Måned: november 2022

Jeg har skrevet 50 000 ord i november. Det er tredje gangen jeg fullfører Nanowrimo – National Novel Writing Month. Den første gangen blei det, etter jævlig mye om og men Du dør ikke. Den andre gangen blei det et førsteutkast som aldri blei noe mer, men som på en måte førte til det jeg håper blir den neste boka mi nå. Nå blei det 132 sider med mye ræl og noe som kanskje kan brukes en gang.

Det er slitsomt å skrive 50 000 ord på en måned. Det er, for å si det mildt, mer enn jeg pleier å produsere. Hvis jeg skreiv like mye hele året, så ville jeg hatt over 1000 sider. Hele forfatterskapet mitt totalt er ikke 1000 sider. Men å skrive orda er langt fra hele jobben. Orda må henge sammen, de må lage en historie, og historien må funke. Jeg har skrevet så mange historier som ikke funker.

Jeg har skrevet historier som ikke engang er historier. Hva driver du med her, spør jeg meg selv når jeg skriver, og jeg svarer at jeg ikke veit, men at jeg bare må fortsette og se om det er noe der. Det er som om hjernen min er en strand og i sanda der et eller annet sted så er det nedgravd noe jeg en gang mista, men jeg husker ikke hvor jeg mista det og jeg husker ikke engang hva det var, men jeg må bare grave litt her og der for å se om jeg finner det igjen. Jeg ser verken starten eller slutten på stranda, den føles evig.

Nå kommer desember og i desember skal jeg jobbe masse i bokhandel og mest sannsynlig ikke skrive noe som helst annet enn dagbok og tekstmeldinger, og kanskje noe til dere. Året nærmer seg slutten, og jeg har savna julestemninga som pleier å komme snikende allerede i slutten av oktober. Men ikke i år. Første søndag i advent bakte vi julekaker hos mamma, og da jeg kom hjem derfra satte jeg på Gremlins og pynta stua, hang opp adventsstjerna og de andre lysa, satte fram farmors gamle, røde reinsdyr og pynta trollhasselen med hennes gamle julekuler og mine nye. Den nyeste er en Gizmo med juletrelys på seg som jeg kjøpte på Faraos cigarer i København i mars. Nå er det i hvert fall jul i stua, og jula kommer jo enten jeg har julestemning eller ikke.

I morra har jeg fri før julejobbinga begynner for fullt på torsdag. Jeg skal til psykologen min og snakke om følelser jeg prøver å unngå, og så skal jeg kanskje ta badstu etterpå om jeg orker og tør. Dagen ligger foran meg. Jeg skal feire at jeg har skrivi 50 000 ord, og kanskje lese ut en eller to bøker. Thomas Dybdahl spiller konsert på Territoriet, de sier de har cirka 70 plasser. Jeg kan jo se om jeg får plass, og hvis ikke, så er det jo en quiz jeg kan gå på lenger oppi høgget. Livet ligger åpent!

Det blir november og jeg melder meg inn i Oslo Badstuforening, fordi jeg tror jeg blir gladere av å bade når det er for kaldt til det egentlig. Jeg har ikke benytta meg av det. Enda.

Det regner og er kaldt, i går var jeg på jobb i bokhandelen og jeg angra på at jeg ikke hadde med meg noen ullgenser. Vurderte å løpe bort på Fretex og kjøpe en, men det føltes ekstravagant når jeg veit at jeg har tre stykker her hjemme. Så jeg får bare skjerpe meg og kle på meg bedre. Det er november nå. Det er kaldt.

Jeg prøver å gjøre yoga om morgenen, og fordi det er november, så er det mørkt. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg er flink og står opp tidlig, men noen ganger er det derfor også. Jeg gjør yoga mens det er mørkt i stua og utenfor. Jeg ruller ut yogamatta, og Amandus, katten min, kommer og blir med. Jeg gjør downward facing dog, Amandus legger seg under fjeset mitt. Jeg står i mountain pose, Amandus reiser seg og går i sirkler rundt beina mine. Jeg ligger på ryggen og er happy baby, mens jeg egentlig er litt udugelig voksen, men det hjelper å gjøre yoga. Det hjelper å puste. Det hjelper å kjenne at det brenner i kroppen, at jeg våkner, at jeg klarer litt til, litt til, litt til. Jeg har stått opp.

Da jeg gikk på skolen, og da jeg studerte, så hadde jeg et system i kalenderboka mi, jeg skreiv opp alt jeg måtte gjøre og når jeg var ferdig, så farga jeg inn en liten boks for å markere at jeg var ferdig. Oppgavene var mange, men de var oversiktlige. Lese kapittel 7. Skriv essay. Gruppearbeid. Les til prøve. Det var overkommelige oppgaver, selv om de var mange, og aldri tok slutt, før de tok helt slutt allikevel da jeg var ferdig på skolen. Et skoleår ble til det neste, og jeg blei student og til slutt var jeg ferdig.

Kalenderboka mi nå har også sånne bokser, men de er vanskelige å fylle inn. Eller, det er vanskelig å si hva jeg fyller inn. Når jeg jobber med å skrive bok, så er det ikke lett å vite hva som faktisk er jobben. Jeg leser mye, men det føles som å skulke. Jeg har ingen bokser å fylle inn for lesinga mi. Allikevel veit jeg at hvis jeg ikke leser noe, så hadde jeg jo aldri skrivi noe heller. Jeg skriver nye ting, jeg skriver gamle ting på nytt, jeg flytter en tekst fra slutten av boka til starten av boka. Nå er jeg i gang med nytt utkast, som betyr at boksene mine heter tall. Jeg har fylt inn 0-25, jeg har fylt inn 25-50 og nå har jeg gått over til 50-70, som jeg skraverte inn i dag. Resten av uka skal forhåpentligvis farge boksene som heter 90, 110 og 130 også. Jeg har nok skrevet over 300 sider på dette romanmanuset, men alt skal ikke med. Det meste skal egentlig ut, tror jeg. Det var lettere før, svar på oppgave 4, les definisjonen av kommunisme, pugg verbbøyninger. Nå er alt en forvirrende klase, men sluttproduktet er jo: Skriv ferdig boka di. Men skriving er ikke bare skriving, det er det som er poenget mitt.

Så. Jeg melder meg inn i badstuforeninga for å hive meg i sjøen, være varm og kald. Ta en pause. Jeg gjør yoga for å våkne og ta imot dagen. Jeg lager meg kaffe og skriver, flytter tekster fra et dokument til et annet, lar mange bli igjen.

Og mens jeg flikker på ny bok, så har jeg begynt på enda en. Fordi det er november, og det er kaldt, og i november prøver vi å skrive en roman på en måned. Den skrivingas bokser heter 1667, 3333, 5000 osv. Jeg har skravert inn 10 000-boksen, men ligger et par dager bak skjema. Det føles fint å henge med noen helt andre enn de jeg har skrevet fram i den boka som forhåpentligvis snart er ferdig. Som å ta en liten pause fra den faste vennegjengen for å ta en øl med noen helt andre. Noen du ikke har sett på en stund, som endelig har tid til deg igjen. Der var du, så godt å se deg. Fortell meg alt.

Jeg lager en boks som heter badstu og bading også. Jeg gjør det nå. Jeg lover å skravere den inn veldig snart.