År: 2023

Jeg går til quiz med gråten i halsen. Det er en helt vanlig onsdag, men det er den vanlige onsdagen der mottakerne av kunstnerstipendene blir offentliggjort, og selv om jeg veit at nåløyet er trangt og at 90 prosent av oss jo ikke får, så satt jeg kvalm og nervøs og oppdaterte søknadslistene for å se om navnet mitt var blant de heldige som var blitt tildelt i år. Jeg fant ikke navnet mitt, og den første tanken er så klart: Jeg er ikke god nok.

Den andre tanken, mens jeg lå på gulvet og pusta, var: Jeg er god nok, jeg er bare ikke god nok til å skrive søknad.

Den tredje tanken, etter å ha klatra opp i sofaen fra gulvet, tørka tårene og knytta nevene, var at jeg kanskje er god nok, men at ikke alle får. Langt fra alle får. De fleste får ikke. Jeg er bare en av veldig mange skuffa mennesker. Og hva gjør man med det? Hører på Gillian Welch sin «Everything is free» og fortsetter å jobbe med manuset mitt som står på høstlista. That we’re gonna do it anyway, even if it doesn’t pay.

Så kler jeg på meg og går til quiz, på veien begynner jeg å gråte og det snør, og så rekker jeg å gråte ferdig før jeg ankommer quizzen, tørker tårene og snøen av kinna og går inn, vinner quizzen og drikker øl med laget mitt. Høyt og lavt, godt og vondt.

Siden sist har jeg jobba i bokhandelen, jobba hjemme, jobba med manuset. Jeg har sagt opp medlemsskapet mitt på Fresh Fitness etter å bare ha vært der én gang, for det blei sånn. Jeg blei sjuk, jeg falt på isen, jeg rakk ikke innom, og jeg likte meg ikke der uansett, så kanskje var det like greit. Snart kan jeg løpe ute. Snøen som fortsetter å falle nå i mars, smelter igjen dagen etter. Våren vinner.

Jeg har reist til København med båten, tatt toget til Malmö, blitt kjørt i en bil ut til et hus der Krummis og familien hennes bor, sett på dinosaurene og lekene til lille A, gått tur med hunden, tatt toget tilbake igjen til hotellet i København, sett på Gilmore Girls mens jeg drakk et par øl jeg kjøpte på 7-eleven på vei hjem fra toget. Så toga jeg videre til Hotell Gästis i Varberg, der jeg gikk en tur i kulda og så på byen, kjøpte mat jeg tok med tilbake til rommet, der jeg satt under to dyner og i sju puter og så på TV hele kvelden, før jeg dagen etter pakka sakene mine igjen, etter å ha bada på Kallbadhuset og sitti i badstua og sett ut på sjøen, og så toga til Göteborg der jeg jobba litt på rommet før jeg løp ut og rakk å møte resten av quizlaget mitt som kom med toget fra Oslo, og så dro vi ut og møtte de andre quizzerne som også hadde dratt til Göteborg for å feire quizzens 18-årsdag. Det var en nydelig kveld, og selv om vi kom på åttende plass på lørdagens jubileumsquiz, så koste vi oss like mye som de som kom over oss og under oss.

Så kom jeg hjem igjen og her går dagene. De kommer, jeg lever dem, jeg våkner til en ny morgen, og nå er det lyst når jeg våkner, og lyst til lenge etter at jeg er ferdig på jobb. Lyset kommer tilbake og jeg kjenner meg lett i kroppen, sola varmer og jeg ser på trærne som gjør seg klare til å bli grønne igjen. Det skal blomstre og bli grønt, bli varmt og lettere å være et menneske.

Jeg har vært på to konserter i mars, jeg så Death Cab på Sentrum Scene, de var seg selv og det er alltid fint å se. Det slo meg da jeg sto der, at jeg har sett dem alle gangene de har spilt der, enda alle gangene har vært mange år etter at jeg fant dem første gang. Jeg var blodfan i 2005, og så dabba det liksom litt av, men jeg klarer ikke å motstå dem og drar på alle konsertene allikevel. Er en av de som jubler når en gammal låt begynner. Det er mange av oss.

