Jeg bada ikke noe i sommer, fordi all kloakken dreiv og rant ut i Oslofjorden hele tida. Det er sånt som skjer når det regner. Det er sånn det har blitt. Men jeg dro til København i september for å gå på en hip hop-konsert som jeg ikke klarte å være på, og siden innom Malmö, og der bada jeg, i september. Vi dro på Kallis, badehuset, og vi gikk ned den lange trappa til sjøen, der det lå andre kvinner uti og ikke så ut som at de frøs, men jeg syntes det var kaldt. Men jeg bada allikevel. Jeg bada og jeg dykka huet under. To ganger gikk vi uti vannet, og så dusja jeg av meg saltvannet og da vi gikk derfra, så hadde jeg ikke på meg strømpebukser, for det var sommer i Malmö, selv om det var høst her hjemme da jeg dro og da jeg kom hjem.
Vi satt og myste mot sola og snakka om livet, og da jeg skulle videre til Varberg, for en siste rast på Hotell Gästis før hverdagen igjen venta, så blei toget mitt innstilt, så jeg måtte ta neste. Det skulle gå bra, men jeg glemte å ta i betraktning at når et helt tog innstilles, så er vi altså et helt tog som da skal ta det neste. Det blir to tog på ett, det blir trangt, om ikke umulig. Jeg fikk plass i gangen fra Malmö til Lund, og så kom det på veldig mange flere og dørene inn til 1. klasse åpna seg og jeg spurte de to som sto i midtgangen der inne om det var mer plass. «Nei,» rista de på hodet. Trykket bak meg insisterte på at det måtte bli mer plass, så da sa jeg det. «Det må nesten bli mer plass her,» sa jeg og så velta jeg inn i midtgangen på 1. klasse, med 20 mennesker bak meg. Jeg fikk plass nesten innerst og der sto jeg og togsurfa i to og en halv time. Jeg leste den nye boka til Frode Grytten, mens jeg holdt balansen og noen ganger holdt meg fast i setet der det satt sure folk som hadde betalt ganske mange penger for å få sitte litt fancy og i fred, men det var fullt og noen ganger må man bare improvisere litt. Ta den plassen man kan finne. Når det var bare en halvtime igjen, så var det gått av såpass mange at jeg kunne sette meg litt ned i midtgangen, hvile de slitne og stramme musklene. Det var glovarmt i kupeen og han som sto foran meg dreiv og ringte venner av seg for å høre om de visste om det gikk noen andre tog til Göteborg, om han kunne få skyss, om noen kunne redde ham. «Jag kan inte andas och jag er svett som fan,» sa han oppgitt på den siste samtalen før han ga opp. Hver gang toget stoppa på en stasjon, så åpna dørene seg og vi sukka i kor, håpa på at det skulle komme frisk luft inn og redde oss. Men utenfor var det sommer i september og lufta var stillestående og varm overalt.
Da toget kom fram til Varberg og jeg kunne gå av sammen med 17 andre fra midtgangen som også skulle av, så hørte vi en beskjed over høyttaleranlegget idet vi gikk av toget. På grunn av en ulykke på neste stasjon, så kom det til å bli siste. Vi gjentar, på grunn av en ulykke ved neste stasjon, så kommer det til å bli siste. Det blir alternativ skyss til Göteborg. Jeg skulle av i Varberg, så jeg gikk med sekken min og nettet mitt og fant hotellet der jeg rakk å sjekke inn bare to minutter for seint, og så slang jeg bagasjen min på senga og fant restauranten og en porsjon köttbullar med mos som jeg hadde gleda meg til hele veien. Jeg leste ut enda en bok mens jeg satt i salongen til Gästis med en øl. Jeg så på de andre folka, eldre folk, en av dem røyka sigar i røykerommet, en annen saumfarte bokhyllene og ropte begeistra ut da han fant en Jeeves-bok av P. G. Wodehouse. Jeg gikk inn på rommet mitt igjen litt før ti, og der så jeg de tre første episodene av Ebba & Didrik på SVT Play, fordi de bare er tilgjengelige i Sverige, og så sovna jeg.
Dagen etter toga jeg videre til Göteborg uten et helt ekstra tog sammen med meg, og så bussa jeg trygt hjem. Under et døgn seinere raste et stort stykke av veien bussen min kjørte meg hjem på ut på grunn av et kvikkleireskred. Men da var jeg heldigvis allerede hjemme igjen. Det kunne med andre ord vært mye verre.
September var som så mange andre måneder i året som har gått stemningsmessig utfordra, men jeg bada i sjøen to ganger. Nå er det tid for å ta opp igjen badstu-livet og jeg håper ikke styrtregnet sender litervis med kloakk uti vannet denne høsten. Jeg håper jeg kan bade og dykke under vann, kjenne kulda omslutte meg før jeg omringer meg med varme igjen. Jeg prøver å bli venn med høsten, foreløpig har jeg betalt en skomaker 600 kroner for å fikse sålene på noen fine skinnsko jeg pleier å bruke på tørre, solrike høstdager for å føle meg som Audrey Horne, og så har jeg tenkt å lage pai til middag i kveld. Og så er det jo loppemarkedsesong. Jeg har vært på alle jeg har rukket, kjøpt enda flere bøker jeg ikke kommer til å rekke å lese før jeg dør. Alt er som det skal være, med andre ord.