Ok, en til

forsidebilde av ok, en til

Så jeg skulle på Roskilde, og NØ, redaktøren min sa: skriv en singel, da. Ja, kanskje, svarte jeg, som jeg ofte sier når jeg ikke tenker at jeg skal gjøre noe. Men han hadde sagt det og hele tida i bakhuet mitt sa han det, gjennom ukene fram til avreise, på båten, på festivalen, på konsertene, og da jeg kom hjem satte jeg meg ned ved skrivebordet mitt, og så skreiv jeg Ok, en til.

Tittelen var det NØ som foreslo på møtet vi hadde etter at jeg hadde sendt inn. Det kommer av noe hovedpersonen sier når det blir foreslått å ta en øl til, men jeg likte det umiddelbart, fordi denne boksingelen handler om å fortsette å dra på festival selv om man er blitt voksen. Det handler om å ha vært ung og enda ikke være gammel, men kanskje være for gammel for noe allikevel. Eller om å føle på at man blir for gammel, å føle på at man er redd for å bli for gammel. Og så dra på en festival til. Og en til. Og en til.

Da jeg skreiv den gikk det fort, men akkurat som da jeg skreiv min aller første bok som blei utgitt, så var jo dette noe som hadde marinert i meg lenge. Alt jeg gjorde på Roskilde i år, gjorde jeg mens jeg tok notater i hodet, jeg samla på alt som skjedde og alt som ikke skjedde, og da jeg satte meg ned for å juge fram denne boksingelen, så var alt der. Det hjelper også at en festival er noe som begynner og slutter – akkurat som en bok, eller en boksingel.

Det føltes som å komme hjem. Jeg har skrivepermisjon i år, og det har gått bra og det har gått dårlig, men da jeg skreiv denne greia her, så var det som å skrive sånn jeg gjorde før jeg blei forfatter, før jeg visste at noe skulle utgis, før jeg visste at jeg skreiv for å skrive noe som skulle bli noe. Jeg bare skreiv den historien som hadde tatt form innimellom alt som skjedde på ekte, og alteregoet mitt, som ikke har noe navn, men som jeg allikevel kjenner godt, gikk ved siden av meg overalt hvor jeg gikk.

Vi var på konserter sammen, vi lå i teltet sammen, vi var ensomme og glade sammen, vi var sammen med venna våre og med de andre litterære liksom-menneskene som jeg også kjenner godt, selv om det bare er jeg som kjenner dem. Jeg skreiv til halv to den første kvelden. Jeg skriver egentlig aldri på kvelden, jeg skriver om morgenen, men jeg satte meg ned og så slutta jeg ikke før J spurte forsiktig om jeg ikke skulle legge meg snart. Oj, sa jeg, og så at det var midt på natta. Så var jeg på sommerferie i Grimstad og på bussturen hjem noterte jeg ned de siste punktene i fortellinga mens jeg hørte på musikk og snakka med meg selv i hodet. Jeg blir bilsjuk, så jeg kunne ikke skrive på bussen, men i hver eneste busslomme noterte jeg kjapt på mobilen, og så var det jo bare å skrive det ut og trykke Send – og vente resten av sommeren på svar.

Nå er sommeren over og denne kompisen her skal utgis nå i høst. Det er bare en boksingel, jeg har ikke gitt opp å skrive en ordentlig roman, men det var godt å skrive denne i sommerferien, som jeg også tok fra skrivinga ellers.

Det har blitt en historie om å elske å gå på konsert, om musikk, om Roskilde 18 år etter at jeg var der for første gang og 13 år etter at jeg skreiv debutromanen min om samme festival, om å bli voksen og om å være den samme, om alt som ikke skjer og alt som skjer, hele tida, rundt deg.

Og for de som en gang leste Roskilde, så er det et lite gjensyn med flere av de som vandra rundt i den boka. Jeg var spesielt glad for å henge med en av dem igjen.

Vi går ikke på Dua Lipa, der kjæresten din er et sted i mengden, du sa du skulle møte henne der, men du sender en melding i stedet som hun ikke svarer på, og så tar vi enda en øl mens vi venter på Phoebe Bridgers, og går glipp av trykket fra mengden av altfor mange folk foran Orange, vi står ikke fanga mellom publikummere som knuffer og lange rekker av mennesker som fortsetter å presse seg forbi, som om det fortsatt er fysisk mulig å trenge seg enda lenger inn i mengden, enda nærmere midten og scena. Vi står på Phoebe Bridgers og du rekker hånda i været når hun spør om det er noen fedre i publikum, og hun spiller “Kyoto” til deg og dere, vi står på Phoebe Bridgers når hun roper Fuck the supreme court! vi står på Phoebe Bridgers når hun synger “Funeral” og det er min tur til å kjøpe øl og jeg stiller meg først i dokø, som heldigvis går fort, før jeg småløper til barkøen, som ikke går like fort, og så skynder jeg meg tilbake og finner deg i mengden, akkurat der jeg forlot deg, i det lilla lyset, og jeg unnskylder meg mens jeg sniker meg inn igjen mellom rekkene, stryker håndbaken min mot albuen din for å signalisere at jeg er tilbake, og du tar ølen mens du smiler til meg og så til scena igjen, der Phoebe spiller “Me and my dog”, som hun sier at hun ikke pleier å spille, men hun så at noen ønska seg den på en plakat, og jeg forteller deg etter konserten at jeg blir så glad når sånt skjer, når de uventa endrer setlista og noen får favorittlåta si selv om den ikke sto på kjøreplanen opprinnelig, at det er sånn livet er også, noen ganger skjer det uplanlagte ting man kanskje bare såvidt tør håpe på, men noen ganger får man låta si og noen ganger møter man en gammel venn på et jorde mellom hundretusenvis av andre mennesker som kunne betydd noe. Livet er fullt av uplanlagte ting, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Du kan bestille boksingelen her og få den i posten når den kommer. Og når den kommer, så kan du kjøpe den i favorittbokhandelen din. Den koster 80 kroner. Jeg håper du liker den om du leser den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.