentar til «I’ll be alone dancing, you know it, baby»

  1. Dette er et kapittel i «Jeg har den på dvd», godt levert, Linn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.