Hver onsdag går jeg til psykologen min. For to uker siden gikk jeg ut døra, og da jeg hadde kommet litt nedi veien, kanskje 200 meter, så forsvant beina mine under meg og jeg lå plutselig på bakken. Jeg hadde gått fort og plutselig var asfalten under meg bare is, men asfaltfarget, så jeg gikk rett i bakken. Jeg så sikkert ut som en som tråkka på et bananskall. Det gikk så fort og jeg rakk ikke ta meg for, men halebeinet mitt tok meg for, eller det tok støyten. Det gjorde vondt, en sånn kvalmende smerte, og tårene begynte å renne med en gang mens jeg satt der og prøvde å ta meg sammen. En dame kom løpende til, men ikke så fort, fordi det var glatt.
«Det er glatt i dag,» sa hun da hun kom fram til meg. Jeg nikka. «Går det bra med deg?» spurte hun, og jeg nikka igjen mens jeg prøvde å få puste. Jeg kjente jo at jeg kom til å reise meg opp, at ikke noe var brukket, at jeg bare satt der fordi jeg måtte sitte litt, ta meg sammen. «Gå forsiktig,» sa hun da hun hadde forsikra seg om at jeg kom til å reise meg. «Du også,» sa jeg, og så fikk jeg karra meg opp, gikk sakte videre til psykologen. Jeg måtte ligge i timen, det er en spak i stolen som gjør at den lenes bakover. Jeg kunne ikke sitte, så jeg lå.
Det gjør fortsatt vondt, men ikke hele tiden. Jeg kjente det da jeg måtte løpe til et tog på søndag, da jeg satte opp farta og småløp, så kjente jeg at jeg ikke kunne løpe. Det dundrer i halebeinet når beina treffer bakken, forplanter seg oppover i kroppen. Jeg kan ikke løpe på tredemølla, jeg kan ikke løpe til toget. Men jeg kan gå. Og det er bare to uker sida, så det skal nok ordne seg. Jeg skal løpe igjen. Men nå går jeg bare, forsiktig. Så forsiktig at jeg kom for seint til psykologen i dag også. Det er glatt igjen, og jeg vil ikke falle.
Da jeg endelig kom fram, så begynte jeg å blø neseblod. Så jeg måtte ligge igjen. Dra i spaken, lene stolen bakover, ligge der og se opp i taket med et papir mot nesa. Jeg lo og snakka om livet. Blod er så dramatisk, selv når det er udramatisk, som en nese som blør fordi vinteren er tørr og man snyter seg mye. Vi snakker om mønstre i livet mitt, om fortida som har forplanta seg i framtida, om følelser jeg kjenner igjen og følelser jeg har dytta bort.
Men februar er ikke bare halebein som treffer asfalten med full tyngde og neseblod, februar er også innspurt med manuset, som forhåpentligvis nærmer seg en bok. Gilmore Girls på nytt som trøster meg på kveldene. Mat som lages på kjøkkenet mitt, nye oppskrifter og mestringsfølelse. Bøker jeg leser på senga og ny musikk fra Boygenius, Amara, Daughter og Caroline Polachek. Joakim Berg har også sluppet ny låt, den heter «Sommaren» og stemmen hans forteller meg at sommeren, den kommer. Den trøster meg, som den gjorde da jeg var tenåring, stemmen hans i hodet mitt. «Alt som dør, kommer en gang tilbake. Alt vi drømte, er der når vi våkner.»
I mailboksen min ligger det billetter til festivaler og aleineferie til København og Varberg, i mailboksen min ligger det løse tanker jeg får når jeg går tur og hører på musikk, når jeg mailer meg selv setninger som kanskje skal bli lengre tekster i manuset, i mailboksen min ligger en stipendsøknad og påmeldinger til årsmøter, i mailboksen min ligger ubesvarte mailer fra folk jeg er glad i.
I mailboksen min ligger manuset mitt som vokser og krymper. Ord, ord, ord. Jeg skriver om sinne og ensomhet, om hvor vanskelig det er å leve dette livet. I går da jeg sto i kassa på Tronsmo var det ei som kjøpte noen bøker av meg, og så, mens hun betalte, så hun på meg, og så spurte hun om det var jeg som kanskje hadde skrevet den Aldri, aldri, aldri? Ja, sa jeg, det er meg. Den likte jeg skikkelig godt, sa hun. Takk, sa jeg. Kommer det noe nytt snart? Og da sa jeg for første gang ja. I noen år nå har jeg sagt nei, eller jeg jobber med det, eller forhåpentligvis. Men nå sa jeg ja. Bare sånn. Et kvarter seinere kom det ei jente og kjøpte Aldri, aldri, aldri. Jeg har den fra før, sa hun, men jeg har lånt den bort, og jeg fikk den aldri igjen. Jeg lurte på om du ville signere denne til meg? Jeg blei flau og glad, og sa ja, så klart.
Jeg håper den nye boka vil gjøre folk glade. Eller, egentlig håper jeg den vil gjøre oss sinte. Først sinte, så glade. Det er så mye å være sinna for. Sinne er en viktig følelse. Den endrer ting. Den sier i fra. Den forplanter seg. Men den er også sterk. Sinne er der for å si fra. Hei, sier den. HEI! Ikke gjør sånn. Ikke si sånn. Ikke vær sånn. Jeg har brukt hele livet på å være redd for sinne, for sinte folk, for kjeft og krangling. Og nå har jeg brukt to år hos psykologen min på å bli kjent med sinne. Og fire år på å skrive en bok som viste seg å handle om det. Hvis jeg får det til, så blir jeg glad.