År: 2023

Jeg går til legen og tar nye blodprøver. Huden min liker ikke den teipen som holder bomullsdotten på plass, når jeg river den av noen timer seinere, så følger en bit av huden med. Jeg sier «Au!» høyt inne på toalettet på jobb. Får bare av halvparten, selv om jeg river hardt. River igjen, mens jeg lukker øya. Ser stikket på en blå blodåre, og det røde, firkanta feltet ved siden av, med limrester rundt. To dager seinere sjekker jeg prøveresultatene, og ser på historikken min. Den er så dårlig at jeg begynner å le. Det lyser rødt av stoffskifteprøvene, det er lavt, lavt, lavt, og vi dobler dosen medisin.

Jeg brukte sommeren min på å være sjuk. Ha bihulebetennelse og lavt stoffskifte. Det ene kan behandles med penicillin og går over, det andre med Levaxin, som jeg må gå på resten av livet. Vi får ikke helt til dosen, bare, så jeg hangler. I sommer har det vært rekordlavt, og sånn her føles det i kroppen min. Jeg gråter. Mye. Ukontrollerbart. Det er som om jeg ser meg selv utenfra når gråten kommer, som om det som er meg, og ikke stoffskiftet mitt, fortsatt bor inne i meg, og ser på at leppa og haka skjelver, at gråten kommer, og så sier jeg til meg selv: Jaha, hva er det nå da? Dette er jo ikke noe å grine av. Men gråten er der. Den kommer bare. I tillegg har jeg nå fått en kropp som etter en kort gåtur legger seg på sofaen og sier: Nå har vi løpt et helt maraton, her skal du få støle muskler og kramper og kjenne deg så sliten som du aldri ha kjent deg før. Jaha, sier jeg igjen, og ligger inne i denne kroppen på sofaen, som er varm og rar, støl og sliten.

Jeg sommerjobba og lanserte en ny bok. Jeg sa til meg selv det jeg har sagt i mange år nå: «Når dette roer seg, så skal jeg ta litt fri.» Men det som er, er jo at det ikke roer seg. Det gjør jo ikke det av seg selv. Du må ta grep! Du må roe ned selv. Du må si nei, du må avlyse eller skyve på ting, legge kabalen. Så jeg måtte sette meg ned med kalenderen min og få overblikk, oversikt. Jeg måtte si nei til noe gøy, fordi det var for nærme noe annet jeg har sagt ja til. Jeg måtte si nei til ekstra jobb og penger, for å få skvisa inn tre dager i et anneks på Nesodden der jeg skulle prøve å faktisk ha ferie.

Så nå sitter jeg i et anneks på Nesodden. Jeg har lest ut en bok, gått en tur, kjøpt og spist en pizza, åpna en flaske rosévin, sjekka at jeg klarte å både låse og åpne døra igjen, sett på TV-serier, lest blogger jeg ikke har sjekka siden juni, rydda i mailboksen og her skal jeg være i tre dager. En aleineferie på tampen av sommeren, en aleineferie bare en halvtime unna Oslo og hjemme, men allikevel langt unna og på et nytt sted. Jeg har pakka badetøy, men vet ikke om jeg tør å bade i fjorden, for det har styrtregna og man skal ikke bade da.

Jeg planlegger høsten. Jeg var i Tsjekkia og Slovakia i sommer på litteraturfestival, jeg fløy både til og fra, og det var turbulens på flyet til, og på vei hjem, da vi tok av, så sa jeg høyt til meg selv: Jeg tar tog til Polen! I oktober skal jeg til Polen, og jeg har brukt noen timer på å prøve å finne den beste ruta, som ikke innebærer å bytte tog seks ganger midt på natta eller måtte reise til København for å komme meg til Karlskrona for en ferge. Jeg har landa på ferge til Kiel og tog til Berlin, en natt i Berlin, og så direktetog til Krakow. Hvis jeg får lov til det, så har Tina Dickow konsert i Berlin den dagen jeg er der. Det føles som det er det eneste riktige å gjøre. Ta båt og tog, se Tina Dickow, og så toge videre – direkte, uten masse bytter. Jeg skal på litteraturfestival og bokhandelturné og jeg gleder meg og gruer meg. Når jeg kommer hjem, så skal jeg til Ungarn uka etterpå. Og når man ikke vil eller tør å fly, så tar det lang tid. Jeg har ikke turt å se på togtidene til Ungarn enda, det får vente. Det er lenge til november.

Det blir et eventyr, men det blir også slitsomt. Akkurat som Tsjekkia og Slovakia var det. Jeg lærte mange ting. Jeg lærte at jeg liker å reise, at jeg liker å gå rundt på nye steder, at jeg liker å ta tog, at jeg ikke blir like nervøs på utenlandske arrangement som på norske (som er en rar ting å lære?), men at jeg fortsatt blir nervøs, så klart. Det bare går fortere over. Jeg lærte at tre arrangementer på tre dager er slitsomt for kroppen, kanskje mest fordi den har lavt stoffskifte og ikke er helt på topp, men jeg lærte også at jeg får det til, så lenge jeg tar pauser. Jeg øver meg på å hvile, så jeg hviler så ofte jeg kan. Jeg hvilte en time på senga, jeg hvilte en time på hotellrommet, jeg hvilte ti minutter før jeg skulle på scena den siste dagen, da satt jeg helt foran i konsertlokalet der jeg skulle opp på scena med hodet mellom henda og tenkte: Jaja, nå ser alle meg, her jeg sitter, med hodet i henda og puster med magen, nu djupandas författaren, og så, da arrangementet begynte, så trakk jeg pusten og heva hodet, gikk opp trappa til scena og satte meg i lyset.

Kanskje det skal bli greia mi? Jeg lurer ofte på hva som er folks greier. Når jeg står og venter på å gå på scena, når jeg er så nervøs at jeg ikke lenger kan stole på det kroppen min sier. Den sier nemlig at jeg må løpe, at jeg kommer til å dø, at jeg må på do, at jeg kommer til å glemme hvordan man snakker, leser og finnes. Det har ikke skjedd enda. Så lurer jeg på, hva gjør de andre som gjør dette hele tida? Er de like nervøse? Har de noen triks? Hva er triksene? Mine er ofte å riste på kroppen, arma, henda, og altså, åpenbart, å sette meg ned med hodet mellom henda, nesten mellom knærne, og puste, så dypt og lenge jeg klarer på de minuttene jeg har før det er på tide å skjerpe seg.

