Månedens låt: februar

Jeg har kjørt mye tog allerede i 2024, og når jeg kjører tog, eller buss for tog, så hører jeg på musikk, og når jeg hører på musikk, så hører jeg ofte på spillelista mi som inneholder alle låtene jeg noensinne har lagt til på ei spilleliste på Spotify. Det er ikke hele cd-samlinga mi, men det er nok en god oversikt over alle låtene jeg har likt siden 2011, og alle låtene jeg har funnet igjen fra barndommen og ungdommen min i tida etter det.

Da jeg begynte å blogge, så var det jo som å skrive dagbok, bare på internett. Nå ser jeg mer på bloggen som en slags kanal, min egen versjon av podcast, eller en episode av livet mitt, eller hvis jeg lagde et magasin som dere kunne lese, så ville det sett sånn her ut. Og i magasiner, så finnes det spalter, og nå tenkte jeg å prøve meg på en spalte som heter Månedens låt. Det er ikke ny musikk, snarere tvert imot, det er gamle sanger om igjen, og ikke historien om låtene, med mindre jeg har nørda meg fram til det, men det er min historie om låtene. Hvorfor er denne låta på spillelista med over 3000 låter?

Jeg tenker det skal foregå på innfallsmetoden, ved å trykke på Shuffle-knappen og se hva vi får, og om jeg har en historie om den. Og i februar blei det følgende låt, premieren på Månedens låt:

múm – Green grass of tunnel

Når jeg skriver dette, er jeg på vei hjem fra musikkquiz. Jeg måtte gå før det var ferdig, for jeg var sliten og jeg løp ut døra for å rekke en buss når det fortsatt var fire låter igjen. Jeg angra litt, for jeg hadde sikkert overlevd å ta neste buss et kvarter seinere, men noen ganger må man bare løpe til bussen og håpe at man rekker den, komme seg hjemover. Jeg satte på meg hodetelefonene og så begynte «Green grass of tunnel» som neste låt, og plutselig var jeg 18 år igjen.

Jeg er 18 år og går på dramalinja, og noen ganger i dramatimene får vi lov til å høre på musikk, hvis noen har tatt med seg noe. Elisabeth har tatt med seg en CD, den er grønn, og vi varmer opp til den. Jeg husker ikke om det var vinter, vår, sommer eller høst, men jeg husker at vi skulle gå rundt i rommet og bruke så mye av kroppen vår og rommet som mulig. Hun setter på CD-en hun har tatt med seg, og så går vi, rundt og rundt, forbi hverandre. Jeg husker at jeg strekker på kroppen, løfter hendene mot taket, går på tå, og at jeg etter timen spør hvilken musikk det var vi hadde hørt på.

Jeg husker at jeg syntes låta hørtes ut som at den glitra. Det var lyden av at noe kom til å ordne seg, lyden av trøst, som en vuggesang for voksne.

Jeg er ikke voksen, jeg er 18 år, men jeg er ikke et barn lenger heller. Jeg kjøpte CD-en og hørte på den i hodetelefonene mine da jeg tok t-banen til skolen om morgenen, jeg så ut på Groruddalen og drømte om alt som skulle komme, som lå der fremme, og jeg lukka øya og lukka meg inne i musikken, tenkte at jeg skulle ønske livet mitt var en film og at dette var soundtracket. Jeg husker jeg drømte om å spille hovedrollen, jeg ville være heltinna, den man forelska seg i, jeg ville være den han tenkte på når han lukka øya og la seg om kvelden, jeg ville være en sånn rar og spesiell jente, en Amelie-type, men jeg var bare en vanlig tjej fra Furuset som gikk på dramalinja på Nissen, jeg utmerka meg ikke i noen særlig grad. Jeg skreiv de samme tinga i dagbøkene mine som alle andre hjerteknuste 18-åringer, jeg hadde Adidas superstar-joggesko, rød hettegenser og halvlangt, pistrete hår. Jeg kom ikke fra Island, som múm gjør, men jeg lagde mine egne mixteiper på minidisc, så litt rar var jeg jo.

