Noe av det jeg husker best fra de siste dagene er da jeg våga meg ned i frokostsalen, selv om jeg ikke hadde funnet noe jeg likte å spise dagen før. Jeg smurte meg et lite rundstykke og hadde akkurat satt meg ned ved et lite bord, det var ganske fullt i salen, jeg tror det var et fotball- eller håndballag der, masse tenåringer som spiste pannekaker med syltetøy og ropte over frukten, i hvert fall. Uansett, jeg satte meg ned og skulle til å åpne David Sedaris-boka mi og ta en bit av rundstykket, da en servitør kom bort til bordet mitt og spurte: Can I take anything? Han var stressa og jeg så på ham, så på brettet mitt med et glass juice og tallerkenen med et rundstykke med syltetøy på. No, thank you, sa jeg og så løp han videre. Jeg tenkte ikke egentlig mer på ham før jeg hadde spist nesten hele rundstykket mitt fem minutter senere og da jeg skulle til å ta den siste biten, så sto han der igjen. Can I take anything? Jeg så på ham igjen, så la jeg fra meg den siste biten av rundstykket og sa: Yes, you can, så reiste jeg meg mens jeg drakk opp juicen min og gikk ut av frokostsalen. Jeg hadde egentlig tenkt å sitte litt, tygge rundstykket mitt mens jeg leste David Sedaris, men jeg gikk på rommet i stedet.
Jeg tenkte mye på det lille, rare frokostøyeblikket etterpå, og jeg tror jeg tenkte på det fordi jeg tror David Sedaris kunne skrevet om det. Det, og alle de rare hundene jeg har møtt her. De vagger ved siden av eierne sine. En av dem, en bulldog av noe slag, sleika seg på nesa hele tida. På et punkt holdt han blikket mitt og så kom tunga hans raskt ut, traff nesa og blei trukket inn igjen. Jeg begynte å le og eieren hans så på meg. Jeg smilte og gikk forbi dem. Jeg fikk gå ved siden av en corgi som vagga sakte langs en sti i dag tidlig på vei fra hotellet til toget. Jeg er ute i god tid, jeg foretrekker å ha en time til toget når jeg er her i det store utland, hjemme klarer jeg meg med et kvarter, men her – her er jeg helt lost om jeg mister toget. Jeg er i Polen, jeg kan ikke bare finne en buss eller ta neste tog. Eller, jeg kan jo det, men da må jeg ringe forlaget og si at jeg ikke rakk toget, på stotrete engelsk, og så er det stress og dere veit, man må rekke toget sitt.
Jeg er på bokturné i Polen og det har gått bra og dårlig. Jeg har strukket strikken litt langt helsemessig, som førte til at jeg hadde et sammenbrudd på dag tre, av slitenhet, lite mat og søvn og generelt stress over å ha tre intervjuer hver dag pluss bokprat på kvelden. Nå skulle jeg nesten ønske jeg kunne si at det blei mye drikking og fest etter at jeg hadde gjort jobben min, og at det var derfor jeg var litt frynsete, men det mest party-ete jeg har gjort her, er å sitte i hotellsenga klokka ni og drikke en alkoholfri radler mens jeg ser på Buffy, så jeg lever ikke akkurat et vilt liv. Når de hyggelige folka i forlaget mitt her i Polen eller på bokhandlene og litteraturhusene spør meg om jeg vil spise noe med dem eller ta en øl, så svarer jeg alltid: No, thank you, og så har jeg gått aleine hjem til hotellet mitt og satt meg under dyna og trykka play på neste Buffy-episode. Det er en blanding av at jeg er litt overvelda, at jeg er sliten, at jeg skal opp tidlig for å rekke et tog til neste by og at jeg ikke ville få et sammenbrudd, og så fikk jeg det jo allikevel, så da kunne jeg jo ha spist middag med forlaget mitt og drukket en øl for mye hvis jeg uansett skulle kælve dagen etter.
Det ordna seg. Jeg gråt så jeg ikke klarte å slutte, som var flaut, men så fikk jeg sove i en hotellseng midt på dagen og jeg fikk smake på god suppe og piroger som jeg fikk spise i fred og ro på rommet uten at noen kom og spurte: Can I take anything? Og så fikk jeg gjøre noen av intervjuene på e-post i stedet og utsette et som jeg fikk ta seinere på kvelden. Det ordna seg. Det gjør jo ofte det. Jeg har skrivi en bok om en kvinne som blir så rasende at hun eksploderer på ferie, og her står forfatteren i Polen og gråter. Britt hadde nok bare bedt meg skjerpe meg, men Nico hadde gjort akkurat det de gjorde i virkeligheten, gitt meg en klem og sagt: Dette ordner vi. Hva trenger du? Få deg litt søvn og mat, og så ser vi hva vi får til.
Jeg får til mye. Jeg tar toget til en ny by hver morgen, i morgen er den siste byen. Jeg har lest fem bøker på turen, sett en hel sesong Buffy. Jeg har gått tur i byene før arrangementene og sett på hundene som bor der og på rare butikker. De har mye knestrømper og vape-sigaretter her. Jeg har signert bøker og snakka med leserne mine, alle er så fine, jeg blir rørt av å få treffe dem. Jeg har sett en drage som pusta ild og spist på McDonalds i nesten alle byene. Jeg har fått en kapibara-bamse!
I morgen tidlig går toget til Gdansk og jeg skal rekke det. Kanskje jeg ser en hund på veien. Eller en katt. Og hvis noen spør om de kan take anything før jeg er ferdig med å spise, så skal jeg øve meg på å si: No, thank you, jeg vil spise ferdig i fred.