Lille julaften, en tradisjon som er borte og en cover som fikk meg til å grine

Desember er snart over. Jeg veit at det bare er 23., men det føles alltid som at desember er over på julaften. Romjula er bare en pause, et siste sukk før det nye året kommer med januar, februar og mars. Jeg har jobba nesten hver dag i desember, jeg har vært sliten og jeg har leita etter julestemninga som ikke har kommet, men jeg har gjort fine ting. Jeg har drukket julebrus. Jeg har kjøpt månedskort, så jeg slipper å fryse. Jeg har vært på juleavslutninger på quizzene, jeg har kommet på femteplass i NM i litteratur og quizza kollegene mine på Tronsmo dagen etter. De fikk åtte poeng mer enn de som vant, men de fikk også hele dagen på seg mellom slaga. Jeg har sett julefilmer jeg har sett før. Jeg har hatt dyne i sofaen. Jeg har grini.

Jeg grein 1. desember fordi jeg fikk angst på quiz, og jeg såvidt holdt ut siste runde før jeg måtte løpe til bussen. Da jeg satte meg ned i setet, så prøvde jeg fortsatt å huske hvordan man pusta med magen, men det gikk ikke. Så jeg fortsatte å puste øverst i brystet. Da bussen stoppa halvveis for å slippe på noen flere, så kikka jeg ut av vinduet og blei overraska, hva var det jeg så i lufta? Svære snøfnugg falt i lyset fra frontlyktene og da kom tårene. Ingebjørg Bratland sang for meg, og da jeg gikk av hjemme, så blei jeg stående ei lita stund under en gatelykt for å se på snøen, og for å puste med magen, som jeg plutselig huska hvordan man gjorde igjen.

Jeg grein da jeg så Klaus for femte gang. Jeg grein da jeg hørte på Julestemning med Ronny og Live. Jeg grein da jeg gikk gjennom byen og så på julelysa. Jeg grein da jeg så på Kristiania magiske tivoliteater. Jeg grein da jeg så Julestorm. Jeg grein da jeg en sein kveld aleine hjemme bestemte meg for å se P3s julekonsert, og Amanda Tenfjord og Skaar covra Dumdumboys-låta «Stjernesludd» som jeg har hørt på i mange, mange år, men jeg tenkte faktisk: Herregud, enda en cover av den, når originalen holder i massevis. Så begynte de å synge, og jeg syntes det var fint, det var helt ok, men det var ikke Prepple.

Så, 40 sekunder uti låta skjer det. Amanda synger linja «Det er ikke alt jeg har sagt som er bull», og hun synger den lysere, hun løfter både linja og låta og jeg skulle gjerne sett meg sjæl sitte i den sofaen, under dyna, for jeg husker at jeg gapte, at jeg hulka og at tårene trilla og at jeg nesten lo av hvor fint det var, og hvor vondt det gjorde. For hva er det som skjer når man griner av musikk, egentlig? Det snakka vi om på Roskilde tidligere i år, da det fortsatt var sommer. Jeg fortalte venna mine om at jeg kunne begynne å grine bare av en melodi, at teksten ikke trengte å bety noe, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan skje. Kan en melodi være trist? Kan en tone få deg til å grine? Her var det i hvert fall en stemme, en måte å synge på, et valg man tok, et løft, et lys, en fremheving, en bønn.

