Egentlig skulle jeg skrive fine oppsummeringer av alle månedene mine, fortelle dere om de beste låtene og bøkene og filmene og tv-seriene, men her jeg sitter i lyset fra adventsstjerna, så er jeg bare sliten av året som har gått. Jeg er sliten av å være i denne kroppen som noen ganger gjør det så vanskelig å være meg. Jeg er redd for at jeg har blitt hun som ikke orker, som ikke får til, som ikke klarer, som ikke kan. Men jeg veit jo at jeg har fått til og orka og kunnet i året som har gått også. Jeg har overvunnet angsten mange ganger, jeg har vært på Roskilde igjen, jeg har skrivi en boksingel, jeg har ledd høyt og mye, jeg har skålt med venna mine, jeg har dansa og skreket, jeg har bada både på vinteren og sommeren, jeg har løpt på tredemølle og i Svartdalsparken, jeg har fått ny deltidsjobb og sagt opp den gamle, jeg har gjort skumle ting og overlevd, jeg har valgt å satse på skrivinga, selv om det er det skumleste jeg noen gang har gjort. Det er bare ekte forfattere som kan si opp jobben for å skrive. Jeg har tenkt at det skal komme et tegn, men jeg skjønte tilslutt at jeg bare måtte gjøre det. Det er ikke sånn at verden kommer til å knacka på dörren og si: Du er ekte forfatter nå. Kanskje er det mer sånn at jeg må dirke opp låsen og si: Hallo? Det er meg. Jeg tenkte å bli ekte forfatter nå.
Har jeg skrivi ferdig en ny bok? Nei.
Kommer jeg til å gjøre det i 2023? Det håper jeg da inderlig, jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste.
Hvis jeg skal oppsummere året som har gått uten jukselapp (instagram er jukselapp, for eksempel, der kan dere faktisk se hele året oppsummert i videoer hvis dere vil), så kan jeg si at jeg har gjort yoga på gulvet i stua mens Amandus rulla ved beina mine og krøp under kroppen min mens jeg sto i planke.
Jeg hadde det jeg etterhvert begynte å kalle stemningsmessige utfordringer og lå mye og grein på gølvet, gikk mye og grein på tur, la meg under dyna og grein. Men det handla ikke nødvendigvis om livet mitt, mye av det handla om stoffskiftet, som føkker med meg. Det er rart å bo i en kropp der jeg kan kjenne tristheten som et slags teppe som legger seg over meg og gjør det vanskelig å være. Legen tar blodprøver og ser på resultatene, og hun forteller meg at det tallet betyr at jeg er trist og tung, og det tallet betyr at medisinen snart virker igjen. Jeg ser bare tall, men det er godt at legen min ser noe annet.
Jeg var på quiz to ganger i uka med Utbryterlaget. Vi løste ikke verdensproblemer, men vi hang med hverandre og fant ut hvem som var under vann og hvem som hadde fløyte og hvem som var Norges svar på Gorillaz og så mye annet nyttig og unyttig. Vi skålte enten vi vant eller tapte, men vi vant sammenlagt både på våren og høsten, selv om vi blei kraftig utfordra på slutten av semesteret. Noe sier meg at vi skal tilbake på pallen over nyttår. Vi var på hyttetur hvor jeg gjorde yoga om morgenen og vi spilte brettspill og quizza oss gjennom en helg i februar med fyr i peisen og taco og pizza til middag.
Jeg begynte å henge med Tobi igjen, som fortsatt sier at det er den verste kvelden i hans liv noen ganger når vi henger sammen, spesielt hvis vi taper i quiz. Da Oslo åpna igjen i januar tok vi en øl på Galgen og så en til hjemme hos oss. Det var is på bakken og munnbind på bussen. En jobblørdag i februar var munnbindpåbudet oppheva og tirsdagen etter testa jeg positivt for korona. På høsten hadde jeg noen forkjølelser, men ellers var det bare depresjon og stoffskiftet som føkka med meg. Det kunne vært verre. Jeg kunne skrivi dette her dau!
Jeg hadde mine første måneder i skrivepermisjon og visste ikke hva jeg dreiv med, hvem jeg var eller hvor jeg skulle. Alt er som det skal være, med andre ord. I mars tok jeg danskebåten fram og tilbake til København og gikk 20 000 skritt rundt i byen i mitt hjerte, der våren var kommet på forskudd, og jeg var så glad, og så var jeg så trist igjen da jeg kom hjem.
Jeg var på kino noen ganger. Den beste gangen var en matine på Vega der jeg så Bergman Island aleine, filmen i seg selv var ikke fantastisk, men det var så fint å bare gå dit og ta litt fri, komme ut igjen med ny giv og noen nye, famlende ideer til det jeg dreiv med hjemme ved skrivebordet. Det var også gøy å se Matrix: Resurrected på kino, den filmen var så morsom, og flere ganger var det bare jeg som lo, men jeg angrer ikke på den høye latteren min.
Jeg var på konserter. Massevis av konserter. På festival og på spillesteder, med venner og aleine. Jeg så Karpe i Spektrum, Florence som dansa på Øya, Isah x 3 på Sirkus, Jimmy Eat World på Roskilde, Gabrielle og Maggio i Spektrum, og neste år håper jeg på minst like mange frysninger og glis foran en scene som i året som gikk.
Jeg så stand-up, Lars Berrum på Nieu og Martin Beyer-Olsen på Parkteatret, på sistnevnte hadde jeg angst og bevega meg sakte mot utgangen, men heldigvis blei jeg stående aleine bakerst, og et drøyt kvarter seinere lo jeg så jeg begynte å grine av en av vitsene hans. Neste år skal jeg se dem sammen i Spektrum.
Jeg så filmer hjemme i sofaen, kanskje litt for mange og litt for mange av dem aleine, men herregud, jeg skulle ønske hjernen min og hjertet mitt bare innså at jeg faktisk liker å se film aleine, og at jeg bare føler meg ensom fordi jeg har litt FOMO. Men jeg håper på en bedre balanse i 2023. Mindre grining og ensomhet, men fortsatt tid til å sette meg i sofaen under dyna og se en favorittfilm på nytt.
Jeg skal gå mer på kafé og lese og skrive, jeg skal ta mer badstu og bade, jeg skal jogge mer, gjøre yoga, jeg skal ta medisinene mine og skjerpe meg, jeg skal dra på eventyr både her i byen der jeg bor og ellers i verden. Jeg skal prøve å ikke være så redd. Og når jeg blir redd, som jeg kommer til å bli, så skal jeg gråte og så bli glad igjen.
Jeg føler at hele 2022 var fylt av et virrende vemod, og jeg håper at 2023 skal være året der jeg finner ut av ting.
Nå skal jeg lage hjemmelaga lasagne til oss, og så skal vi til Tobi og familien før vi skal på fest. Jeg håper jeg ser en gullrakett og at når jeg legger meg i natt, så føler jeg meg håpefull og trygg.