Ikke for lavt, ikke for høyt

Jeg skreiv over 90 sider i april. Manuset mitt har bikka 100 sider nå. Det nye manuset altså, det som kom fra asken av det gamle. Ikke at jeg har brent noe som helst, vi har bare lagt det til side. Det føltes håpløst, så klart, å få beskjed om at det ikke blir den boka, den boka jeg trodde jeg skreiv, den boka jeg prøvde å skrive. Men sånn er disse prosessene, jeg durer på og tror jeg skal i en retning, og så kommer jeg ikke fram. Over hit, roper redaktøren min og vinker, setter opp lykter, rekker meg en lommelykt, peker på fyret i horisonten, alle lysmetaforene i den mørke skogen skrivinga noen ganger er.

Det er jo ikke sikkert dette blir boka heller, men det føles i hvert fall som at det er noe der. En biperson ble en hovedperson. Alt jeg skreiv fram som hadde skjedd, er kanskje bare bakgrunnshistoriene og så ligger selve fortellinga i noe helt annet. Et forsøk på å skrive en vanlig bok med en vanlig dramaturgisk oppbygning ble mer fragmentert. Bruk styrkene dine, sier NØ, og da han sa det i slutten av mars, så klarte jeg ikke å se verken hva styrkene mine var eller at jeg hadde noen. Depresjon gjør det med deg, den tåker til alt. Så lå jeg mye på gulvet. Så reiste jeg meg.

Mai er her, trærne blomstrer, jeg var på loppemarked i helga og kjøpte enda flere bøker jeg ikke trenger (men man trenger jo alltid flere bøker, herrigud, jeg mener jaffal det) og på vei hjem gikk jeg gjennom Rodeløkka og på Dælenenga stoppa jeg opp og så på de tre svære trærne i bakgården, det satt og lå to mennesker på gresset med god avstand, en av dem var fullt påkledd og så mot sola med solbriller på, den andre lå i bare trusa med ryggen opp mot sola og jeg så på de rosa trærne som fylte alt opp mot himmelen og så hulka jeg. Depresjon gjør det også med meg, den dytter meg utpå kanten, gråten ligger latent. Men denne hulkinga var god, den kom av glede. Gleden over at våren varmer, at trærne blomstrer, at rosafarga trær finnes, at himmelen er så blå, at gresset er så grønt, at lungene mine fylles med luft. Verden er full av så mange jævlige ting, og så mye annet samtidig.

En sein kveld tidligere i mai gikk jeg hjem etter en middag og rett før jeg kryssa gangfeltet og fortsatte hjem, så sa noen til meg: Husk at det er ingen som passer på deg og sier at nå må du ta fri, nå må du passe på deg selv. Det er det bare du som kan kjenne etter, det er bare du som vet hva du trenger. Det ble sagt som trøst, som oppmuntring, og jeg tok det med meg hjem. Jeg hadde fortalt om dårlig samvittighet over å ha måttet ta meg fri tidligere, men også åpna meg om at det var litt vanskelig å være meg akkurat da.

Før det igjen hadde jeg snakka med psykologen min om at flere ofte sa: men har ikke du fri hele tiden? hvis jeg sa jeg var sliten. Jeg har ikke fri, sa jeg, jeg jobber hele tida. Jeg skriver og tenker og ligger på gulvet og gjør det igjen og igjen. Hver morgen begynner alt på nytt. Heldigvis. Det går bedre nå.

Jeg skriver to sider hver skrivedag. Jeg skriver på morgenen, jeg gir meg til lunsj. Noen dager skriver jeg etter lunsj også, men det er en bonus og ikke noe jeg tvinger meg til. Det handler om å sette lista på et godt sted. