Nesten en hel julimåned

Jeg ønska meg en sommerferie. Det er vanskelig å ha sommerferie når man har skrivepermisjon, det føles hele tida som at jeg skulker skrivinga når jeg tar en dag fri fra den. Men plutselig tok jeg en hel måned fri fra den og selv om jeg har hatt dårlig samvittighet, så har jeg også hatt det fint.

Jeg har vært på Roskilde. Det var alt jeg ønska meg, i hvert fall nesten. Jeg passa på meg selv og kroppen min, så det blei mye mer limonade og vann enn øl og ikke en eneste mojito fra Mojitobussen, men det førte til at jeg sto på konsert og hadde gåsehud helt edru og huska den jeg var da jeg var der i 2004 og 2005 og 2006 og 2007, alle åra før jeg begynte å drikke i det hele tatt. Det er musikken som gjør det med meg, ikke ølen. Men det er gøy å drikke øl også, så da vi var på Haim, som jeg visste blei den siste konserten for min del, så drakk vi øl. Da hadde jeg overlevd festivalen uten å bli sjuk, bortsett fra den vanlige festivalforkjølelsen, som gikk over med en gang jeg kom hjem til en mindre støvete og sandete tilværelse.

Jeg har sommerjobba på Tronsmo i en uke, vi spiste is og hilste på hundene som kom innom. Det var mye å rydde, men ikke så mye folk. Fellesferien finnes på ekte og stemninga i byen er roligere.

Så var jeg i Hellas, i Parga, der jeg var i 2017 for første gang, og egentlig skulle reise til aleine i september 2019 da Ving gikk konkurs og flyet mitt blei kansellert. Men nå dro vi igjen, mamma og søstrene og jeg, vi reiste fra Oslo med et fly som gikk halv åtte og kom fram til Preveza kvart over tolv, det var varmt, så varmt, jeg hadde helt glemt at sånn varme finnes, og det gikk fint, men kroppen min ga opp på dag 4 og ga meg varmeutslett på mesteparten av beina, magen, nakken, armene og ansiktet, så jeg måtte bytte strand mot hotellrom med aircondition, men jeg kunne sitte på balkongen i skyggen på morgenen og ettermiddagen. Det gikk fint. Det var fint.

Jeg fikk høre sikadene igjen, jeg fikk lest bøker, jeg fikk sett på alle som satt utenfor husa sine i skyggen da vi gikk på den smale veien ned mot stranda, jeg fikk hilst på kattene som går gatelangs, som ligger i trappene, som sitter på steinene, som lå på balkongen vår om natta og skvatt da jeg åpna døra klokka sju, som løp unna for å gjemme seg i tilfelle jeg ikke var grei, men jeg satte meg til å lese og katten krøp fram fra en busk og la seg i skyggen nedenfor balkongen, så på meg innimellom. Jeg fikk drikke frappe og svømme med fiskene, jeg fikk spist moussaka på to forskjellige greske tavernaer og begge var fantastiske, jeg fikk drukket litt Mythos og snakka med mamma og søstrene mine litt på tur. Jeg fikk låne svømmebriller! Jeg fikk sett på trærne og fjella og havet og tenkt at jeg vil tilbake igjen en gang, hvis det går. Samtidig fikk jeg kjenne på hetebølgen som kom rullende inn over oss mens vi var der, og overskriftene meldte om skogbranner i Europa, om klimaendringer og en verden som kanskje aldri vil bli seg selv igjen, og jeg kjente at det ikke er bærekraftig å dra på Sydentur, vi kan ikke alle gjøre det hele tida.

Jeg fikk overleve flyturen hjem igjen, selv om det var litt turbulens og jeg var redd, og jeg fikk kommet hjem og pakka ut av kofferten og J og jeg så Shawshank redemption på nytt den første kvelden min hjemme mens det regna utenfor samtidig som Andy Dufresne sto i regnet i friheten. Jeg har ikke sett den så mange ganger, men jeg elsker den.

Jeg fikk komme hjem igjen, og nå er jeg her og juli er snart over. Jeg har jobbhelg og så begynner J å jobbe på Øya til uka, og da er sommerferien på en måte over, selv om Øya-festivalen venter der framme på meg, men med Øya kommer trekkfuglene som skal fly over hodene våre, ta med seg sommeren mens Florence kanskje synger «King» for meg, som jeg hørte på da jeg reiste fra Athenas i Parga og tørka en tåre.

Nå skal jeg bære kofferten opp på loftet igjen, sammen med en pose med tepper og dyner vi ikke har brukt på noen år. Det er lenge til høsten, selv om det føles som at sommeren er på hell. Det er lenge igjen. Når april kommer, så tenker jeg at det er lenge til sommeren, og hvis april på en måte er starten, så kommer ikke slutten før langt uti september. Jeg kan rekke mange ting innen den tid.

Og så kanskje jeg skal klare å finne ut av hva jeg vil med livet mitt. Hva jeg vil skrive om, hvem jeg vil være, hva jeg vil gjøre. Andy Dufresne ville til Mexico, til et hav uten hukommelse, finne en båt og fikse den opp. Jeg vil bygge nye bokhyller og cd-hyller i stua, kanskje male en vegg. Og skrive en bok til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.