Mai begynte med bursdag, forkjølelse og mye jobb. I dag slutter den etter en tur til Hamburg for å se Karpe spille for 400 mennesker i en bunkers, og det lukter syriner i hele byen. Jeg prøver å lukte på blomstene. Jeg har lest flere bøker enn de andre månedene hittil, jeg har grini på teater – jeg så Lykke til, Cathrine Frost, og det må du også gjøre om du får sjansen. Jeg hulka og lo og klappa til jeg fikk vondt i henda.
Det samme gjorde jeg på Karpe-konserten i Hamburg. Jeg var engstelig i mengden, enda det var ganske mange færre der enn i spektrum, men etter en halv sang, så gikk jeg bakover, vekk fra de andre, ut av mengden, og der var det plutselig danseplass, så da sto jeg der for meg sjæl resten av konserten. Jeg gliste til jeg fikk vondt i kinna, og Aksel, som er høy nok til å se over publikum, sa etterpå at han noen ganger kikka etter meg for å se hvordan jeg hadde det, og da hadde jeg vært ett eneste stort glis hver gang, så han regna med at jeg hadde det bra. Det stemte. Da de spilte «Baraf/Fairuz», så sto jeg ved siden av Yohan mens stemmen hans runga over anlegget og jeg var selvbevisst over at jeg grein sånn av teksten hans – som jeg må innrømme at jeg alltid gjør. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det. Kanskje han ikke så det engang. Kanskje han bare tenkte det var fint, hvis han så det. Det er ikke farlig eller flaut å grine. Det känns bra, nesten alltid. Forløsende. Som latter, bare i den andre enden av spekteret.
I dag lærte jeg at sånn jeg passer på meg sjæl på festival, er sånn jeg burde passe på meg sjæl i livet. Planlegge. Ta pauser. Huske å spise. Gå hjem og ligge på bakken i en pause, reise meg igjen. Se litt på noen luftballonger. Si nei, det kan jeg ikke, for jeg må hvile nå hvis jeg skal leve etterpå. Man må si nei. Det er ingen som sier det for deg. Jeg er ikke så flink til å si nei, jeg vil ikke skuffe noen, men da skuffer jeg jo bare meg selv. For en udugelig egenskap.
Jeg leiter etter lommer i tida der jeg kan puste med magen og slappe av. Dette livet, jeg lever det hver dag, og noen ganger er det vanskeligere enn andre. Jeg løp en tur en dag, det må jeg gjøre oftere. Jeg klippa håret, det blei for kort. Jeg skreiv ferdig boka mi og har takka ja til å reise til Tsjekkia, Polen og Ungarn for å snakke om min forrige bok. Jeg har mareritt om at flya detter ned, og flere ganger har jeg drømt at de detter ned fordi piloten tar fyr. Det er ikke veldig sannsynlig, men jeg våkner med harehjerte allikevel. Men folk drar på eventyr allikevel, selv om de har mareritt om natta. Jeg kan ikke bli hjemme for alltid, selv om det føles tryggest.
Men nå skal jeg være hjemme fram til vi drar på Roskilde i slutten av juni. Legge hjertet mitt i kaldt vann, grine når jeg må det, le når jeg må det.