Den grønne skiva, Finally we are no one, er fortsatt en av de fineste jeg har. Når jeg hører på dem nå, så tenker jeg ikke på alt som skal komme, men jeg tenker tilbake på alt som var. Jeg husker dramasalen, de svarte veggene, hvordan gulvet kjentes ut der jeg gikk i sokkelesten sammen med resten av dramagruppa. Jeg husker trappeoppgangen på skolen, veien opp til klasserommet, skapene i gangen, jeg husker lukta av hårvoksen han brukte, jeg husker trikken fra t-banen om morgenen, å gå på den på Jernbanetorget og se etter dem der, mens múm sang i øra mine, og å noen ganger skru av musikken og sette meg sammen med dem, lure på hva som skulle skje den dagen.

Hej konsument – en liste som om vi fortsatt blogga i 2006

Jeg leser fortsatt blogger, men det er nesten ingen norske igjen. Men de svenske, de holder stand! Og jeg vil også være med og fylle ut ubetydelige lister, som denne jeg fant hos både Ellen Strömberg og Flora. Nu kör vi.

Bästa mikromaten: 
Jeg har ikke mikrobølgeovn! Men de gangene jeg har tilgang til det, så lager jeg enten Fjordland risengrynsgrøt eller Bali kyllinggryte. Jeg hadde mikro en gang, men jeg brukte den så sjelden. Vi har fått det på jobb nå, og det var lurt da jeg jobba mye i jula – å kunne varme seg noen middagsrester. Men hjemme varmer jeg middagsrestene i en liten gryte. Det funker det også!

Favoritförort: 
Varberg er en forstad, og den er til og med i Sverige, så den kan kalles förort også! Det ligger et stykke utafor Göteborg med toget (en snau time), og i Varberg finner du et badehus på stranda der du kan vinterbade (eller sommerbade), et kloster eller slott turistene går på, men som jeg aldri har giddi å besøke, et kjøpesenter som minner meg om Strømmen Storsenter, en bio jeg ikke har vært på ennå, men som man kan gå på, og viktigst av alt, så finner du Hotell Gästis der, og det er der jeg bor når jeg er der. Der leser jeg bøker i peisestua og later som at jeg er Poirot, eller i hvert fall med i en episode. Her hjemme har jeg ingen favorittforstad, men gi meg et kjøpesenter og et bibliotek, og jeg ville nok vært nøyd – men aldri bodd der. Hilsen snobbete bytjej på Galgeberg!

Fikar gärna på: 
Jeg er altfor dårlig til å fika, men jeg liker Fuglen i Gamlebyen for kaffe og kanelbolle. Jeg liker Kaffebrenneriet på Grønland når det er varmt og man kan sitte i den rare bakgården deres. De har ikke internett, så jeg skriver ofte der. De har god kaffe, både varm og kald, og min favorittfika der er nok tekake med vanilje og sjokolade, som jeg moser flat inne i posen før jeg spiser den. Og så har jeg prøvd å gjøre det til en vane å besøke Halvorsens konditori en gang i blant, for å spise ordentlig kake. Napoleonskake, for eksempel. Med gaffel!

Bästa lunchställe: 
Jeg har ikke noe lunsjsted, det må jeg få meg, men jeg har et favoritt morgenmat-sted, og det er Farine på Kampen, der de kjører lille morgenmad – et kokt egg, et rundstykke, ei skive Østavind-ost, og noe syltetøy de har laga – for tida er det plomme. Hverdagslyx! Serveres mellom 9 og 11 på hverdagene de har åpent.

Favoritdrink: 
Jeg driver ikke med drinker, men jeg vil gjerne gjøre det. Det ser så fancy ut. Jeg skulle gjerne bodd i et sånt hus der vi hadde barvogn, eller sånn globus man åpner og finner sprit i! Vi har et barskap, da, men der står flaskene og støver ned, sammen med vinflaskene vi har, fordi vi også prøver å drikke vin – vi bare glemmer det, fordi vi alltid drikker øl i stedet. Men på bursdagen min i fjor, så serverte jeg Aperol Spritz til alle som ville ha, det var helt ok godt. Jeg drømmer om å være en sånn tjej som kan like en Old Fashioned, fordi det ser så digg ut, men jeg hadde garantert ikke likt det. Kan like en GT med agurk og pepper, men hvis de har øl i baren, og når har de ikke det, hæ? Så velger jeg jo en øl, jeg gjør det.

Bästa fyllekäket: 
Falafel! Eller gyros. Men jeg slutta egentlig med nattmat i 2011, det vil si, jeg slutta å kjøpe nattmat, men dro hjem og lagde knekkebrød med masse smør og brunost. Det er også jævlig godt, da.

