Jeg går til quiz med gråten i halsen. Det er en helt vanlig onsdag, men det er den vanlige onsdagen der mottakerne av kunstnerstipendene blir offentliggjort, og selv om jeg veit at nåløyet er trangt og at 90 prosent av oss jo ikke får, så satt jeg kvalm og nervøs og oppdaterte søknadslistene for å se om navnet mitt var blant de heldige som var blitt tildelt i år. Jeg fant ikke navnet mitt, og den første tanken er så klart: Jeg er ikke god nok.
Den andre tanken, mens jeg lå på gulvet og pusta, var: Jeg er god nok, jeg er bare ikke god nok til å skrive søknad.
Den tredje tanken, etter å ha klatra opp i sofaen fra gulvet, tørka tårene og knytta nevene, var at jeg kanskje er god nok, men at ikke alle får. Langt fra alle får. De fleste får ikke. Jeg er bare en av veldig mange skuffa mennesker. Og hva gjør man med det? Hører på Gillian Welch sin «Everything is free» og fortsetter å jobbe med manuset mitt som står på høstlista. That we’re gonna do it anyway, even if it doesn’t pay.
Så kler jeg på meg og går til quiz, på veien begynner jeg å gråte og det snør, og så rekker jeg å gråte ferdig før jeg ankommer quizzen, tørker tårene og snøen av kinna og går inn, vinner quizzen og drikker øl med laget mitt. Høyt og lavt, godt og vondt.
Siden sist har jeg jobba i bokhandelen, jobba hjemme, jobba med manuset. Jeg har sagt opp medlemsskapet mitt på Fresh Fitness etter å bare ha vært der én gang, for det blei sånn. Jeg blei sjuk, jeg falt på isen, jeg rakk ikke innom, og jeg likte meg ikke der uansett, så kanskje var det like greit. Snart kan jeg løpe ute. Snøen som fortsetter å falle nå i mars, smelter igjen dagen etter. Våren vinner.
Jeg har reist til København med båten, tatt toget til Malmö, blitt kjørt i en bil ut til et hus der Krummis og familien hennes bor, sett på dinosaurene og lekene til lille A, gått tur med hunden, tatt toget tilbake igjen til hotellet i København, sett på Gilmore Girls mens jeg drakk et par øl jeg kjøpte på 7-eleven på vei hjem fra toget. Så toga jeg videre til Hotell Gästis i Varberg, der jeg gikk en tur i kulda og så på byen, kjøpte mat jeg tok med tilbake til rommet, der jeg satt under to dyner og i sju puter og så på TV hele kvelden, før jeg dagen etter pakka sakene mine igjen, etter å ha bada på Kallbadhuset og sitti i badstua og sett ut på sjøen, og så toga til Göteborg der jeg jobba litt på rommet før jeg løp ut og rakk å møte resten av quizlaget mitt som kom med toget fra Oslo, og så dro vi ut og møtte de andre quizzerne som også hadde dratt til Göteborg for å feire quizzens 18-årsdag. Det var en nydelig kveld, og selv om vi kom på åttende plass på lørdagens jubileumsquiz, så koste vi oss like mye som de som kom over oss og under oss.
Så kom jeg hjem igjen og her går dagene. De kommer, jeg lever dem, jeg våkner til en ny morgen, og nå er det lyst når jeg våkner, og lyst til lenge etter at jeg er ferdig på jobb. Lyset kommer tilbake og jeg kjenner meg lett i kroppen, sola varmer og jeg ser på trærne som gjør seg klare til å bli grønne igjen. Det skal blomstre og bli grønt, bli varmt og lettere å være et menneske.
Jeg har vært på to konserter i mars, jeg så Death Cab på Sentrum Scene, de var seg selv og det er alltid fint å se. Det slo meg da jeg sto der, at jeg har sett dem alle gangene de har spilt der, enda alle gangene har vært mange år etter at jeg fant dem første gang. Jeg var blodfan i 2005, og så dabba det liksom litt av, men jeg klarer ikke å motstå dem og drar på alle konsertene allikevel. Er en av de som jubler når en gammal låt begynner. Det er mange av oss.
Vi dro på The Midnight på Rockefeller, det var fint. J og jeg var på date, og selv om jeg bare hadde hørt noen få låter før, så var konserten mega. Vi kjøpte den ene skiva på vinyl, og etter konserten drakk vi resten av 7-eleven-ølene og hørte på den, prata om livet og Roskilde, som jeg skal på, og som J har vært nølende til. Er jeg ikke for gammal? har han spurt. Jeg er eldre, har jeg sagt.
Nå har han sagt at han skal være med.
Vi blir en liten gjeng, men en liten gjeng er også fin. Det blir kanskje aldri det samme, og jeg vil heller ikke at det skal det. Det er én ting å være der i 20-åra med en vennegjeng på minst fem telt, nå er vi eldre og en vennegjeng på bare to eller tre telt. I fjor sov jeg aleine i teltet mitt. Nå skal J sove ved siden av meg. Og jeg skal ikke bo i telt, jeg skal bo i Tenthouse, det nærmeste du kommer hotell på det jordet – både i pris og forhåpentligvis komfort.
Det blir et eventyr. Når jeg går rundt i gatene her hjemme, på vei til jobb eller quiz eller for å kjøpe kaffe på hjemmekontoret og få litt luft, så er det også et eventyr. Hver dag blir det lysere. På mange måter.