Jeg avslutta juli på Vega, og mens det regna utafor satt vi i kinosalen. Først så vi Dazed & confused, som jeg så for første gang for bare noen måneder sida. Jeg likte den da jeg så den første gang, og jeg elska den da jeg så den på kino nå. Den handler om siste året på high school, og siste dagen på junior high, den handler om fester, om gutter og jenter, om fotballaget og stonerne, om lærerne og foreldrene, om å komme fra et sted man vil vekk fra og om de som aldri drar, om å ville bli voksne og tro at man er voksen fordi man er tre år eldre enn noen. Forskjellene er så enorme, man er 13 og 16 og det føles som et halvt liv mellom, og så er man 22 og 17 og det føles nesten enda lenger, og der satt jeg og var 36 og valgte å bruke julis siste dag på å se filmer om ungdommer som drømmer om å bli voksne.
Men ingen drømmer kanskje om å bli 36, det er bare en alder i en lang rekke aldre. Jeg husker å lengte til å bli 16, så 18 og så slutta jeg å lengte etter aldre, da lengta jeg mer etter milepæler. Bli ferdig med å studere. Få en jobb. Få en leilighet. Få en kjæreste. Bli lykkelig.
Jeg har meldt meg opp som enkeltemnestudent i høst, kanskje skal jeg tilbake til Blindern hvis noen av fagene som har plass virker interessante. Da jeg var der første gang var jeg livredd, og karakterer skremte vettet av meg. Nå håper jeg bare det er noe gøy og at jeg lærer noe nytt, om ikke nyttig. Jeg skal ikke være redd for karakterer, de er bare et tall – eller en bokstav.
Etter Dazed & confused så vi Licorice pizza, og den handler også om å være ung og litt eldre, men fortsatt ung. 15 år gamle Gary møter 25 år gamle Alana, og de blir venner. Den handler om å prøve og feile, om å løpe fra ting og om å løpe hverandre i møte, om å ville forandre verden og om å ville forandre livet sitt.
I går så jeg enda en double feature, men ikke på kino denne gangen, nå var vi i stua til Nils, på hans lille hjemmekino med plass til oss to og filmen over hele stueveggen. Vi begynte med Fandango, som jeg aldri har sett, som er en film med Kevin Costner og Judd Nelson, om en guttegjeng som drar på eventyr i ørkenen, som drikker øl og finner ut av livene sine, så godt man kan finne ut av livene sine når man såvidt har bikka 20 og verden ligger for dine føtter.
Etterpå så vi Druk, som jeg ikke har sett sida jeg så den på kino i 2020, og den var like vakker som da jeg så den første gang. Den handler også om en guttegjeng, eller en mannegjeng blir det vel, når de har bikka 40, men det handler fortsatt om å drikke, om å prøve å finne ut av livene sine, om vennskap og verden som fortsatt ligger for dine føtter, selv om livet er mer satt. Man har en jobb, man har familier, men man kan fortsatt danse – heldigvis kan man danse så lenge man lever. For et liv livet kan være!