Vi dro på The Midnight på Rockefeller, det var fint. J og jeg var på date, og selv om jeg bare hadde hørt noen få låter før, så var konserten mega. Vi kjøpte den ene skiva på vinyl, og etter konserten drakk vi resten av 7-eleven-ølene og hørte på den, prata om livet og Roskilde, som jeg skal på, og som J har vært nølende til. Er jeg ikke for gammal? har han spurt. Jeg er eldre, har jeg sagt.

Nå har han sagt at han skal være med.

Vi blir en liten gjeng, men en liten gjeng er også fin. Det blir kanskje aldri det samme, og jeg vil heller ikke at det skal det. Det er én ting å være der i 20-åra med en vennegjeng på minst fem telt, nå er vi eldre og en vennegjeng på bare to eller tre telt. I fjor sov jeg aleine i teltet mitt. Nå skal J sove ved siden av meg. Og jeg skal ikke bo i telt, jeg skal bo i Tenthouse, det nærmeste du kommer hotell på det jordet – både i pris og forhåpentligvis komfort.

Det blir et eventyr. Når jeg går rundt i gatene her hjemme, på vei til jobb eller quiz eller for å kjøpe kaffe på hjemmekontoret og få litt luft, så er det også et eventyr. Hver dag blir det lysere. På mange måter.

Hver onsdag går jeg til psykologen min. For to uker siden gikk jeg ut døra, og da jeg hadde kommet litt nedi veien, kanskje 200 meter, så forsvant beina mine under meg og jeg lå plutselig på bakken. Jeg hadde gått fort og plutselig var asfalten under meg bare is, men asfaltfarget, så jeg gikk rett i bakken. Jeg så sikkert ut som en som tråkka på et bananskall. Det gikk så fort og jeg rakk ikke ta meg for, men halebeinet mitt tok meg for, eller det tok støyten. Det gjorde vondt, en sånn kvalmende smerte, og tårene begynte å renne med en gang mens jeg satt der og prøvde å ta meg sammen. En dame kom løpende til, men ikke så fort, fordi det var glatt.

«Det er glatt i dag,» sa hun da hun kom fram til meg. Jeg nikka. «Går det bra med deg?» spurte hun, og jeg nikka igjen mens jeg prøvde å få puste. Jeg kjente jo at jeg kom til å reise meg opp, at ikke noe var brukket, at jeg bare satt der fordi jeg måtte sitte litt, ta meg sammen. «Gå forsiktig,» sa hun da hun hadde forsikra seg om at jeg kom til å reise meg. «Du også,» sa jeg, og så fikk jeg karra meg opp, gikk sakte videre til psykologen. Jeg måtte ligge i timen, det er en spak i stolen som gjør at den lenes bakover. Jeg kunne ikke sitte, så jeg lå.

Det gjør fortsatt vondt, men ikke hele tiden. Jeg kjente det da jeg måtte løpe til et tog på søndag, da jeg satte opp farta og småløp, så kjente jeg at jeg ikke kunne løpe. Det dundrer i halebeinet når beina treffer bakken, forplanter seg oppover i kroppen. Jeg kan ikke løpe på tredemølla, jeg kan ikke løpe til toget. Men jeg kan gå. Og det er bare to uker sida, så det skal nok ordne seg. Jeg skal løpe igjen. Men nå går jeg bare, forsiktig. Så forsiktig at jeg kom for seint til psykologen i dag også. Det er glatt igjen, og jeg vil ikke falle.

Da jeg endelig kom fram, så begynte jeg å blø neseblod. Så jeg måtte ligge igjen. Dra i spaken, lene stolen bakover, ligge der og se opp i taket med et papir mot nesa. Jeg lo og snakka om livet. Blod er så dramatisk, selv når det er udramatisk, som en nese som blør fordi vinteren er tørr og man snyter seg mye. Vi snakker om mønstre i livet mitt, om fortida som har forplanta seg i framtida, om følelser jeg kjenner igjen og følelser jeg har dytta bort.

Men februar er ikke bare halebein som treffer asfalten med full tyngde og neseblod, februar er også innspurt med manuset, som forhåpentligvis nærmer seg en bok. Gilmore Girls på nytt som trøster meg på kveldene. Mat som lages på kjøkkenet mitt, nye oppskrifter og mestringsfølelse. Bøker jeg leser på senga og ny musikk fra Boygenius, Amara, Daughter og Caroline Polachek. Joakim Berg har også sluppet ny låt, den heter «Sommaren» og stemmen hans forteller meg at sommeren, den kommer. Den trøster meg, som den gjorde da jeg var tenåring, stemmen hans i hodet mitt. «Alt som dør, kommer en gang tilbake. Alt vi drømte, er der når vi våkner.»