Lyssnar på: 
Jeg har ei liste på Spotify med alle låtene jeg noen gang har lagt til i spillelister der, den heter då som nu för alltid, og jeg kjører den på shuffle. Noen ganger lager jeg dog spillelister som jeg kuraterer til et humør eller ei årstid eller noe jeg leiter etter og vil finne i skrivinga mi, og den siste jeg laga var denne her: i won’t believe it

Bästa förfestmusiken: 
Nå er den beste forfestmusikken det som har blitt den beste løpemusikken min … sånn har det blitt. Det jeg pleide å shotte tequila og danse til, hører jeg nå på mens jeg løper, rundt og rundt, svett og sliten, med et glimt av at jeg en gang var ung. Eksempler: Taio Cruz – Dynamite, Medina – Lyser i mørke, Usher – DJ got us falling in love osv osv osv. Trass og trash, kaller jeg det nå.

Bästa promenad: 
Jeg er svak for starten av veien min til jobb når det er mulig å gå gjennom Galgebergparken og videre nedover mot Botsparken, men turen min til psykologen min gjennom Gamlebyen kirkegård er jo en klassiker året rundt, da. Det gamle nabolaget der også, opp mot Svingen – og Svartdalsparken, ikke minst, men der løper jeg jo heller enn å gå, som regel.

Senaste Stockholmsupptäckt:
Jeg har ikke vært der på mange år, men la oss late som at de egentlig spør om Senaste Osloupptäckt, og da må jeg jo anbefale å ta din neste øl på Papa Borracho, som jeg svima forbi i fjor vår og gikk inn på fordi det blinka BAR i neonlys utafor og jeg hadde en drøy time til quizen begynte, så jeg tok et snitt der, og jeg likte det så godt. De har små bord og spiller LP-plater og den ene bartenderen ser ut som Julien Baker og jeg er ikke egentlig kul nok til å henge der, men jeg gjør det allikevel, setter meg ved et av de små, runde borda og leser bok mens jeg tar et snitt før quiz i ny og ne. Jeg liker også det nye stedet Preik, som folka bak Galgen åpna i fjor.

Senaste föreställning: 
Jeg hadde egentlig tenkt å gå på teater og se Lang dags ferd mot natt med The Oftebro-Hoffs, men jeg fikk ikke tak i billetter. Men jeg vil se mer teater, jeg liker veldig godt å gå på teater, men gjør det altfor sjeldent.  Men på mandag skal jeg se Lars Berrums Megaloman, det gleder jeg meg til!

Senaste utställning: 
Jeg går egentlig aldri på utstillinger, men i sommer dro J og jeg og så Tegneforbundets Tove Jansson-utstilling, det var fine greier. Og så vil jeg jo besøke det nye Nasjonalmuseet, men egentlig mest for å gå i museumsbutikken – jeg ELSKER museumsbutikkene.

Favoritlyxartikel: 
Lyx, jeg tror ikke jeg driver med sånt – eller alt er relativt, så kanskje alt jeg driver med egentlig er luksus. Men nei, jeg har ikke noen dyre greier jeg driver med. Kjøpekaffi? Det er jo litt luksus. Man kan lage sjøl. Men jeg kjøper gladelig en kaffi. Hver uke, minst! Og så disse kakene jeg prøver å spise oftere, det er jo også luksus.

Dricksprocent: 
10 prosent, kanskje mer om maten var god eller vi fikk sitte i timesvis og drikke øl eller fjase. Og jeg har jo favorittbartendere, jeg har det. Daniel får 15-20 kroner per øl, det fortjener’n.

Senaste fyndet:
Jeg har ikke funnet noe uplanlagt i det siste, for loppissesongen er over, men jeg måtte faktisk kjøpe nytt stereoanlegg denne uka – det jeg har hatt siden jeg var 14 år konka, etter lang og tro tjeneste, og jeg ga opp å prøve å fikse det før jeg egentlig hadde prøvd, men jeg leste litt om det på nettet og det var jo utdatert – så da dro jeg på Hi-Fi-Klubben mandag etter jobb og sa hva jeg trengte: jeg har en kassettspiller og en LP-spiller, jeg har sånne høyttalere og jeg trenger ikke noe fancy greier, men ikke selg meg det billigste rælet som finnes heller. Jeg foretrekker Denon, og den kan godt være litt fin. Så viste han meg tre forskjellige, og jeg tok den billigste, haha. Men jeg blei veldig fornøyd, jeg kan spille CD-ene mine igjen og siden modellen var litt mindre enn den jeg hadde, så fikk jeg plass til dinosaurlampa mi ved siden av.

