Ikke fortell meg hva du drømmer om

Jeg sover dårlig, og jeg sliter med å stå opp. Jeg drømmer stressende drømmer, jeg får dårlige nyheter eller diagnoser, jeg får ikke til noe alle andre rundt meg får til, jeg løper og løper uten å komme fram til riktig sted eller jeg blir forlatt. Jeg våkner av den første vekkerklokka, den andre, men jeg sovner igjen, øya som sandpapir og hodet som bomull. Varmeflaska under dyna og regn utafor vinduene.

Jeg søkte stipend og etterpå angra jeg på alt jeg hadde skrivi i søknaden, så jeg løp 4,4 kilometer i stedet for å sitte hjemme og angste. Jeg løp gjennom skogen, den er gul og oransj nå, ikke like tett som den var i sommer. Jeg var forsiktig i bakkene, ville ikke skli på vått løv. Noen steder så jeg pusten foran meg i hvit røyk, jeg blei mer sliten enn jeg er vant til.

Jeg var på Veronica Maggio og Gabrielle i Oslo Spektrum, jeg hadde angst først, så klart hadde jeg angst først. Hvordan ville livet mitt vært om jeg ikke trodde jeg skulle dø hver gang jeg gleda meg til noe? Men jeg kom inn og vi kom fram og Veronica Maggio sang. Jeg tenkte at jeg ønska meg «SE MIG» og «Finns det en så finns det flera» og «Tillfälligheter» og så klart en haug med andre låter, og da hun begynte med «SE MIG» og kjørte rett på «Finns det en så finns det flera» så begynte jeg å grine. Hun spilte en remix av «Inga kläder» som var strobelys og hopping heller enn akustisk gitar og grining. Noen ganger er det akkurat hva man trenger.

Så sto jeg over en time i dokø, omringa av ampre kvinner. Jeg skjønner ikke hva som skjedde der, jeg var jo på Karpe i et utsolgt Spektrum for noen uker sida, og da var det ikke kø til noen verdens ting, alt bare fløyt, mens nå var det dokø fra dørene åpna og til konserten var over. Jeg gikk glipp av de første fem låtene til Gabrielle fordi jeg fortsatt sto i kø, og da det var 20 stykker foran oss så kom det en vakt og sa det var kortere kø på den andre sida, så vi tok sjansen og løp dit mens Gabrielle begynte settet sitt. Det var ikke kortere kø på den andre sida. Vi stilte oss i kø til herretoalettet og håpa på det beste, men da vi kom innafor dørene der innså vi at det bare var to båser og minst 20 foran oss i den køen også, så jeg tok et bilde av at noen hadde skrivi følgende sannhet på speilet: Spektrums dofasiliteter suger kuk!!!! og så stilte vi oss bakerst i kveldens tredje kø. Da vi endelig kom inn på toalettet, sto det tjejs og sang Gabrielle høyt mens de trippa og venta på sin tur. Jeg skyndte meg så godt jeg kunne mens jeg hørte Gabrielle der ute fra og syngende tjejs inne fra doene. Så løp vi ut og fikk med oss resten. Gnistregnet på «Regn fra blå himmel» var det fineste, og at jeg fikk «MER» som ekstranummer.

Tidligere den uka var jeg på Angel Olsen og Tomberlin, Tomberlin varma opp. Jeg håper hun kommer og har helt egen konsert en gang snart. Jeg elsker henne. Hun var så avslappa og morsom, hun spilte gitar og sang sangene jeg har hørt på i noen år nå, før en av dem sa hun: «This song is about throwing your phone in a river and having it float away. Wouldn’t that be nice?» og jeg tenkte: Jo. Jeg kjøpte den siste Tomberlin-t-skjorta som hadde Carmela Soprano som motiv, det føltes meant to be at det bare var en igjen og at den blei min. Vi ser Sopranos for første gang i heimen, og jeg elsker alt med det.

Krummis sendte meg en kortfilm en vanlig onsdag det regna, og jeg så den mens jeg grein. De første sekundene tenkte jeg: Det kunne nesten vært gresset på Roskilde. De siste sekundene tenkte jeg: Wow, fy faen, hvorfor var det ikke jeg som skreiv og lagde denne kortfilmen? Men det viktigste er at den finnes, ikke at jeg ikke har klart å lage noe som den. Jeg synes du skal se den.

«Don’t Tell Me About Your Dreams» from Wildchild Content on Vimeo.

I helga var jeg på fem loppemarkeder. Det beste jeg kjøpte var en gammal utgave av Det suser i sivet, sesongens beste sjokoladekake (hittil) og så klart, som alltid, kaffen fra Tim Wendelboe.

I dag begynte jeg å gjøre yoga igjen. Håper det skal gjøre det litt lettere å være meg. Det kunne vært verre også. Det kan alltid bli verre. Det er jo en slags trøst. Dessuten er det ingen som egentlig veit hva de driver med her i livet. Det er helt vanlig å våkne hver morra og ikke ha peiling på hvem man er eller hvem man skal være. Kvartlivskrise og midtlivskrise er bare navn på forskjellige deler av livskrisa, som er like lang som livet sjæl. Eller noe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.