I mailboksen min ligger det billetter til festivaler og aleineferie til København og Varberg, i mailboksen min ligger det løse tanker jeg får når jeg går tur og hører på musikk, når jeg mailer meg selv setninger som kanskje skal bli lengre tekster i manuset, i mailboksen min ligger en stipendsøknad og påmeldinger til årsmøter, i mailboksen min ligger ubesvarte mailer fra folk jeg er glad i.

I mailboksen min ligger manuset mitt som vokser og krymper. Ord, ord, ord. Jeg skriver om sinne og ensomhet, om hvor vanskelig det er å leve dette livet. I går da jeg sto i kassa på Tronsmo var det ei som kjøpte noen bøker av meg, og så, mens hun betalte, så hun på meg, og så spurte hun om det var jeg som kanskje hadde skrevet den Aldri, aldri, aldri? Ja, sa jeg, det er meg. Den likte jeg skikkelig godt, sa hun. Takk, sa jeg. Kommer det noe nytt snart? Og da sa jeg for første gang ja. I noen år nå har jeg sagt nei, eller jeg jobber med det, eller forhåpentligvis. Men nå sa jeg ja. Bare sånn. Et kvarter seinere kom det ei jente og kjøpte Aldri, aldri, aldri. Jeg har den fra før, sa hun, men jeg har lånt den bort, og jeg fikk den aldri igjen. Jeg lurte på om du ville signere denne til meg? Jeg blei flau og glad, og sa ja, så klart.

Jeg håper den nye boka vil gjøre folk glade. Eller, egentlig håper jeg den vil gjøre oss sinte. Først sinte, så glade. Det er så mye å være sinna for. Sinne er en viktig følelse. Den endrer ting. Den sier i fra. Den forplanter seg. Men den er også sterk. Sinne er der for å si fra. Hei, sier den. HEI! Ikke gjør sånn. Ikke si sånn. Ikke vær sånn. Jeg har brukt hele livet på å være redd for sinne, for sinte folk, for kjeft og krangling. Og nå har jeg brukt to år hos psykologen min på å bli kjent med sinne. Og fire år på å skrive en bok som viste seg å handle om det. Hvis jeg får det til, så blir jeg glad.

Den første dagen i det nye året tok jeg badstu og bada. Det var is i vannet, jeg kjente svære isflak mot kroppen da jeg klatra ned stigen. Jeg slapp den, men bare såvidt, dukka ikke hodet under. Jeg prøver fortsatt å bli venn med isbading, det er en sånn ting jeg gjør ikke fordi det føles bra å gjøre det, men fordi det føles godt å ha gjort det. Det er det samme med jogging. Jeg har gjort det også i år. Jeg meldte meg inn på Fresh Fitness, fordi det var jævlig mye billigere enn på SATS og selv om SATS har badstue i garderoben, så brukte jeg jo aldri den, fordi jeg liker best å dusje hjemme, så da sparte jeg mang en hundrelapp på å velge et annet treningssenter som ligger fem minutter lenger unna hjemme, men som var like traurig og trist som SATS Kampen, bare uten badstu.

Jeg holdt på å trekke innmeldinga mi da det viste seg at man trengte et medlemsarmbånd for å bruke garderoben, og for å få det armbåndet, så måtte man komme når resepsjonen var bemanna. Den er bemanna mellom 16 og 20. Da jeg meldte meg inn, sto den infoen, men det sto også at QR-koden på appen de ba meg laste ned fungerte som inngang, så jeg tenkte jeg kunne komme på morgenen for å trene, som den hjemmekontor-forfatteren jeg er. En av de som jobba der hjalp meg med å fikse det armbåndet til meg, selv om hun sa to ganger at det ikke egentlig var hennes jobb å fikse det. Jeg sto med gråten i halsen, fordi jeg hadde gjort noe feil (kommet for å trene klokka ni heller enn fire, for en idiot) og jeg sa begge gangene: Det står ikke noe om dette på nettsidene deres, dere burde skrive det tydeligere.