Användbar pryl: 
Er ikke typ alle pryler användbara? Men favorittpryl … altså, jeg er ganske svak for slikkepott. Jeg liker å bruke den til ting man ikke skal bruke den til, typ når jeg lager eggerøre, så er slikkepotten perfekt til å røre egga i panna og få alt over på tallerkenen. Med stekespaden blir det alltid litt igjen, men slikkepotten får med seg alt – det er jo derfor man liker å bake med den.

Återvinner: 
Alt vi kan! Jeg liker det. Har også en haug i gangen med ting og tang som må opp på miljøstasjonen på Kampen snart, eller til den mobile gjenbruksstasjonen som parkerer nedi her en gang i uka. En ødelagt lampe, en sprayflaske, et ødelagt modem. Et stereoanlegg fra 2001!

Så får jag tiden att gå i kollektivtrafiken: 
Jeg hører på musikk og leser hvis jeg kan. På bussen kan jeg ikke lese, så der sitter jeg og ser på folk. Men som regel går jeg overalt, hvis jeg kan. Tar det under en time, så går jeg. Da hører jeg på musikk eller podcast og fanger pokemons!

Senast gnolade: 
Jeg måtte google hva gnolade betyr, og det virker som det samme som gauling, eller å synge noe høyt. Lett, jeg dusja nemlig i dag, og da sang jeg Pitbull og Ne-Yos Give me everything for full hals. Trass og trash, som sagt.

Spelar: 
Pokemon Go! som om det var 2016, og Disney Emoji Blitz mens jeg hører på lydbok (jeg har fem liv, og jeg får ikke lov å kjøpe fler! Det er cirka 16 minutter.) Og så går jeg jo på quiz to ganger i uka, da, jeg vil jo kalle quiz for et slags spill.

Äter lyxmiddag på:
Jeg spiser ikke luksusmiddager, jeg liker ikke tre- og femretters, men gi meg en pastarett på Roald & Umberto, eller en Crispy Chicken med ekstra ost fra Burger King, og jeg er nøyd, altså.

Mode jag aldrig vill se igen: 
Jeg har aldri vært så opptatt av det, men jeg er jo veldig glad for at barndommen min er tilbake igjen på H&M og ikke minst at jeg kan kjøpe den om jeg vil! Bomberjackets og heiagjeng-skjørt, I’m all for it. Nei, gå med hva du vil, du. Så går jeg med hva jeg vil. Heiagjeng-skjørt og baby Yoda-t-skjorte, hehe.

The hardest thing is just showing up

I desember ruller jeg fram yogamatta igjen, den har ligget under en bokhylle i stua siden 1. februar. Jeg finner fram en video av Adriene som jeg har hatt åpen i en fane lenge. Yoga for anxiety and stress. Jeg begynner å gråte av intromusikken, så gjør jeg yoga med Adriene, så begynner jeg å gråte igjen av den samme musikken videoen begynte med. Jeg skjønner at jeg er stressa og engstelig.

I dag tidlig gjorde jeg yoga på et teppebelagt hotellrom. Jeg hadde ikke egentlig lyst, men jeg har gjort det til en vane. Siden 1. januar har jeg gjort yoga med Adriene hver morgen. Jeg møter opp. Jeg gjesper, går på badet, tisser, hiver litt vann i ansiktet, drikker kanskje litt av det, så ser jeg meg sjæl i øya og nikker, går inn i stua, plugger inn lyslenka og henter fram yogamatta som jeg kjøpte brukt av ei på Finn for noen år sida, og som ligger urørt mesteparten av året, men som i januar rulles fram igjen og igjen. Jeg setter meg ned, hvis Adriene ber meg om det. Vi begynner sittende i dag, sier hun. Trekk pusten, helt ned i magen. Jeg gråter ikke når jeg gjør yoga med Adriene nå, men jeg har funnet den introsangen hun brukte som fikk meg til å grine i desember. Den heter «House of Winston» og er laga av Shakey Graves.