Jeg lurer på om Robyn gjør det før hun går på scena, eller om hun bare går på, veit at hun er kul. Jeg lurer på om Florence gjør det, før hun går på scena, eller om hun bare går på, danser inn på scena. Jeg lurer på om Phoebe Bridgers gjør det før hun gå på scena, eller om hun bare skriker og løper inn, gjør greia si. Jeg lurer på hva folk gjør, før vi ser dem.

Men nervene er også der for å skjerpe oss, for å sørge for at vi gjør en god jobb. Eller, oss, vi … meg. Jeg mener meg. Nervene mine er der for å si fra at det betyr noe, at jeg må skru på det jeg har. Så jeg prøver å bli venn med nervene mine, akkurat som jeg prøver å bli venn med stoffskiftekroppen. Nå er det den jeg har. Den nervøse kroppen, den slitne kroppen, den triste kroppen, som også får til mange ting. Jeg gråter ikke hele tida. Jeg er glad også. Og akkurat nå er jeg på Nesodden aleine og har helt fri i tre dager. Jeg skal puste dypt og lade opp. Kjede meg! Jeg skal kjede meg så mye at jeg ikke kan vente med å komme meg tilbake igjen til byen, der jobben og boka og folka og arrangementene og livet venter. Jeg skal bare ha en kort pause først. Det er viktig med pauser.

Vi dro på Roskilde. Vi pakka varme klær og skjerf og soveposer, gode sko og pledd og gikk til båten. Lugaren vår var ikke klar da vi kom på båten, så vi gikk opp på dekk og tok en øl under faretruende mørke skyer, men det kom ikke en eneste dråpe mens vi satt der. Vi spiste buffet og kjøpte snacks og snus i butikken, vant musikkquizzen og tok en øl for å spille trubardurbingo, men det kom ingen trubadur og da klokka var halv ni, så var jeg ferdig for kvelden. Jeg lå i lugaren og leste, i fjor lå jeg i lugaren med urinveisinfeksjon og skreiv dagbok om at det var urettferdig at jeg skulle bli sjuk på vei til Roskilde. I år tenkte jeg at jeg bare var sliten, at jeg var spent, at det nok skulle gå bra.

Vi sto opp tidlig, spiste frokost mens vi nærma oss Danmark, fant toget vårt og fikk sitteplass hele veien til Roskilde by, fant en buss som tok oss med ut til Mad max og jordet. Jeg følte meg uvel, men tenkte at det nok bare var angst. Denne kroppen min går ofte til følelsen av uvelhet når det blir for mye, den lukker ned, narrer meg ut i symptomer på alt annet enn det som egentlig er galt: stress, redsel, angst. Det blir for meget, som man sier i Danmark. Men hva er for meget? Jeg har levd i denne kroppen i 37 år og jeg prøver fortsatt å lære meg det. Vi fant tenthousene våre, pakka ut, hadde fått armbånd og kjøpt øl, og jeg var fortsatt uvel, kvalm og dårlig, gikk og gjemte meg på do, sendte melding til Krummis og tenkte at nå skjer det, så skal dette bli den festivalen der jeg har omgangssyke. Det måtte skje.

Det skjedde ikke.

Krummis spurte på melding: Hvis du spør kroppen/hjernen hva den trenger, svarer den noe? Jeg hørte folk utenfor ta i dørene til doene, men det var mange ledige, så jeg ble sittende, snufsa og la hodet mellom knærne. Ble sittende litt til og gjemme meg. Prøvde å spørre kroppen og hjernen hva den trengte. Jeg ville bare gråte, så jeg satte på Christine and the queens «People, I’ve been sad» og så reiste jeg meg, trakk pusten og gikk ut på jordet, så rundt meg, på alle folka, alle telta, Arena der inne bak gjerdet, himmelen over meg og gresset under meg og prøvde å gråte, men det gikk ikke. Jeg pusta med magen og gikk tilbake til campen der de tilbød meg en øl, men jeg takka nei mange ganger før jeg takka ja. J og jeg gikk en tur for å finne noen camper han var blitt invitert til, men de var alle på vei andre steder da vi kom fram, som så ofte på Roskilde, det skjer noe hele tida, og vi gikk rundt og så på folk. Vi passerte en gjeng som linedanca til Rema, det kom en julenisse forbi med et ølbrett, en fyr løp rundt i bare boxeren, folk så glade og slitne ut, og festen hadde bare såvidt begynt for oss. Så var det på tide med Undergrunn og jeg forlot gjengen min inne i mengden, gjemte meg på do igjen, var kvalm og redd, da jeg kom ut derfra satte jeg fra meg den nesten fulle ølboksen min i gresset og så sa jeg til J at jeg måtte gå. Han ble med meg og vi gikk mot strømmen av folk som kom løpende til da Undergrunn spilte «Italia», jeg var svimmel og tenkte bare på at jeg kom til å kaste opp, at det var nå det skjedde. Så kom fruktboden trillende og jeg tok tak i den bakerste fyren, som måtte rope over musikken til han som dro boden. «Vi har en kunde!» ropte han, og trilleboden stoppa. «Hva vil du ha?» En banan, svarte jeg, og fikk kjøpe en banan før de trilla videre inn i mengden av folk, mens J og jeg traska hjemover til campen.

Jeg legger meg alltid tidlig den første dagen, så jeg tenkte det kanskje bare var det samme nå, at jeg var overvelda og sliten, at det nok skulle gå. Jeg skulle spise en banan når jeg orka den og når jeg våkna dagen etter skulle alt føles bedre. Morgenen etter var ok, morgenene er ofte det, og vi spiste frokost og drakk kaffe i campen før jeg forlot dem for å rusle inn til Roskilde by aleine, og det føltes så bra, noen timer for meg selv. Jeg gikk i tog med de andre festivalgjengerne, de skulle kjøpe øl på Rema 1000, jeg skulle inn til antikvariatet mitt. Det var kaldt da jeg gikk, overskya og det blåste, men jeg fant fram og kjøpte fire bøker av mannen med det grå håret, som ga meg rabatt. «Man må vel kunne sige at du er fast kunde,» smilte han. Ses neste år, sa jeg og han vinka. Jeg gikk på Føtex og kjøpte en brus og enda en banan, laken til tenthouse-madrassen og på hjemturen kom sola. Jeg stoppa halvveis og satte meg på en stein, løsna lissene på skoa og tok av meg strømpebuksa, kjente vinden mot lårene, myste mot sola. Så gikk jeg videre hjem og var så glad da jeg kom fram til campen. Anlaug og Aksel kjøpte en Baby Yoda-hettegenser til meg som de fant i en bruktsjappe, den var perfekt. Festivalen åpna fem og vi kom inn, gikk på Fever Ray, som var fantastisk – jeg har ikke hørt på dem, og hele tida under konserten tenkte jeg at jeg var en idiot som ikke hadde hørt på dem, for det var jo min musikk. Vi var glade og spiste spaghetti 50, alltid et av årets høydepunkter på Roskilde. På Rema-konserten fikk jeg dundrende hodepine og måtte ut av Arena for å sitte i gresset, og da det ikke ble bedre, gikk jeg hjem fra Kendrick før han spilte låtene mine. Jeg la meg tidlig også andre dagen, håpa på en bedre morgendag.

