Jeg går til legen og tar nye blodprøver. Huden min liker ikke den teipen som holder bomullsdotten på plass, når jeg river den av noen timer seinere, så følger en bit av huden med. Jeg sier «Au!» høyt inne på toalettet på jobb. Får bare av halvparten, selv om jeg river hardt. River igjen, mens jeg lukker øya. Ser stikket på en blå blodåre, og det røde, firkanta feltet ved siden av, med limrester rundt. To dager seinere sjekker jeg prøveresultatene, og ser på historikken min. Den er så dårlig at jeg begynner å le. Det lyser rødt av stoffskifteprøvene, det er lavt, lavt, lavt, og vi dobler dosen medisin.
Jeg brukte sommeren min på å være sjuk. Ha bihulebetennelse og lavt stoffskifte. Det ene kan behandles med penicillin og går over, det andre med Levaxin, som jeg må gå på resten av livet. Vi får ikke helt til dosen, bare, så jeg hangler. I sommer har det vært rekordlavt, og sånn her føles det i kroppen min. Jeg gråter. Mye. Ukontrollerbart. Det er som om jeg ser meg selv utenfra når gråten kommer, som om det som er meg, og ikke stoffskiftet mitt, fortsatt bor inne i meg, og ser på at leppa og haka skjelver, at gråten kommer, og så sier jeg til meg selv: Jaha, hva er det nå da? Dette er jo ikke noe å grine av. Men gråten er der. Den kommer bare. I tillegg har jeg nå fått en kropp som etter en kort gåtur legger seg på sofaen og sier: Nå har vi løpt et helt maraton, her skal du få støle muskler og kramper og kjenne deg så sliten som du aldri ha kjent deg før. Jaha, sier jeg igjen, og ligger inne i denne kroppen på sofaen, som er varm og rar, støl og sliten.
Jeg sommerjobba og lanserte en ny bok. Jeg sa til meg selv det jeg har sagt i mange år nå: «Når dette roer seg, så skal jeg ta litt fri.» Men det som er, er jo at det ikke roer seg. Det gjør jo ikke det av seg selv. Du må ta grep! Du må roe ned selv. Du må si nei, du må avlyse eller skyve på ting, legge kabalen. Så jeg måtte sette meg ned med kalenderen min og få overblikk, oversikt. Jeg måtte si nei til noe gøy, fordi det var for nærme noe annet jeg har sagt ja til. Jeg måtte si nei til ekstra jobb og penger, for å få skvisa inn tre dager i et anneks på Nesodden der jeg skulle prøve å faktisk ha ferie.
Så nå sitter jeg i et anneks på Nesodden. Jeg har lest ut en bok, gått en tur, kjøpt og spist en pizza, åpna en flaske rosévin, sjekka at jeg klarte å både låse og åpne døra igjen, sett på TV-serier, lest blogger jeg ikke har sjekka siden juni, rydda i mailboksen og her skal jeg være i tre dager. En aleineferie på tampen av sommeren, en aleineferie bare en halvtime unna Oslo og hjemme, men allikevel langt unna og på et nytt sted. Jeg har pakka badetøy, men vet ikke om jeg tør å bade i fjorden, for det har styrtregna og man skal ikke bade da.
Jeg planlegger høsten. Jeg var i Tsjekkia og Slovakia i sommer på litteraturfestival, jeg fløy både til og fra, og det var turbulens på flyet til, og på vei hjem, da vi tok av, så sa jeg høyt til meg selv: Jeg tar tog til Polen! I oktober skal jeg til Polen, og jeg har brukt noen timer på å prøve å finne den beste ruta, som ikke innebærer å bytte tog seks ganger midt på natta eller måtte reise til København for å komme meg til Karlskrona for en ferge. Jeg har landa på ferge til Kiel og tog til Berlin, en natt i Berlin, og så direktetog til Krakow. Hvis jeg får lov til det, så har Tina Dickow konsert i Berlin den dagen jeg er der. Det føles som det er det eneste riktige å gjøre. Ta båt og tog, se Tina Dickow, og så toge videre – direkte, uten masse bytter. Jeg skal på litteraturfestival og bokhandelturné og jeg gleder meg og gruer meg. Når jeg kommer hjem, så skal jeg til Ungarn uka etterpå. Og når man ikke vil eller tør å fly, så tar det lang tid. Jeg har ikke turt å se på togtidene til Ungarn enda, det får vente. Det er lenge til november.