Det var J som fant den til meg, jeg viste ham videoen noen dager etter at jeg hadde grini på stuegulvet, og han brukte Shazam eller noe annet fancy musikkprogram på mobilen for å finne låta til meg. Det er denne, sa jeg, og trykka på play, og så kjente jeg tårene presse på igjen. Jeg veit ikke hva det er, sa jeg, mens han holdt mobilen sin inntil min. Jeg blir bare så … rørt. Akkurat som med Radioheads «Reckoner», der melodien er det som får meg til å briste liksom.

Jeg ser musikkvideoer på mobilen mens jeg ligger i senga om kvelden i stedet for å lese, jeg ser «Silver Springs» der Stevie Nicks ser på Lindsey Buckingham mens hun synger til ham, igjen og igjen, og jeg tenker på alt som er der, i de øya, i den gitaren, i det lange håret til Nicks, i refrenget hun synger mens hun ser og ser og ser på ham, you’ll never get away from the sound of the woman that loved you, og jeg håper at jeg skal drømme fram en hel roman, men jeg veit at jeg må sette meg ned og skrive den om det skal bli noe. Man må show up, det er det viktigste.

Jeg står opp mens det er mørkt, og så ruller jeg ut yogamatta, lar Amandus legge seg ned ved siden av meg, noen ganger dunker han hodet sitt mot den liggende kroppen min, noen ganger går han frem og tilbake under meg mens jeg står i planke, noen ganger kommer han smygende opp langs kroppen min, fra beina og opp langs brystet mens jeg ligger i extended child’s pose. Ofte mister han interessen etter en stund, setter seg i vinduskarmen og ser på menneskene som går til jobb, mens jeg gjør meg ferdig på gulvet, løfter henda til panna, puster inn en siste gang sammen med Adriene, puster ut en siste gang sammen med Adriene. Ser deg i morra, sier hun, og jeg hvisker det samme tilbake.

Jeg blir venn med kroppen min, og jeg blir venn med Adriene, selv om hun ikke finnes i livet mitt annet enn gjennom en skjerm. Jeg hører på de tinga hun sier til meg om å ta det rolig, om å være et dansende tre om man ikke klarer å holde balansen akkurat i dag, om å bøye knærne om man må for å rekke fram til tærne, om å puste dypt og ikke glemme å løfte hjertet mot himmelen.

Jeg bruker så mye tid på å tenke at jeg er udugelig, men når jeg henger med Adriene, så føler jeg meg akkurat passe dugelig. Når jeg gjør cat, cow, så tenker jeg alltid tilbake på Roskilde i 2022 der jeg gjorde yoga med A og A utenfor telta våre på gresset, men jeg var litt forkjøla, så når jeg krumma ryggen for å puste ut, så hosta jeg hver gang. Men man kan gjøre yoga på Roskilde. Kanskje skal jeg gjøre det igjen i år.

Jeg gjør yoga på et hotellrom i Trondheim, selv om jeg ikke har med meg yogamatta, og så pakker jeg sekken min igjen og går ut i duskregnet for å kikke litt i butikker før jeg skal finne toget mitt hjem. Jeg går innom en bokhandel for å kikke og ender opp med å kjøpe en bok, og når jeg skal betale, så blir de i kassa så glade, før de spør meg om jeg vil signere de to de har igjen av Faen, faen, faen. Jeg sier ja, og hun løper for å hente dem. Jeg blir glad og flau, og bokhandlerne forteller meg hvor godt de liker bøkene mine, hun ene forteller meg om at hun leste hele Faen mens hun drakk vin og spiste potetgull i sommer. «Jeg leste hele på én dag,» sier hun og jeg sier at det er akkurat sånn man skal lese den. I ett strekk en varm dag, med vin og potetgull. Så ler vi.

Så får jeg mail fra agenturet om at den er solgt til et nytt land.

Så skriver jeg dette til dere, selv om jeg ikke skriver ny bok. Enda. Noen dager er man et dansende tre, noen dager er man en forfatter som ikke har begynt på noe nytt enda. Men man er også en forfatter som hører stemmen til Stevie Nicks i bakhodet som synger Time cast a spell on you, but you won’t forget me, I know I could have loved you, but you would not let me og som kverner mens jeg lever mitt kjedelige, vanlige liv, på alt som kan skje i hodet mitt om jeg bare setter meg ned for å skrive det ned igjen.