Jeg glemte november! Neida, november var her, la igjen sludd, men jeg var åpenbart for opptatt til å skrive noe. Jeg prøver å skrive noe her hver måned, men det er ikke alltid det går. Nå har også nesten hele desember gått, men her er jeg. Julejobbinga er over for denne gang. Det var gode dager, slitne dager.
I dag er det lille julaften og jeg våkna klokka seks, bestilte tid hos Oslo Badstuforening og dro hjemmefra halv sju med badeklær på under vinterklærne. Jeg satt i stillebadstua lenge, men den var ikke så varm, og jeg turte heller ikke bade, fordi man ikke skal bade aleine. Så gikk jeg til en av de større badstuene, iskald på føttene, fordi jeg ikke hadde noe på dem, rookie mistake. Den første store badstua var full, så jeg gikk til neste, og der var det plass. Jeg satt der og blei varm igjen, så kremta jeg og spurte de andre jeg ikke kjente: Kan dere passe på så jeg ikke drukner om jeg går og bader nå? «Jeg henter deg om 30 sekunder om du ikke er tilbake,» sa en dame og lo. Jeg sa takk og så gikk jeg og bada. Bare til brystet først, og så varma jeg meg igjen, før jeg gikk ut en gang til og bada til skuldra, veiva litt med armene i vannet før jeg klatra fort opp igjen. Det var slush, tynn is som omringa kroppen min i det iskalde vintervannet. Jeg skifta til tørre klær og dro hjem, dusja, før jeg dro på jobb, denne siste dagen før juleferien.
Jeg hadde invitert til lille julaften-pils, som jeg egentlig var for sliten til å dra på. Jeg fikk noen avslag, og noen ja, og så møttes vi på Internasjonalen, som stenger på slutten av året, en gravøl for et bra sted vi har vært mye på. Jeg kjøpte en øl jeg drakk tre slurker av, så hadde jeg angst i en time og så kasta jeg inn håndkleet, men lot venna mine sitte igjen. De hadde det hyggelig også uten meg, håper jeg. Jeg dro hjem og la meg, så Grevinnen og hovmesteren aleine i senga under dyne, pledd og en katt. Jeg så på Amandus, som er glad og fornøyd med å være innekatt, og jeg tenkte at jeg ønsker meg så mye mer i livet enn å være en innekatt, men angsten gjør meg til en. Jeg gråt og var sint på kroppen min, hjernen min, og mens hovmesteren drakk alle glassa, så tenkte jeg på alle gangene jeg har sett den, først som barn med farmor, og så på Teddys og Times, omringa av venner som skålte hver gang han snubla i tigeren, jeg hørte latteren min runge som et ekko over tida som har gått og forsvunnet bak meg, og ønska at jeg var der igjen, brisen og høylytt, brautende og levende. Så tørka jeg tårene og så Seinfeld-episoden med festivus for the rest of us, og så skreiv jeg dette til dere.
Jeg vil ikke være en innekatt, jeg vil være ute i verden uten å tro at jeg skal dø.
Men noen ganger må man være hjemme og kjenne på livet som innekatt også. Det er lov å ha det dritt, og når man har det dritt, så er det lov å kjenne på det. Jeg bruker ofte mye energi på å fortrenge det, dytte det ned, prøve å se de gode tinga, men noen ganger må man gråte, rakne, være sint på at ting er som de er, før man kan se de gode tinga som også finnes. Så i dag har jeg grått i stedet for å le til Grevinnen og hovmesteren, og så har jeg drukket en liten øl i senga, under dyna og pleddet og katten, håpa på bedre tider i denne kroppen, i dette livet.
I morgen er det julaften og jeg skal ikke ta badstu klokka sju om morran, jeg skal ikke skyve unna isen for å ta et for kaldt bad for å kjenne at jeg lever. Jeg skal stå opp og spise frokost, så skal jeg ta båten til Nesodden med fyren i livet mitt, feire julaften, og sikkert dra hjem tidlig for å se en julefilm aleine, før han kommer hjem til meg. Jeg liker å være aleine, jeg liker å dra hjem. Noen ganger er jeg trist og ensom når jeg gjør det, men ofte foretrekker jeg det også. Dette er også et liv.
Jeg håper på bedre tider, for meg og for verden, for oss. Jeg håper du får noe du ønsker deg til jul. Jeg håper du er trygg og varm, du som leser dette.
God jul.