Da jeg våkna i teltet litt over fem om morgenen hadde hodepinen blitt til øreverk og jeg gravde fram Paracet fra toalettmappa, sov noen timer til og syntes synd på meg selv. Det var Karpe-dagen og ingenting skulle stoppe meg. Jeg drakk ingen øl, men jeg tok Ibux og Paracet og psyka meg opp til konsert, kjøpte limonaden fra Meyers som hadde redda en blå dag i fjor, da jeg også var mye uvel på grunn av varmen. I år fant jeg ingen grunn til hvorfor kroppen ikke spilte på lag, eller – det var mange grunner. Magevondten kunne skyldes på mensen, som kom uanmeldt, kvalmen holder angsten i hånda og er dens faste følgesvenn, hodepinen og ørebetennelsen kom nok også et steds fra, men jeg klarte å karre meg på Karpe. Vi sto inne i mengden og jeg hadde gått og kjøpt en ingefærbrus, men henda mine skalv så mye at jeg ett minutt før de begynte forlot venna mine og gikk ustøtt ut av mengden, ut av teltet, satte meg på huk og så på at henda min skalv, måtte sette fra meg glasset, skjerpe meg. Så begynte konserten, og jeg rista på hodet, prøvde å riste det ut, og så gikk jeg inn, men jeg holdt meg en meter bak mengden. Heldigvis så jeg alt, selv om jeg ikke sto midt inni der og var på fest. Da «Meeri Jan» begynte og Chirag sang: Jeg kan gi deg tårer i øya, så hadde jeg allerede tårer i øya, litt fordi det var fint å se dem, litt fordi jeg allerede da kjente at kroppen min ikke kom til å være på fest denne festivalen, den holdt på med noe helt annet. Jeg gikk hjem og la meg heller enn å prøve å se litt av Lil Nas X engang, men noen ganger må man legge seg tidlig og håpe på bedre dager. Jeg prøvde igjen.

Da jeg våkna på fredagen, så var ørebetennelsen blitt bihulebetennelse, og jeg hadde vondt i hele hodet, i tenna og kjeven og bak øya. Det går bra, sa jeg, og takka nei til øl for femtiende gang. Jeg skulle se Christine and the queens, og de spilte klokka ett på natta, men om jeg så skulle sove hele dagen, så skulle jeg klare det. Jeg gikk inn til Blur som spilte halv elleve, etter at vi hadde quizza i campen i noen timer. Jeg gikk fra Blur, fordi det var for høyt, det dundra i øra og kjeven, og jeg gikk tur i stedet, så på de fulle folka, kjøpte æbleskiver og en kopp te, tok på meg skjerfet mitt. Jeg sa fra til Aksel og J hvor de kunne finne meg, og de fant meg med en gang. Vi gikk på Rosalía som spilte for et helt fullt Arena, pluss alle oss som sto utenfor og ikke hørte eller så så mye, men det var bra allikevel, og så gikk J hjem og la seg, mens Aksel og jeg dro for å kjøpe Irish coffee og finne en plass på Christine and the queens. Det viste seg å være en performance av bare den nye skiva, og jeg kasta inn håndkleet etter tjue minutter. Jeg var kald og sjuk og gikk hjem og la meg. Fant J lesende i lyset i tenthouset, jeg la meg og håpa kroppen skulle være friskere etter en natts søvn. Jeg hadde ikke på vekkerklokke, fordi jeg jo hadde vært på nattkonsert. Tidligere på dagen hadde jeg gått til apotekvogna og pekt på ansiktet mitt, spurt: «Har I noget for bihulerne?» og en snill mann ga meg en nesespray. Den gjorde hodet litt lettere, men formen var ellers like miserabel.

Den siste dagen skulle jeg se Caroline Polachek og Tobias Rahim, og jeg skulle være glad. Jeg våkna ganske tidlig selv om jeg ikke hadde vekkerklokke, men formen føltes grei, så jeg sto opp og kjøpte frokost til campen. Vi chilla og leste i tenthouset, og det var meldt regn, som kom som det skulle, så vi gikk for å finne et bord under tak som vi kunne spise flæskesteg-sandwich og drikke øl under, quizze noen timer før konsert. Jeg gikk og kjøpte flæskesteg-sandwicher til oss alle sammen, og på veien ble jeg rammet av kvalmen igjen, den var i magen, halsen, hodet, overalt rundt meg var det glade og fulle mennesker, og jeg gikk der i hettegenseren min og var så bunnløst trist. Alt var bare dritt. Jeg kjøpte tre sandwicher, selv om jeg ikke følte jeg kom til å klare å svelge en eneste bit, og så begynte jeg på turen tilbake. Regnet kom og da jeg kom inn under taket der vi hadde funnet et bord, så spurte J: Går det bra? Og jeg satte fra meg nettet med flæskesteg og brista. Jeg hadde mista stemmen i løpet av dagen og hulkene mine var vonde, jeg blei stående og gråte uten å kunne kontrollere meg, det bare rant over. Det gikk ikke bra. Det gikk ikke bra. Jeg var på Roskilde og jeg ville drikke øl og mojitos, legge meg seint og være på alle konsertene, jeg ville feste med gjengen min, være en av de som løp rundt på natta med for lite klær og hes stemme fordi jeg hadde skrikesyngi til Medina, ikke fordi jeg hadde bihulebetennelse og raspende hoste. Jeg tok av meg brillene som dogga over av tårer og la dem på bordet, gjemte ansiktet i henda mine og var så flau over at jeg grein sånn så alle kunne se det. J og Aksel satt ved bordet vårt og jeg datt ned på benken da jeg klarte å samle meg. J ga meg en serviett og jeg skjønte ikke hvor han hadde fått den fra. «Det var en fyr som kom løpende med den til oss,» sa han. «Han het Noa. Eller, det sto Noa på navnelappen hans. Han jobber her.» Jeg tørka tårene og ansiktet med servietten vi fikk av Noa, smilte flau til folka mine. «Det går bra,» sa J. «Det går helt fint at det ikke går fint,» sa Aksel. «Det har ikke gått så fint lenge nå.»

