I år har jeg vært på mange loppemarkeder. Jeg trenger ingenting, og jeg har egentlig shoppestopp, men det gjelder nye ting har jeg bestemt, så jeg går på loppemarked for å se – og for å kunne kjøpe noe fint og nytt (som er gammelt) hvis jeg får lyst. Jeg velger meg loppemarkeder jeg kan gå til. Hvis det tar under to timer, så går jeg hele veien. På veien kan jeg spille Pokemon og høre på musikk eller podcast eller lydbok, og så kan jeg se på ting. Jeg ser for eksempel gule trær, en hund med sokkesko og eieren som har på seg hatt og solbriller mens hunden tripper ved siden av og ser ut som at han vil riste av seg sokkeskoene sine, en dame som jogger med barnevogn, en mann som triller en tom barnevogn fordi han bærer babyen i bæremeis, noen som trener i parken, en som sitter på balkongen sin og røyker mens hun snakker i mobilen, en tom ølflaske som står på en mur, høstsola som treffer meg i ansiktet. Man kan se mange ting når man går.
På loppemarkedene kikker jeg i alle avdelingene, selv om jeg egentlig er der for å se etter bøker. Jeg kjøper mange bøker jeg ikke trenger, noen ganger kjøper jeg bøker jeg finner ut at jeg har fra før når jeg skal sette dem i hylla. Da kan jeg gi dem bort! Men jeg har også kjøpt tre fargerike kurver som jeg har omorganisert kjøkkenskapet med, så nå ligger sjokolade, posesupper og diverse buljonger og annet rask i hver sin pastellfarga kurv. Jeg har kjøpt et svart skjørt som ser helt likt ut som de jeg har fra før (basisgarderoben er viktig å ha, plutselig blir et av skjørta ødelagt, og da har jeg et i reserve), en mjuk, svart genser, en ny, grå blazer som hang i vintage-avdelinga på Hasle skole. «Den var fin!» sa hun jeg kjøpte den av. «Er 100 ok?» spurte hun meg, og jeg nikka, for jeg hadde tenkt 100 selv og blei glad den ikke var dyrere. Min første blazer som ikke er fra H&M.
Jeg har kjøpt Fucking Åmål på DVD, jeg hadde den nemlig bare på VHS fra før. Jeg har videospiller, men den ligger på loftet og det er too much effort, så nå kjøper jeg opp VHS-samlinga mi på DVD når jeg finner den.
Jeg har kjøpt kaffe fra Tim Wendelboe, som er leverandøren til loppisene i nærheten av sentrum. Så god kaffe, dere aner ikke. Den forrige koppen jeg kjøpte, kjøpte jeg av ei jente med en andelue på huet, det gjorde meg også glad. Jeg har kjøpt en haug med kakestykker, noen gode, noen bare ok, men den på Sagene skole – whooo! Kudos til den som hadde bakt sjokoladekaka der. Akkurat riktig mengde glasur (mye!)
Jeg har kjøpt bøker. Så mange bøker. Carson McCullers-pocketer som jeg har fra før, men jeg samler på dem. Maria Gripes bøker om Lotten (jeg leste alle da jeg var barn og elska dem, men eide bare en av dem – nå eier jeg alle). En sci-fi-antologi redigert av Bing og Bringsværd. Diktboka Jeff Tweedy, liksom av Stian Johansen, som jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke hadde fra før. De norske oversettelsene av John Irving som viser seg å være gjort av Tormod Haugen. To helter i én! En haug med andre bøker, jeg går hjemmefra med et nett i nettet mitt, og så kommer jeg hjem med bøker og ting, noen ganger en bok, andre ganger fem bøker, noen ganger ti.
Da jeg rusla til søndagens to loppermarkeder denne helga, så tenkte jeg mens jeg gikk, at man kanskje kan si at å gå på loppemarked er hobbyen min. Akkurat som at en samling av noe er hvis du har mer enn det som er vanlig, eller mer enn andre har av den tingen, så er jo en hobby noe du gjør mer av enn det som kanskje er vanlig. Så å gå på loppemarked er hobbyen min. Den kan bare gjøres på våren og høsten, men jeg trenger ikke loppemarkeder hver helg, det trenger verken jeg eller bokhyllene mine, men det er fint når de er her.
Jeg har gått til Skøyenåsen skole gjennom Svartdalsparken, jeg har gått til Hasle skole over Kampen og Lille Tøyen, jeg har gått til Bolteløkka skole over St. Hanshaugen, jeg har gått til Sagene skole gjennom Rodeløkka og videre til Lilleborg skole oppover mot Torshov, og så har jeg gått hjemover, kakemett og kaffeglad og den stolte eier av nye, gamle bøker. En gang i blant ser jeg mine egne bøker ligge i eskene, det gjør meg glad. Man skulle kanskje tro jeg blei lei meg av at noen ikke ville ha dem lenger, men jeg tenker bare at nå får de sjansen til å bo hos noen andre, bli lest på nytt (eller for første gang). Det er det fine med bøker, de går ikke ut på dato. De kan leses igjen og igjen.
De finnes der ute. Og jeg finnes der ute. Går og går og ser på ting, på veien og når jeg kommer fram.