Ingen er frie før alle er frie

Da jeg var ung, tenåring og tidlig i 20-åra, så var jeg ikke feminist. Jeg tenkte på feminister som kvinner som ikke barberte seg under armene og hata menn. Jeg trodde på likestilling, og jeg husker jeg var rasende på ungdomsskolen da sex plutselig ble en del av livene våre og gutta som lå med noen blei sett på som konger, mens jentene blei sett på som horer. Jeg heva stemmen og sa imot, men jeg kalte meg ikke feminist for det, fordi jeg syntes ordet var gammeldags og jeg identifiserte meg ikke med det.

Jeg gikk ikke i 8. mars-tog.

Det var først da jeg var gjest på Rød ungdoms sommerleir og blei bokbada der og spurt om jeg var feminist, mange år seinere, at jeg tenkte meg om et mikrosekund og sa ja, jeg er jo det. For jeg var jo det. Ordet er ikke lada bare med de tinga jeg som ung trodde det var. Nå barberer jeg meg dessuten ikke under arma lenger heller, men det handler ikke om at jeg er feminist eller ikke, det handler om at jeg ikke gadd mer og ikke ser poenget med det, og at det var jævla befriende å slutte å barbere meg under arma på grunn av hva noen andre mente om meg og min kropp.

I går våkna jeg halv sju og leste nyhetene om hva som hadde skjedd i Oslo sentrum noen timer tidligere. Folk var skutt ved London pub, og jeg blei helt kald inni meg, tenkte på alle jeg kjenner som kunne ha vært der. Jeg sjekka Facebook og så at flere av dem hadde skrevet at de var trygge. En av dem sa: jeg var der i går, men vi gikk hjemover et kvarter før det skjedde.

ET KVARTER FØR DET SKJEDDE.

Jeg gikk inn på soverommet igjen og vekte J, sa: det har skjedd noe, og han sa: ja, jeg leste det i natt, og da begynte jeg å gråte, jeg hulka, og la meg ved siden av ham, scrolla meg gjennom «jeg er trygg»-oppdateringer fra venner og kjente. Så skreiv jeg dette på Facebook da jeg sto opp:

For en bekmørk morgen.

I dag skal vi i bryllup og feire kjærligheten. I natt ble mennesker drept fordi de elsker noen av samme kjønn. Det har alltid vært ufattelig for meg, at folk kan hate folk for hvem de elsker. Det er så absurd. Men det skjer hele tida, hver dag. Mennesker jeg er glad i må være modige for å være den de er. Man skal ikke trenge å være modig for å leve. Man skal bare gjøre det, man skal få lov til det, hver dag skal man få lov til å være den man er, man skal få lov til å elske den man vil, man skal få lov til å stå opp uten å føle at noe er feil med en, man skal få lov til å holde kjæresten sin i hånda uten at folk blir provosert, man skal få lov til å gifte seg og få barn og lage en familie hvis man vil, det er en jævla menneskerett å elske! Vi er en flokk og i dag er jeg så uendelig trist for så mange i flokken min. Mennesker jeg kjenner og elsker, mennesker jeg ikke kjenner, men gråter for allikevel.

Jeg er så lei meg. Jeg håper Pride-paraden neste år bli den største vi har sett, og fram til da må alle være trygge.

I dag i feeden min ser jeg flere nevne at de blir sinte av støtteerklæringene som bare handler om folk som elsker folk av samme kjønn, at det ikke bare handler om det, men om hat mot transpersoner også. Jeg tenkte at setninga mi om å være den man er var tydelig nok, men siden det ikke kan sies tydelig eller høyt nok, så vil jeg utbrodere her:

Når jeg skriver at man skal få lov til å være den man er, så inkluderer det å elske den man vil, men også – og kanskje viktigst: å føle seg som den man er, enten man er født i den ene eller andre kroppen, enten man føler seg som kvinne, mann, noe annet, enten man en gang het Majken og nå heter Marius, og om man ikke føler seg hjemme i noen av kategoriene. Definisjonene er trange, men de er også mange.

Akkurat som at jeg ikke kan fatte at noen kan hate deg for den du elsker, så skjønner jeg heller ikke hatet mot de som ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn. Når jeg har diskutert dette, så har jeg sammenlikna motstanden mot transpersoner med motstanden mot homofile – for deler av samfunnet har i hvert fall kommet lenger, for femti år sida var det ulovlig å være homofil, nå er det heldigvis mange som tenker at det er lov og helt greit å elske hvem man vil. Jeg har sagt, høyt og tydelig, at jeg håper de som krangler i kommentarfelt om at det bare finnes to kjønn og at bare kvinner kan føde vil være like utdaterte som de som en gang ropte høyt om at bare menn og kvinner kan være kjærester.

Det som skjedde i Oslo i går, og det som fortsatt skjer i store deler av verden, viser jo at for mange av disse utdaterte holdningene fortsatt lever og at vi har en lang vei å gå, før alle kan være trygge som den de er. Men jeg skal gjøre mitt for å kjempe sammen med dere.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var homo et skjellsord.

En venn av meg som er lærer på ungdomsskolen sa at et skjellsord han ofte hører nå, er homofob.

Verden går framover, det bare går altfor sakte.

Måtte hver dag som går føre oss nærmere en tid der man føler seg trygg og akseptert enten man er en gutt som forelsker seg i en gutt, en jente som forelsker seg i en jente, en gutt født som en jente, eller en jente født som en gutt og alt imellom og utenfor disse trange boksene og definisjonene vi mennesker har laga, men som heldigvis forandrer seg hele tida. Noe med tida, noe med kamp, noe med krangling, noe med dialog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.