Det hadde ikke gått så fint. Hele festivalen hadde jeg prøvd å holde motet oppe, lagt meg tidlig, håpa det skulle gå over. Jeg prøvde å gråte den første dagen, men det gikk ikke, det bare samla seg opp i kroppen helt til det rant over. Det fine med det sammenbruddet i regnet, med hulk som fikk Noa til å komme løpende med en serviett selv om han var på jobb, var at det løsna av det. Det gikk ikke bra, og det er lov at det ikke går bra. Jeg klarte å spise flæskesteg-sandwichen med litt hjelp fra Aksel og J, som delte den i to, så jeg fikk det lille jeg orka, og så quizza vi og jeg drakk te mens de drakk øl. Den første kategorien i quizboka vi kasta oss over da jeg hadde fått samla meg igjen og spist litt var Sommer-OL, og vi sa alle tre at vi ikke kunne noe av det, men vi kunne mange ting, og på de spørsmåla vi ikke kunne ting, så sa jeg: Hansen, random norsk etternavn, (det var riktig), Aksel sa Jones, random amerikansk etternavn, (det var riktig!), på slagordet gjetta Aksel at det fjerde ordet var sammen, random ord etter de tre første: raskere, høyere, sterkere (det var riktig!!) og på antall medaljer Norge har tatt de siste seks sommer-OL-ene, så sa jeg først 34. Det er for mange, sa de. 18, da, sa jeg, så sjekka vi fasit og det var, ganske riktig, 18. Universet ga oss fire stang inn, alt jeg måtte gjøre var å grine litt offentlig.

Vi gikk inn til Caroline Polachek, som var litt forsinka, og det viste seg at hun nesten ikke hadde kommet fram, fordi flyet deres blei kansellert, men hun rakk det og begynte med «Welcome to my island», som jeg har hørt ihjel i vår, og hun var dronninga jeg ønska meg. Så gikk vi videre til Tobias Rahim, som jeg kanskje gleda meg mest til, og da han begynte, så sa jeg: Jeg vil ha en øl, og J gikk og kjøpte. Jeg fikk alt jeg ønska meg og mer, og da jeg hørte keyboardet i starten av «STOR MAND», så slang jeg arma i været og ropte (eller kvekka) «JAAA» og skyene delte seg så jeg så blå himmel i noen sekunder før det skya over igjen, men det var alt jeg kunne drømt om. Før siste refreng ba de oss om å sette oss ned, før vi hoppa opp til take off-en, og konfettikanonene blåste blått over oss mens den låta jeg hørte i alle campene i fjor og har hørt på hundre og ørten ganger siden runga rundt oss. Sånn her så det ut:

https://www.instagram.com/reel/CuKmY_5rlD0/?utm_source=ig_web_button_share_sheet&igshid=MzRlODBiNWFlZA==

Og jeg var lykkelig.

Etterpå dro vi tilbake til campen med kald øl, jeg drakk en til mens vi hørte på Medina og Tobias Rahim, jeg sang med den siste stemmen jeg hadde, og da Aksel gikk på Lizzo, gikk J og jeg på do og pussa tenna, og mens jeg gikk i mørket på vei til doene, så tenkte jeg: Nå er det et helt år til jeg skal gå på disse møkkete doene igjen. Fy faen, så digg.

Nå er jeg hjemme igjen, og jeg er fortsatt sjuk, men her hjemme er det helt okay å være sjuk. Det er ingen tordivler som flyr i skumringen og prøver å komme inn i tenthouset mitt, det er ingen som har fest utenfor når jeg sover, det er ingen som har bæsja på doringen eller på veggen, det er ingen som har kasta opp på gulvet, det er ingen som dulter borti meg, det er ingen som sniker i køen når jeg skal kjøpe kaffe om morgenen, det er dyne i sofaen og ingen konserter jeg skal rekke, som jeg egentlig ikke orker å gå på. Det ble ikke den festivalen jeg håpa på, for jeg var sjuk i stedet, men Mojito-bussen står der neste år også. Spaghetti 50 venter. Den kalde ølen skal kjøpes og drikkes, og jeg skal være med, ikke bare se på mens jeg bruker nesespray og drikker lunka vann og synes synd på meg selv. Men noen ganger er det lov å synes synd på seg selv. Og noen ganger er man faktisk uvel når man er uvel, man har ikke bare angst. Det skal bihulerne mine hilse og si!

Vi pakker til Roskilde. Jeg er redd for å glemme noe. J er avslappa og venter til siste liten med det meste. Han er best til å pakke sekken, så jeg har kryssa av alt på pakkelista mi og bare lagt det ved siden av, så skal han pakke. Sikkert i natt, når jeg sover. Jeg sovner som regel først. Han lever et eget liv om natta, uten meg. Og så lever jeg et eget liv om morgenen, uten ham. Vi er i samme rom, da, samme leilighet. Så litt samme liv er det. Den ene er våken, den andre sover.

Juni har vært her, er fortsatt her. Jeg har gjort gode ting. Jeg har møtt en hund som jeg fikk hilse på da jeg hadde angst. Vi tok bussen hjem og jeg blei stressa fordi det lukta vondt på bussen, det lukta oppkast og utedo og jeg blei redd og ville gå av, men jeg blei sittende helt til vi gikk av der vi bor. Her lukter det ikke vondt, sa J og pekte på blomstene i bakgården, her lukter det godt. Så vi lukta på blomstene. På buskene, på de andre buskene, til slutt lukta vi på syrinene. Så låste vi oss inn i oppgangen, og der var det en hund. Hunden skulle ut på kveldstur, men jeg fikk hilse på henne. Hun var snøftete og mjuk, sterk og sta. Så gikk hun på tur med naboen og vi låste oss inn i leiligheten. Du trenger en service dog, sa J da han så gliset mitt etter å ha fått hilse på en hund og lukte på en syrin. All angsten fra bussen var glemt.

Jeg har vært på quizzer og avslutningsquizzer, vært på fester og hatt siste time hos psykologen før sommeren. Jeg har gått hjem fra jobben og sagt: «Ses 14. juli!» fordi jeg plutselig har ferie. På ordentlig. Jeg kan ikke huske en ordentlig ferie på mange, mange år. Jeg kan ikke huske en ordentlig ferie. Kanskje er det fordi man glemmer lett. Kanskje er det fordi jeg har vært dårlig til å ha ferie. Men i år skal jeg være god til det. Jeg har begynt. Jeg har bare jobba litt hjemme, men aller mest har jeg gått lange turer, drukket iskaffi, smurt meg med solkrem, bada, lest bøker, lagt meg seint (ok, ikke veldig seint, men litt seinere enn vanlig!) og i stedet for å stå opp tidlig, så har jeg lest på senga og noen ganger til og med sovna igjen.