Det blir et eventyr, men det blir også slitsomt. Akkurat som Tsjekkia og Slovakia var det. Jeg lærte mange ting. Jeg lærte at jeg liker å reise, at jeg liker å gå rundt på nye steder, at jeg liker å ta tog, at jeg ikke blir like nervøs på utenlandske arrangement som på norske (som er en rar ting å lære?), men at jeg fortsatt blir nervøs, så klart. Det bare går fortere over. Jeg lærte at tre arrangementer på tre dager er slitsomt for kroppen, kanskje mest fordi den har lavt stoffskifte og ikke er helt på topp, men jeg lærte også at jeg får det til, så lenge jeg tar pauser. Jeg øver meg på å hvile, så jeg hviler så ofte jeg kan. Jeg hvilte en time på senga, jeg hvilte en time på hotellrommet, jeg hvilte ti minutter før jeg skulle på scena den siste dagen, da satt jeg helt foran i konsertlokalet der jeg skulle opp på scena med hodet mellom henda og tenkte: Jaja, nå ser alle meg, her jeg sitter, med hodet i henda og puster med magen, nu djupandas författaren, og så, da arrangementet begynte, så trakk jeg pusten og heva hodet, gikk opp trappa til scena og satte meg i lyset.
Kanskje det skal bli greia mi? Jeg lurer ofte på hva som er folks greier. Når jeg står og venter på å gå på scena, når jeg er så nervøs at jeg ikke lenger kan stole på det kroppen min sier. Den sier nemlig at jeg må løpe, at jeg kommer til å dø, at jeg må på do, at jeg kommer til å glemme hvordan man snakker, leser og finnes. Det har ikke skjedd enda. Så lurer jeg på, hva gjør de andre som gjør dette hele tida? Er de like nervøse? Har de noen triks? Hva er triksene? Mine er ofte å riste på kroppen, arma, henda, og altså, åpenbart, å sette meg ned med hodet mellom henda, nesten mellom knærne, og puste, så dypt og lenge jeg klarer på de minuttene jeg har før det er på tide å skjerpe seg.
Jeg lurer på om Robyn gjør det før hun går på scena, eller om hun bare går på, veit at hun er kul. Jeg lurer på om Florence gjør det, før hun går på scena, eller om hun bare går på, danser inn på scena. Jeg lurer på om Phoebe Bridgers gjør det før hun gå på scena, eller om hun bare skriker og løper inn, gjør greia si. Jeg lurer på hva folk gjør, før vi ser dem.
Men nervene er også der for å skjerpe oss, for å sørge for at vi gjør en god jobb. Eller, oss, vi … meg. Jeg mener meg. Nervene mine er der for å si fra at det betyr noe, at jeg må skru på det jeg har. Så jeg prøver å bli venn med nervene mine, akkurat som jeg prøver å bli venn med stoffskiftekroppen. Nå er det den jeg har. Den nervøse kroppen, den slitne kroppen, den triste kroppen, som også får til mange ting. Jeg gråter ikke hele tida. Jeg er glad også. Og akkurat nå er jeg på Nesodden aleine og har helt fri i tre dager. Jeg skal puste dypt og lade opp. Kjede meg! Jeg skal kjede meg så mye at jeg ikke kan vente med å komme meg tilbake igjen til byen, der jobben og boka og folka og arrangementene og livet venter. Jeg skal bare ha en kort pause først. Det er viktig med pauser.