Når jula ringes inn i morra har jeg jobba 21 av 24 dager i desember. Jeg har vært sliten og glad. Jeg har båret stabler med bøker, hjulpet folk å finne fram til de bøkene som står på listene, hjulpet folk å finne fram til de bøkene de ikke visste de skulle gi bort, hjulpet folk inn og ut av butikken, stått opp tidlig og begynt seint, venta på bussen i snøen og regnet, timene har gått fort, køene har vært lange. En av kveldene da jeg gikk hjemover fra jobben tenkte jeg på forskjellen på å jobbe i bokhandel og å jobbe i forlag i desember. Jeg har savna bokhandel fra jeg begynte i forlag. Det er slitsomt, jeg sier ikke at det ikke er slitsomt, men hvis jeg kan velge mellom det jeg gjør nå og det jeg gjorde i nesten 10 år i midten der, så velger jeg dette. Gresset er alltid grønnere på den andre sida, og da jeg gikk hjemover for en snau uke sida og tenkte et lite sekund: Tenk så deilig det hadde vært å bare sitte på kontoret nå, avspasere litt, kanskje planlegge neste år, langt unna kø og folk og bunker med bøker, så tenkte jeg på de åra der jeg faktisk satt på kontoret mitt og planla neste år, dingla med beina og spiste julemarsipan aleine: Jeg savna bokhandel. Hver eneste dag savna jeg bokhandel. Jeg savna det så mye at jeg lagde popup-bokhandel. Jeg savna det så mye at jeg lagde julesalg på nettet. Jeg savna det så mye at jeg gikk innom bokhandlerne med julemarsipan og tilbød en hjelpende hånd. Jeg savna det så mye at jeg fikk meg ekstrajobb i bokhandel. Nå er jeg tilbake der.

I romjula skal jeg dingle med beina og spise julemarsipan. Planlegge året som kommer der framme. Da skal jeg skrive ferdig en bok og begynne på en ny. Da skal jeg passe på meg selv og venna mine. Da skal jeg puste med magen og gjøre yoga, ta badstu og bade, jogge igjen, vinne en quiz eller to. Grine til mer musikk. Lese flere bøker. Kysse han jeg bor med.

Men de første 24 dagene av desember, så finner du meg ute i bokhandelen, med julegenser på, en bunke med bøker i henda, en kaffekopp gjemt i en krok på pulten, klar for alt. Det er ikke alltid så lett å huske hva man egentlig vil. Noen ganger må man bort fra det for å skjønne at man egentlig var på riktig sted hele tida. Jeg fikk min første jobb i bokhandel da jeg var 18. Jeg husker jeg sa til mamma at jeg ikke trengte å studere, fordi jeg visste hva jeg ville jobbe med. Dette, sa jeg, da jeg kom hjem fra min første arbeidsdag. Det er dette jeg vil bli. Jeg studerte allikevel, og jeg har prøvd forskjellige ting, forskjellige bokhandlere også, men noen ganger er faktisk kjærlighet ved første blikk akkurat det. Jeg var bokhandler, og jeg skjønte det da jeg fikk lov til å rydde i kortstativene i stedet for å gå hjem fra Operasjon Dagsverk i 2004. Jeg ville aldri hjem. Jeg ville bare være der, rydde i hyllene, alfabetisere, anbefale bøker til de som kom innom. Og det fikk jeg.

For mange år sida, etter en lang desember i bokhandel, så inviterte jeg kollegene mine til lille julaften-pils på Teddys. Det blei en svær greie etterhvert. Vi var tre bord på det meste. Så kom pandemien. Men ærlig talt, det var mye annet som kom i veien før det. Folk som flytta, folk som fikk barn, folk som blei voksne, folk som reiste bort. Vi flytta oss fra Teddys til Times, og nå er Times nedlagt. Og i dag, lille julaften, kvelden før kvelden, så jobber jeg til åtte, og fordi jeg er voksen og sliten, så har jeg ikke invitert til noe i år. Jeg kommer til å se Grevinnen og hovmesteren hjemme under dyna heller enn ute på bar. Jeg kommer til å legge meg tidlig, fordi jeg åpner butikken i morra tidlig klokka ni. Jeg kommer til å le av Grevinnen og hovmesteren selv om jeg ikke gjør det sammen med alle venna mine som har pleid å komme på lille julaften-pils. Kanskje våkner tradisjonen igjen til neste år. Kanskje er den over for alltid. Ting forandrer seg, det er også en del av livet.

Nå er det bare to dager igjen til jul. Hør på noe fin julemusikk. Husk å puste med magen. Ikke bli lei deg om du får angst, det kan skje den beste. Spis pepperkaker! Ikke fall på isen (det gjorde jeg i går, det anbefales ikke). Pass på deg selv og de du har med deg. Det blir jul i år også. Husk å hoppe over tigerhodet på vei tilbake fra kjøkkenet.