På fredag da alle skoleelevene hadde fått sommerferie, så hadde altså jeg også fått sommerferie. Jeg feira med å gå på spontankino og se en dansk film og så kjøpe burger, fries og milkshake på McDonalds etterpå, som en annen tenåring. J sier han aldri har smakt fries dyppa i milkshake eller softis, og jeg tror han bare har glemt det, for det har jeg drivi med siden jeg var 12, og vi har vært sammen i ti av de åra, så en eller annen gang må han jo ha sett det og fått smake. Men nei, sier han, så i sommer skal det skje.

Kanskje på Roskilde? Vi ankommer tirsdag, så vi rekker Undergrunn. På onsdag skal jeg gå tur inn til Roskilde by og antikvariatet. Så begynner det. Eller, det har jo begynt, mens jeg skriver dette, så er det fullt av folk på jordet allerede, men for oss begynner det på onsdag, etter en bitteliten warm-up fra tirsdag. Jeg gleder meg mest, men jeg gruer meg litt også. Men i dag har jeg blitt fan av Christine and the queens, som jeg hørte på mens jeg gikk tur til en kolonihage for å kjøpe et skjørt, og selv om de spiller klokka ett på natta (det er ALTFOR seint), så skal jeg klare det. Man må bare legge inn en liten powernap først. Ha en slagplan. Det er viktig å ha en slagplan, det veit alle.

Jeg skal klare mange ting, og hvis jeg ikke klarer det, så finnes det alltid en hund eller en blomst eller en milkshake eller en katt. Et eller annet sted finnes alltid en av de tinga, og en million ting til. Og når jeg kommer hjem igjen fra Roskilde, så har jeg fortsatt ferie i to uker til. Hva skal jeg gjøre med de ukene? Minst mulig. Og mest mulig. Jeg skal gå sent i seng og bade, vanne plantene til vennenaboene, lese bøker inne og ute, se på filmer jeg har sett før, drikke øl med venner som også er i byen, våkne uten en eneste plan, vifte med tærne og ikke være redd.

Mai begynte med bursdag, forkjølelse og mye jobb. I dag slutter den etter en tur til Hamburg for å se Karpe spille for 400 mennesker i en bunkers, og det lukter syriner i hele byen. Jeg prøver å lukte på blomstene. Jeg har lest flere bøker enn de andre månedene hittil, jeg har grini på teater – jeg så Lykke til, Cathrine Frost, og det må du også gjøre om du får sjansen. Jeg hulka og lo og klappa til jeg fikk vondt i henda.

Det samme gjorde jeg på Karpe-konserten i Hamburg. Jeg var engstelig i mengden, enda det var ganske mange færre der enn i spektrum, men etter en halv sang, så gikk jeg bakover, vekk fra de andre, ut av mengden, og der var det plutselig danseplass, så da sto jeg der for meg sjæl resten av konserten. Jeg gliste til jeg fikk vondt i kinna, og Aksel, som er høy nok til å se over publikum, sa etterpå at han noen ganger kikka etter meg for å se hvordan jeg hadde det, og da hadde jeg vært ett eneste stort glis hver gang, så han regna med at jeg hadde det bra. Det stemte. Da de spilte «Baraf/Fairuz», så sto jeg ved siden av Yohan mens stemmen hans runga over anlegget og jeg var selvbevisst over at jeg grein sånn av teksten hans – som jeg må innrømme at jeg alltid gjør. Jeg prøvde å ikke tenke så mye på det. Kanskje han ikke så det engang. Kanskje han bare tenkte det var fint, hvis han så det. Det er ikke farlig eller flaut å grine. Det känns bra, nesten alltid. Forløsende. Som latter, bare i den andre enden av spekteret.

I dag lærte jeg at sånn jeg passer på meg sjæl på festival, er sånn jeg burde passe på meg sjæl i livet. Planlegge. Ta pauser. Huske å spise. Gå hjem og ligge på bakken i en pause, reise meg igjen. Se litt på noen luftballonger. Si nei, det kan jeg ikke, for jeg må hvile nå hvis jeg skal leve etterpå. Man må si nei. Det er ingen som sier det for deg. Jeg er ikke så flink til å si nei, jeg vil ikke skuffe noen, men da skuffer jeg jo bare meg selv. For en udugelig egenskap.

Jeg leiter etter lommer i tida der jeg kan puste med magen og slappe av. Dette livet, jeg lever det hver dag, og noen ganger er det vanskeligere enn andre. Jeg løp en tur en dag, det må jeg gjøre oftere. Jeg klippa håret, det blei for kort. Jeg skreiv ferdig boka mi og har takka ja til å reise til Tsjekkia, Polen og Ungarn for å snakke om min forrige bok. Jeg har mareritt om at flya detter ned, og flere ganger har jeg drømt at de detter ned fordi piloten tar fyr. Det er ikke veldig sannsynlig, men jeg våkner med harehjerte allikevel. Men folk drar på eventyr allikevel, selv om de har mareritt om natta. Jeg kan ikke bli hjemme for alltid, selv om det føles tryggest.

Men nå skal jeg være hjemme fram til vi drar på Roskilde i slutten av juni. Legge hjertet mitt i kaldt vann, grine når jeg må det, le når jeg må det.

Det snødde igjen i dag. Jeg fant fram ullgenseren fra skapet, gikk gjennom byen fra en avtale til en annen. Fikk gode nyheter av forlaget, gråt litt på møtet (jeg griner mye når vi snakker om denne boka, er så redd, og så glad, alt sammen), drakk en stor kaffe, kjøpte favorittbrødet til J på vei hjem. Han er sjuk og måtte dra hjem fra jobb. Snøen la seg ikke, men den dalte ned i store filler, la seg på hustakene, på paraplyen min, i veien for meg, før den smelta igjen, gjorde asfalten våt.

Da jeg kom hjem og kikka ut i bakgården, var den snøløs, men mye grønnere enn i går. Syrinene er på vei. Kirsebærtrærne i Kjølberggata blomstrer. Jeg jobba noen timer, så spiste jeg gulrotsuppe til middag aleine mens J sov. Jeg så på Fleksnes, lo stille. Jeg har aldri sett på Fleksnes, ikke ordentlig, men det gikk ofte på TV da jeg var barn. Jeg husker latteren til farmor når jeg ser det. Jeg har noen sånne serier jeg kaller trøsteserier, ting som får meg til å huske tida da jeg var barn. Jeg så hele Pantertanter i fjor. Jeg ser på Redningspatruljen og Ducktales, og nå Fleksnes. Det neste blir vel Allo, allo og Fredrikssons Fabrikk. Serier som minner meg om å være liten, om å sitte i stua til farmor. Enten i stolen hennes, eller på gulvet foran når hun kom opp og satte seg.