Det var ikke hennes jobb det heller, det skjønner til og med jeg.

Men jeg fikk et armbånd, av en som hjalp meg selv om det ikke var hennes jobb, og så fikk jeg komme inn i garderoben og skifte til treningstøy, og så fikk jeg finne meg en tredemølle – jeg kommer til å finne meg en favoritt, mest sannsynlig blir det denne første jeg fant, for jeg har ikke så høye krav. På SATS var det bare fire å velge mellom, mens her var det minst 15, men jeg tok den ene på enden og den funka bra, så nå er den min favoritt. Jeg kommer til å bli stressa når den er opptatt neste gang jeg kommer, med andre ord.

Så løp jeg. Eller, så gikk jeg, så økte jeg hastigheten litt, så jogga jeg, så løp jeg bittelitt på slutten av økta, og så gikk jeg igjen, og så etter å ha gått litt rundt på treningssenteret og sett meg rundt, så gikk jeg inn i garderoben, pakka sammen tinga mine og gikk svett hjemover for å dusje. Nå er jeg medlem der ut mars. I april er jeg medlem av treningssenteret som heter Svartdalsparken og som man ikke trenger armbånd for å komme inn i, man bare løper ut døra og ned langs veien og så er man der, i urskogen, kan løpe fram og tilbake og rundt, rundt, rundt så mye man vil. De har ikke badstu, men de har heller ingen som slipper tunge vekter i gulvet så det jaller mellom veggene.

I januar har jeg, i tillegg til å plage meg selv med isbading og nesten-grining på treningssenter, samt tidenes treigeste 3 kilometer på tredemølla, prøvd å være grei med meg selv. Å være grei med meg selv har betydd å omfavne min indre brunbjørn, senke krava og la meg selv hvile litt. Jeg har ikke prøvd å gjøre så mye på kvelden. Jeg har ikke vaska kjøkkenet, jeg har spist middag og så gått og lagt meg, noen ganger før åtte. Jeg har ligget i senga og sett på film med varmeflaske og/eller katt på magen. Jeg har lest mange bøker. Jeg har noen ganger også vært grei med meg selv ved å gjøre noe praktisk som trengs i huset, for eksempel gå ut med glass og metall, men hvis jeg har klart å gjøre én sånn praktisk ting, så er jeg fornøyd ut dagen. Jeg har skrevet lister og kryssa ut ting.

Jeg har kjøpt ny kjole på Tise, den er på vei i posten. Den har lommer. Jeg har innført tacotirsdag i heimen. Jeg har begynt å se både Gilmore Girls og Ally McBeal på nytt. Jeg har skrivi to sider på hver skrivedag. Jeg har gjort yoga hver dag. HVER DAG. I dag tok jeg meg i å lure på om jeg kom til å være letta når 30 days of yoga var over for i år, eller om jeg kom til å fortsette med gamle runder. Jeg blir glad av yoga, jeg føler meg dum noen ganger, men på en god måte. På en sånn: se på meg, her jeg prøver å senke skuldrene og bli mjuk i kroppen, se på meg her jeg prøver å stresse ned og puste med magen, se på meg her jeg balanserer på ett bein og bare faller innimellom, se på meg som prøver å være et menneske i verden.

Jeg har vært et menneske i verden. Jeg har vunnet quiz og gått hjem fra quiz med angst. Jeg har spist tress-is etter middag noen dager, selv om det ikke var lørdag. Jeg har drukket sjukt mye te og nesten ikke noe øl. Da jeg var hos psykologen min denne uka, holdt jeg på å ikke klare å gå, fordi jeg var så kvalm at jeg trodde jeg måtte kaste opp. Er jeg syk eller har jeg angst, det er det evige spørsmålet. Hun ba meg sette meg ned, og så satt jeg der. Jeg kasta ikke opp. Hva om du bare prøver å være her litt, kjenne litt på hvordan det er å være her, sa hun. Så gjorde jeg det. Da jeg gikk derfra tre kvarter seinere hadde jeg ikke dødd av angst eller kasta opp noe sted. Jeg hadde vært der.

Jeg var ikke kvalm lenger heller. Kanskje var jeg aldri kvalm, bare redd. Jeg er snart 37 år gammel og jeg veit ikke forskjellen på å være kvalm og å være redd. Det er 2023 og snart februar. Dette blir også et år.