I desember ruller jeg fram yogamatta igjen, den har ligget under en bokhylle i stua siden 1. februar. Jeg finner fram en video av Adriene som jeg har hatt åpen i en fane lenge. Yoga for anxiety and stress. Jeg begynner å gråte av intromusikken, så gjør jeg yoga med Adriene, så begynner jeg å gråte igjen av den samme musikken videoen begynte med. Jeg skjønner at jeg er stressa og engstelig.
I dag tidlig gjorde jeg yoga på et teppebelagt hotellrom. Jeg hadde ikke egentlig lyst, men jeg har gjort det til en vane. Siden 1. januar har jeg gjort yoga med Adriene hver morgen. Jeg møter opp. Jeg gjesper, går på badet, tisser, hiver litt vann i ansiktet, drikker kanskje litt av det, så ser jeg meg sjæl i øya og nikker, går inn i stua, plugger inn lyslenka og henter fram yogamatta som jeg kjøpte brukt av ei på Finn for noen år sida, og som ligger urørt mesteparten av året, men som i januar rulles fram igjen og igjen. Jeg setter meg ned, hvis Adriene ber meg om det. Vi begynner sittende i dag, sier hun. Trekk pusten, helt ned i magen. Jeg gråter ikke når jeg gjør yoga med Adriene nå, men jeg har funnet den introsangen hun brukte som fikk meg til å grine i desember. Den heter «House of Winston» og er laga av Shakey Graves.
Det var J som fant den til meg, jeg viste ham videoen noen dager etter at jeg hadde grini på stuegulvet, og han brukte Shazam eller noe annet fancy musikkprogram på mobilen for å finne låta til meg. Det er denne, sa jeg, og trykka på play, og så kjente jeg tårene presse på igjen. Jeg veit ikke hva det er, sa jeg, mens han holdt mobilen sin inntil min. Jeg blir bare så … rørt. Akkurat som med Radioheads «Reckoner», der melodien er det som får meg til å briste liksom.
Jeg ser musikkvideoer på mobilen mens jeg ligger i senga om kvelden i stedet for å lese, jeg ser «Silver Springs» der Stevie Nicks ser på Lindsey Buckingham mens hun synger til ham, igjen og igjen, og jeg tenker på alt som er der, i de øya, i den gitaren, i det lange håret til Nicks, i refrenget hun synger mens hun ser og ser og ser på ham, you’ll never get away from the sound of the woman that loved you, og jeg håper at jeg skal drømme fram en hel roman, men jeg veit at jeg må sette meg ned og skrive den om det skal bli noe. Man må show up, det er det viktigste.
Jeg står opp mens det er mørkt, og så ruller jeg ut yogamatta, lar Amandus legge seg ned ved siden av meg, noen ganger dunker han hodet sitt mot den liggende kroppen min, noen ganger går han frem og tilbake under meg mens jeg står i planke, noen ganger kommer han smygende opp langs kroppen min, fra beina og opp langs brystet mens jeg ligger i extended child’s pose. Ofte mister han interessen etter en stund, setter seg i vinduskarmen og ser på menneskene som går til jobb, mens jeg gjør meg ferdig på gulvet, løfter henda til panna, puster inn en siste gang sammen med Adriene, puster ut en siste gang sammen med Adriene. Ser deg i morra, sier hun, og jeg hvisker det samme tilbake.
Jeg blir venn med kroppen min, og jeg blir venn med Adriene, selv om hun ikke finnes i livet mitt annet enn gjennom en skjerm. Jeg hører på de tinga hun sier til meg om å ta det rolig, om å være et dansende tre om man ikke klarer å holde balansen akkurat i dag, om å bøye knærne om man må for å rekke fram til tærne, om å puste dypt og ikke glemme å løfte hjertet mot himmelen.
Jeg bruker så mye tid på å tenke at jeg er udugelig, men når jeg henger med Adriene, så føler jeg meg akkurat passe dugelig. Når jeg gjør cat, cow, så tenker jeg alltid tilbake på Roskilde i 2022 der jeg gjorde yoga med A og A utenfor telta våre på gresset, men jeg var litt forkjøla, så når jeg krumma ryggen for å puste ut, så hosta jeg hver gang. Men man kan gjøre yoga på Roskilde. Kanskje skal jeg gjøre det igjen i år.
Jeg gjør yoga på et hotellrom i Trondheim, selv om jeg ikke har med meg yogamatta, og så pakker jeg sekken min igjen og går ut i duskregnet for å kikke litt i butikker før jeg skal finne toget mitt hjem. Jeg går innom en bokhandel for å kikke og ender opp med å kjøpe en bok, og når jeg skal betale, så blir de i kassa så glade, før de spør meg om jeg vil signere de to de har igjen av Faen, faen, faen. Jeg sier ja, og hun løper for å hente dem. Jeg blir glad og flau, og bokhandlerne forteller meg hvor godt de liker bøkene mine, hun ene forteller meg om at hun leste hele Faen mens hun drakk vin og spiste potetgull i sommer. «Jeg leste hele på én dag,» sier hun og jeg sier at det er akkurat sånn man skal lese den. I ett strekk en varm dag, med vin og potetgull. Så ler vi.
Så får jeg mail fra agenturet om at den er solgt til et nytt land.
Så skriver jeg dette til dere, selv om jeg ikke skriver ny bok. Enda. Noen dager er man et dansende tre, noen dager er man en forfatter som ikke har begynt på noe nytt enda. Men man er også en forfatter som hører stemmen til Stevie Nicks i bakhodet som synger Time cast a spell on you, but you won’t forget me, I know I could have loved you, but you would not let me og som kverner mens jeg lever mitt kjedelige, vanlige liv, på alt som kan skje i hodet mitt om jeg bare setter meg ned for å skrive det ned igjen.