En kveld tidligere i april satte jeg meg i sofaen og så hele miniserien Tiny, beautiful things på én kveld. Det er noe av det beste jeg har sett. My life is a mess. My husband kicked me out a few days ago, my daughter hates me. How did I get so far from the person I wanted to be? What would I tell my 22-year old self? Stop worrying whether you’re fat. Who gives a shit. And stop obsessing about your nose, your nose is perfect. Don’t take your mom for granted, she won’t be here forever. Kathryn Hahn spiller hovedrollen og nå elsker jeg henne.

Jeg prøvde å gi blod igjen i april, men har fortsatt jernmangel. Jeg har vært ute og dansa en kveld i april, først på Gamle skobutikken med Nina og noen venner, og så gikk J og jeg aleine videre på Youngs da de dro hjem, der DJ Vulva spilte i kjelleren. Jeg dansa aleine mens J gikk på do og for å kjøpe ny øl, og ei jente som var der aleine så meg stå litt for meg selv, hun kom bort til meg og tulledansa foran meg. Noen gutter, og jeg sier gutter, for de var ikke menn – ikke ennå, kom bort og ville danse med meg, men jeg sa nei takk, og hun hoppa inn mellom oss. J kom tilbake og hun spurte: er det kjæresten din? Ja, nikka jeg. Han må danse med oss, sa hun og dro ham til oss. Vi dansa til kvart på tre, og så gikk vi til bussen, jeg var glad og hes. Jeg vil ut og danse mer, jeg pleide å gjøre det hele tida, men vi er eldre og dansegulvene er overtatt av yngre folk, men alle kan danse. Da vi gikk opp fra kjelleren på vei til bussen, kom vi rett inn i et nytt dansegulv der de spilte Robyn og jeg måtte stoppe, danse ferdig Dancing on my own mens J smilte til meg og blei med, selv om vi var trøtte.

Katten Amandus er på slankekur og er misfornøyd med tilværelsen. Jeg er ikke på slankekur og øver meg på å være fornøyd med tilværelsen. Jeg får det til ganske bra. I helga var jeg på fire loppemarkeder, kjøpte en haug med bøker jeg strengt tatt ikke trenger, spesielt med tanke på at jeg ikke har lest en eneste en av alle de jeg kjøpte i forrige loppemarkedsesong, men livet er langt. Bøkene er mange. Den første dagen i det nye året uten jakke har vært her, men ble etterfulgt av at det snødde i dag. Men det kommer flere varme dager. Vi har de fleste i vente fortsatt. Når jeg går til quizzene nå, er det fortsatt lyst. Snart er det lyst når jeg går hjem fra dem også. På speilet på badet har jeg hengt teksten til Idas sommarvisa, jeg prøver å lære meg den utenat. Innen sommeren kommer, skal jeg ha klart det. Det, og å løpe 5 kilometer igjen, for første gang på et par år.

Jeg går til quiz med gråten i halsen. Det er en helt vanlig onsdag, men det er den vanlige onsdagen der mottakerne av kunstnerstipendene blir offentliggjort, og selv om jeg veit at nåløyet er trangt og at 90 prosent av oss jo ikke får, så satt jeg kvalm og nervøs og oppdaterte søknadslistene for å se om navnet mitt var blant de heldige som var blitt tildelt i år. Jeg fant ikke navnet mitt, og den første tanken er så klart: Jeg er ikke god nok.

Den andre tanken, mens jeg lå på gulvet og pusta, var: Jeg er god nok, jeg er bare ikke god nok til å skrive søknad.

Den tredje tanken, etter å ha klatra opp i sofaen fra gulvet, tørka tårene og knytta nevene, var at jeg kanskje er god nok, men at ikke alle får. Langt fra alle får. De fleste får ikke. Jeg er bare en av veldig mange skuffa mennesker. Og hva gjør man med det? Hører på Gillian Welch sin «Everything is free» og fortsetter å jobbe med manuset mitt som står på høstlista. That we’re gonna do it anyway, even if it doesn’t pay.

Så kler jeg på meg og går til quiz, på veien begynner jeg å gråte og det snør, og så rekker jeg å gråte ferdig før jeg ankommer quizzen, tørker tårene og snøen av kinna og går inn, vinner quizzen og drikker øl med laget mitt. Høyt og lavt, godt og vondt.

Siden sist har jeg jobba i bokhandelen, jobba hjemme, jobba med manuset. Jeg har sagt opp medlemsskapet mitt på Fresh Fitness etter å bare ha vært der én gang, for det blei sånn. Jeg blei sjuk, jeg falt på isen, jeg rakk ikke innom, og jeg likte meg ikke der uansett, så kanskje var det like greit. Snart kan jeg løpe ute. Snøen som fortsetter å falle nå i mars, smelter igjen dagen etter. Våren vinner.

Jeg har reist til København med båten, tatt toget til Malmö, blitt kjørt i en bil ut til et hus der Krummis og familien hennes bor, sett på dinosaurene og lekene til lille A, gått tur med hunden, tatt toget tilbake igjen til hotellet i København, sett på Gilmore Girls mens jeg drakk et par øl jeg kjøpte på 7-eleven på vei hjem fra toget. Så toga jeg videre til Hotell Gästis i Varberg, der jeg gikk en tur i kulda og så på byen, kjøpte mat jeg tok med tilbake til rommet, der jeg satt under to dyner og i sju puter og så på TV hele kvelden, før jeg dagen etter pakka sakene mine igjen, etter å ha bada på Kallbadhuset og sitti i badstua og sett ut på sjøen, og så toga til Göteborg der jeg jobba litt på rommet før jeg løp ut og rakk å møte resten av quizlaget mitt som kom med toget fra Oslo, og så dro vi ut og møtte de andre quizzerne som også hadde dratt til Göteborg for å feire quizzens 18-årsdag. Det var en nydelig kveld, og selv om vi kom på åttende plass på lørdagens jubileumsquiz, så koste vi oss like mye som de som kom over oss og under oss.

Så kom jeg hjem igjen og her går dagene. De kommer, jeg lever dem, jeg våkner til en ny morgen, og nå er det lyst når jeg våkner, og lyst til lenge etter at jeg er ferdig på jobb. Lyset kommer tilbake og jeg kjenner meg lett i kroppen, sola varmer og jeg ser på trærne som gjør seg klare til å bli grønne igjen. Det skal blomstre og bli grønt, bli varmt og lettere å være et menneske.

