Jeg har kjørt mye tog allerede i 2024, og når jeg kjører tog, eller buss for tog, så hører jeg på musikk, og når jeg hører på musikk, så hører jeg ofte på spillelista mi som inneholder alle låtene jeg noensinne har lagt til på ei spilleliste på Spotify. Det er ikke hele cd-samlinga mi, men det er nok en god oversikt over alle låtene jeg har likt siden 2011, og alle låtene jeg har funnet igjen fra barndommen og ungdommen min i tida etter det.
Da jeg begynte å blogge, så var det jo som å skrive dagbok, bare på internett. Nå ser jeg mer på bloggen som en slags kanal, min egen versjon av podcast, eller en episode av livet mitt, eller hvis jeg lagde et magasin som dere kunne lese, så ville det sett sånn her ut. Og i magasiner, så finnes det spalter, og nå tenkte jeg å prøve meg på en spalte som heter Månedens låt. Det er ikke ny musikk, snarere tvert imot, det er gamle sanger om igjen, og ikke historien om låtene, med mindre jeg har nørda meg fram til det, men det er min historie om låtene. Hvorfor er denne låta på spillelista med over 3000 låter?
Jeg tenker det skal foregå på innfallsmetoden, ved å trykke på Shuffle-knappen og se hva vi får, og om jeg har en historie om den. Og i februar blei det følgende låt, premieren på Månedens låt:
Når jeg skriver dette, er jeg på vei hjem fra musikkquiz. Jeg måtte gå før det var ferdig, for jeg var sliten og jeg løp ut døra for å rekke en buss når det fortsatt var fire låter igjen. Jeg angra litt, for jeg hadde sikkert overlevd å ta neste buss et kvarter seinere, men noen ganger må man bare løpe til bussen og håpe at man rekker den, komme seg hjemover. Jeg satte på meg hodetelefonene og så begynte «Green grass of tunnel» som neste låt, og plutselig var jeg 18 år igjen.
Jeg er 18 år og går på dramalinja, og noen ganger i dramatimene får vi lov til å høre på musikk, hvis noen har tatt med seg noe. Elisabeth har tatt med seg en CD, den er grønn, og vi varmer opp til den. Jeg husker ikke om det var vinter, vår, sommer eller høst, men jeg husker at vi skulle gå rundt i rommet og bruke så mye av kroppen vår og rommet som mulig. Hun setter på CD-en hun har tatt med seg, og så går vi, rundt og rundt, forbi hverandre. Jeg husker at jeg strekker på kroppen, løfter hendene mot taket, går på tå, og at jeg etter timen spør hvilken musikk det var vi hadde hørt på.
Jeg husker at jeg syntes låta hørtes ut som at den glitra. Det var lyden av at noe kom til å ordne seg, lyden av trøst, som en vuggesang for voksne.
Jeg er ikke voksen, jeg er 18 år, men jeg er ikke et barn lenger heller. Jeg kjøpte CD-en og hørte på den i hodetelefonene mine da jeg tok t-banen til skolen om morgenen, jeg så ut på Groruddalen og drømte om alt som skulle komme, som lå der fremme, og jeg lukka øya og lukka meg inne i musikken, tenkte at jeg skulle ønske livet mitt var en film og at dette var soundtracket. Jeg husker jeg drømte om å spille hovedrollen, jeg ville være heltinna, den man forelska seg i, jeg ville være den han tenkte på når han lukka øya og la seg om kvelden, jeg ville være en sånn rar og spesiell jente, en Amelie-type, men jeg var bare en vanlig tjej fra Furuset som gikk på dramalinja på Nissen, jeg utmerka meg ikke i noen særlig grad. Jeg skreiv de samme tinga i dagbøkene mine som alle andre hjerteknuste 18-åringer, jeg hadde Adidas superstar-joggesko, rød hettegenser og halvlangt, pistrete hår. Jeg kom ikke fra Island, som múm gjør, men jeg lagde mine egne mixteiper på minidisc, så litt rar var jeg jo.
Den grønne skiva, Finally we are no one, er fortsatt en av de fineste jeg har. Når jeg hører på dem nå, så tenker jeg ikke på alt som skal komme, men jeg tenker tilbake på alt som var. Jeg husker dramasalen, de svarte veggene, hvordan gulvet kjentes ut der jeg gikk i sokkelesten sammen med resten av dramagruppa. Jeg husker trappeoppgangen på skolen, veien opp til klasserommet, skapene i gangen, jeg husker lukta av hårvoksen han brukte, jeg husker trikken fra t-banen om morgenen, å gå på den på Jernbanetorget og se etter dem der, mens múm sang i øra mine, og å noen ganger skru av musikken og sette meg sammen med dem, lure på hva som skulle skje den dagen.