Vi pakker til Roskilde. Jeg er redd for å glemme noe. J er avslappa og venter til siste liten med det meste. Han er best til å pakke sekken, så jeg har kryssa av alt på pakkelista mi og bare lagt det ved siden av, så skal han pakke. Sikkert i natt, når jeg sover. Jeg sovner som regel først. Han lever et eget liv om natta, uten meg. Og så lever jeg et eget liv om morgenen, uten ham. Vi er i samme rom, da, samme leilighet. Så litt samme liv er det. Den ene er våken, den andre sover.
Juni har vært her, er fortsatt her. Jeg har gjort gode ting. Jeg har møtt en hund som jeg fikk hilse på da jeg hadde angst. Vi tok bussen hjem og jeg blei stressa fordi det lukta vondt på bussen, det lukta oppkast og utedo og jeg blei redd og ville gå av, men jeg blei sittende helt til vi gikk av der vi bor. Her lukter det ikke vondt, sa J og pekte på blomstene i bakgården, her lukter det godt. Så vi lukta på blomstene. På buskene, på de andre buskene, til slutt lukta vi på syrinene. Så låste vi oss inn i oppgangen, og der var det en hund. Hunden skulle ut på kveldstur, men jeg fikk hilse på henne. Hun var snøftete og mjuk, sterk og sta. Så gikk hun på tur med naboen og vi låste oss inn i leiligheten. Du trenger en service dog, sa J da han så gliset mitt etter å ha fått hilse på en hund og lukte på en syrin. All angsten fra bussen var glemt.
Jeg har vært på quizzer og avslutningsquizzer, vært på fester og hatt siste time hos psykologen før sommeren. Jeg har gått hjem fra jobben og sagt: «Ses 14. juli!» fordi jeg plutselig har ferie. På ordentlig. Jeg kan ikke huske en ordentlig ferie på mange, mange år. Jeg kan ikke huske en ordentlig ferie. Kanskje er det fordi man glemmer lett. Kanskje er det fordi jeg har vært dårlig til å ha ferie. Men i år skal jeg være god til det. Jeg har begynt. Jeg har bare jobba litt hjemme, men aller mest har jeg gått lange turer, drukket iskaffi, smurt meg med solkrem, bada, lest bøker, lagt meg seint (ok, ikke veldig seint, men litt seinere enn vanlig!) og i stedet for å stå opp tidlig, så har jeg lest på senga og noen ganger til og med sovna igjen.
På fredag da alle skoleelevene hadde fått sommerferie, så hadde altså jeg også fått sommerferie. Jeg feira med å gå på spontankino og se en dansk film og så kjøpe burger, fries og milkshake på McDonalds etterpå, som en annen tenåring. J sier han aldri har smakt fries dyppa i milkshake eller softis, og jeg tror han bare har glemt det, for det har jeg drivi med siden jeg var 12, og vi har vært sammen i ti av de åra, så en eller annen gang må han jo ha sett det og fått smake. Men nei, sier han, så i sommer skal det skje.
Kanskje på Roskilde? Vi ankommer tirsdag, så vi rekker Undergrunn. På onsdag skal jeg gå tur inn til Roskilde by og antikvariatet. Så begynner det. Eller, det har jo begynt, mens jeg skriver dette, så er det fullt av folk på jordet allerede, men for oss begynner det på onsdag, etter en bitteliten warm-up fra tirsdag. Jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg litt også. Men i dag har jeg blitt fan av Christine and the queens, som jeg hørte på mens jeg gikk tur til en kolonihage for å kjøpe et skjørt, og selv om de spiller klokka ett på natta (det er ALTFOR seint), så skal jeg klare det. Man må bare legge inn en liten powernap først. Ha en slagplan. Det er viktig å ha en slagplan, det veit alle.
Jeg skal klare mange ting, og hvis jeg ikke klarer det, så finnes det alltid en hund eller en blomst eller en milkshake eller en katt. Et eller annet sted finnes alltid en av de tinga, og en million ting til. Og når jeg kommer hjem igjen fra Roskilde, så har jeg fortsatt ferie i to uker til. Hva skal jeg gjøre med de ukene? Minst mulig. Og mest mulig. Jeg skal gå sent i seng og bade, vanne plantene til vennenaboene, lese bøker inne og ute, se på filmer jeg har sett før, drikke øl med venner som også er i byen, våkne uten en eneste plan, vifte med tærne og ikke være redd.