Jeg har vært på to konserter i mars, jeg så Death Cab på Sentrum Scene, de var seg selv og det er alltid fint å se. Det slo meg da jeg sto der, at jeg har sett dem alle gangene de har spilt der, enda alle gangene har vært mange år etter at jeg fant dem første gang. Jeg var blodfan i 2005, og så dabba det liksom litt av, men jeg klarer ikke å motstå dem og drar på alle konsertene allikevel. Er en av de som jubler når en gammal låt begynner. Det er mange av oss.

Vi dro på The Midnight på Rockefeller, det var fint. J og jeg var på date, og selv om jeg bare hadde hørt noen få låter før, så var konserten mega. Vi kjøpte den ene skiva på vinyl, og etter konserten drakk vi resten av 7-eleven-ølene og hørte på den, prata om livet og Roskilde, som jeg skal på, og som J har vært nølende til. Er jeg ikke for gammal? har han spurt. Jeg er eldre, har jeg sagt.

Nå har han sagt at han skal være med.

Vi blir en liten gjeng, men en liten gjeng er også fin. Det blir kanskje aldri det samme, og jeg vil heller ikke at det skal det. Det er én ting å være der i 20-åra med en vennegjeng på minst fem telt, nå er vi eldre og en vennegjeng på bare to eller tre telt. I fjor sov jeg aleine i teltet mitt. Nå skal J sove ved siden av meg. Og jeg skal ikke bo i telt, jeg skal bo i Tenthouse, det nærmeste du kommer hotell på det jordet – både i pris og forhåpentligvis komfort.

Det blir et eventyr. Når jeg går rundt i gatene her hjemme, på vei til jobb eller quiz eller for å kjøpe kaffe på hjemmekontoret og få litt luft, så er det også et eventyr. Hver dag blir det lysere. På mange måter.

Hver onsdag går jeg til psykologen min. For to uker siden gikk jeg ut døra, og da jeg hadde kommet litt nedi veien, kanskje 200 meter, så forsvant beina mine under meg og jeg lå plutselig på bakken. Jeg hadde gått fort og plutselig var asfalten under meg bare is, men asfaltfarget, så jeg gikk rett i bakken. Jeg så sikkert ut som en som tråkka på et bananskall. Det gikk så fort og jeg rakk ikke ta meg for, men halebeinet mitt tok meg for, eller det tok støyten. Det gjorde vondt, en sånn kvalmende smerte, og tårene begynte å renne med en gang mens jeg satt der og prøvde å ta meg sammen. En dame kom løpende til, men ikke så fort, fordi det var glatt.

«Det er glatt i dag,» sa hun da hun kom fram til meg. Jeg nikka. «Går det bra med deg?» spurte hun, og jeg nikka igjen mens jeg prøvde å få puste. Jeg kjente jo at jeg kom til å reise meg opp, at ikke noe var brukket, at jeg bare satt der fordi jeg måtte sitte litt, ta meg sammen. «Gå forsiktig,» sa hun da hun hadde forsikra seg om at jeg kom til å reise meg. «Du også,» sa jeg, og så fikk jeg karra meg opp, gikk sakte videre til psykologen. Jeg måtte ligge i timen, det er en spak i stolen som gjør at den lenes bakover. Jeg kunne ikke sitte, så jeg lå.

Det gjør fortsatt vondt, men ikke hele tiden. Jeg kjente det da jeg måtte løpe til et tog på søndag, da jeg satte opp farta og småløp, så kjente jeg at jeg ikke kunne løpe. Det dundrer i halebeinet når beina treffer bakken, forplanter seg oppover i kroppen. Jeg kan ikke løpe på tredemølla, jeg kan ikke løpe til toget. Men jeg kan gå. Og det er bare to uker sida, så det skal nok ordne seg. Jeg skal løpe igjen. Men nå går jeg bare, forsiktig. Så forsiktig at jeg kom for seint til psykologen i dag også. Det er glatt igjen, og jeg vil ikke falle.

Da jeg endelig kom fram, så begynte jeg å blø neseblod. Så jeg måtte ligge igjen. Dra i spaken, lene stolen bakover, ligge der og se opp i taket med et papir mot nesa. Jeg lo og snakka om livet. Blod er så dramatisk, selv når det er udramatisk, som en nese som blør fordi vinteren er tørr og man snyter seg mye. Vi snakker om mønstre i livet mitt, om fortida som har forplanta seg i framtida, om følelser jeg kjenner igjen og følelser jeg har dytta bort.

Men februar er ikke bare halebein som treffer asfalten med full tyngde og neseblod, februar er også innspurt med manuset, som forhåpentligvis nærmer seg en bok. Gilmore Girls på nytt som trøster meg på kveldene. Mat som lages på kjøkkenet mitt, nye oppskrifter og mestringsfølelse. Bøker jeg leser på senga og ny musikk fra Boygenius, Amara, Daughter og Caroline Polachek. Joakim Berg har også sluppet ny låt, den heter «Sommaren» og stemmen hans forteller meg at sommeren, den kommer. Den trøster meg, som den gjorde da jeg var tenåring, stemmen hans i hodet mitt. «Alt som dør, kommer en gang tilbake. Alt vi drømte, er der når vi våkner.»

I mailboksen min ligger det billetter til festivaler og aleineferie til København og Varberg, i mailboksen min ligger det løse tanker jeg får når jeg går tur og hører på musikk, når jeg mailer meg selv setninger som kanskje skal bli lengre tekster i manuset, i mailboksen min ligger en stipendsøknad og påmeldinger til årsmøter, i mailboksen min ligger ubesvarte mailer fra folk jeg er glad i.

I mailboksen min ligger manuset mitt som vokser og krymper. Ord, ord, ord. Jeg skriver om sinne og ensomhet, om hvor vanskelig det er å leve dette livet. I går da jeg sto i kassa på Tronsmo var det ei som kjøpte noen bøker av meg, og så, mens hun betalte, så hun på meg, og så spurte hun om det var jeg som kanskje hadde skrevet den Aldri, aldri, aldri? Ja, sa jeg, det er meg. Den likte jeg skikkelig godt, sa hun. Takk, sa jeg. Kommer det noe nytt snart? Og da sa jeg for første gang ja. I noen år nå har jeg sagt nei, eller jeg jobber med det, eller forhåpentligvis. Men nå sa jeg ja. Bare sånn. Et kvarter seinere kom det ei jente og kjøpte Aldri, aldri, aldri. Jeg har den fra før, sa hun, men jeg har lånt den bort, og jeg fikk den aldri igjen. Jeg lurte på om du ville signere denne til meg? Jeg blei flau og glad, og sa ja, så klart.

Jeg håper den nye boka vil gjøre folk glade. Eller, egentlig håper jeg den vil gjøre oss sinte. Først sinte, så glade. Det er så mye å være sinna for. Sinne er en viktig følelse. Den endrer ting. Den sier i fra. Den forplanter seg. Men den er også sterk. Sinne er der for å si fra. Hei, sier den. HEI! Ikke gjør sånn. Ikke si sånn. Ikke vær sånn. Jeg har brukt hele livet på å være redd for sinne, for sinte folk, for kjeft og krangling. Og nå har jeg brukt to år hos psykologen min på å bli kjent med sinne. Og fire år på å skrive en bok som viste seg å handle om det. Hvis jeg får det til, så blir jeg glad.

Den første dagen i det nye året tok jeg badstu og bada. Det var is i vannet, jeg kjente svære isflak mot kroppen da jeg klatra ned stigen. Jeg slapp den, men bare såvidt, dukka ikke hodet under. Jeg prøver fortsatt å bli venn med isbading, det er en sånn ting jeg gjør ikke fordi det føles bra å gjøre det, men fordi det føles godt å ha gjort det. Det er det samme med jogging. Jeg har gjort det også i år. Jeg meldte meg inn på Fresh Fitness, fordi det var jævlig mye billigere enn på SATS og selv om SATS har badstue i garderoben, så brukte jeg jo aldri den, fordi jeg liker best å dusje hjemme, så da sparte jeg mang en hundrelapp på å velge et annet treningssenter som ligger fem minutter lenger unna hjemme, men som var like traurig og trist som SATS Kampen, bare uten badstu.

Jeg holdt på å trekke innmeldinga mi da det viste seg at man trengte et medlemsarmbånd for å bruke garderoben, og for å få det armbåndet, så måtte man komme når resepsjonen var bemanna. Den er bemanna mellom 16 og 20. Da jeg meldte meg inn, sto den infoen, men det sto også at QR-koden på appen de ba meg laste ned fungerte som inngang, så jeg tenkte jeg kunne komme på morgenen for å trene, som den hjemmekontor-forfatteren jeg er. En av de som jobba der hjalp meg med å fikse det armbåndet til meg, selv om hun sa to ganger at det ikke egentlig var hennes jobb å fikse det. Jeg sto med gråten i halsen, fordi jeg hadde gjort noe feil (kommet for å trene klokka ni heller enn fire, for en idiot) og jeg sa begge gangene: Det står ikke noe om dette på nettsidene deres, dere burde skrive det tydeligere.

Det var ikke hennes jobb det heller, det skjønner til og med jeg.

Men jeg fikk et armbånd, av en som hjalp meg selv om det ikke var hennes jobb, og så fikk jeg komme inn i garderoben og skifte til treningstøy, og så fikk jeg finne meg en tredemølle – jeg kommer til å finne meg en favoritt, mest sannsynlig blir det denne første jeg fant, for jeg har ikke så høye krav. På SATS var det bare fire å velge mellom, mens her var det minst 15, men jeg tok den ene på enden og den funka bra, så nå er den min favoritt. Jeg kommer til å bli stressa når den er opptatt neste gang jeg kommer, med andre ord.

Så løp jeg. Eller, så gikk jeg, så økte jeg hastigheten litt, så jogga jeg, så løp jeg bittelitt på slutten av økta, og så gikk jeg igjen, og så etter å ha gått litt rundt på treningssenteret og sett meg rundt, så gikk jeg inn i garderoben, pakka sammen tinga mine og gikk svett hjemover for å dusje. Nå er jeg medlem der ut mars. I april er jeg medlem av treningssenteret som heter Svartdalsparken og som man ikke trenger armbånd for å komme inn i, man bare løper ut døra og ned langs veien og så er man der, i urskogen, kan løpe fram og tilbake og rundt, rundt, rundt så mye man vil. De har ikke badstu, men de har heller ingen som slipper tunge vekter i gulvet så det jaller mellom veggene.

I januar har jeg, i tillegg til å plage meg selv med isbading og nesten-grining på treningssenter, samt tidenes treigeste 3 kilometer på tredemølla, prøvd å være grei med meg selv. Å være grei med meg selv har betydd å omfavne min indre brunbjørn, senke krava og la meg selv hvile litt. Jeg har ikke prøvd å gjøre så mye på kvelden. Jeg har ikke vaska kjøkkenet, jeg har spist middag og så gått og lagt meg, noen ganger før åtte. Jeg har ligget i senga og sett på film med varmeflaske og/eller katt på magen. Jeg har lest mange bøker. Jeg har noen ganger også vært grei med meg selv ved å gjøre noe praktisk som trengs i huset, for eksempel gå ut med glass og metall, men hvis jeg har klart å gjøre én sånn praktisk ting, så er jeg fornøyd ut dagen. Jeg har skrevet lister og kryssa ut ting.

Jeg har kjøpt ny kjole på Tise, den er på vei i posten. Den har lommer. Jeg har innført tacotirsdag i heimen. Jeg har begynt å se både Gilmore Girls og Ally McBeal på nytt. Jeg har skrivi to sider på hver skrivedag. Jeg har gjort yoga hver dag. HVER DAG. I dag tok jeg meg i å lure på om jeg kom til å være letta når 30 days of yoga var over for i år, eller om jeg kom til å fortsette med gamle runder. Jeg blir glad av yoga, jeg føler meg dum noen ganger, men på en god måte. På en sånn: se på meg, her jeg prøver å senke skuldrene og bli mjuk i kroppen, se på meg her jeg prøver å stresse ned og puste med magen, se på meg her jeg balanserer på ett bein og bare faller innimellom, se på meg som prøver å være et menneske i verden.

Jeg har vært et menneske i verden. Jeg har vunnet quiz og gått hjem fra quiz med angst. Jeg har spist tress-is etter middag noen dager, selv om det ikke var lørdag. Jeg har drukket sjukt mye te og nesten ikke noe øl. Da jeg var hos psykologen min denne uka, holdt jeg på å ikke klare å gå, fordi jeg var så kvalm at jeg trodde jeg måtte kaste opp. Er jeg syk eller har jeg angst, det er det evige spørsmålet. Hun ba meg sette meg ned, og så satt jeg der. Jeg kasta ikke opp. Hva om du bare prøver å være her litt, kjenne litt på hvordan det er å være her, sa hun. Så gjorde jeg det. Da jeg gikk derfra tre kvarter seinere hadde jeg ikke dødd av angst eller kasta opp noe sted. Jeg hadde vært der.

Jeg var ikke kvalm lenger heller. Kanskje var jeg aldri kvalm, bare redd. Jeg er snart 37 år gammel og jeg veit ikke forskjellen på å være kvalm og å være redd. Det er 2023 og snart februar. Dette blir også et år.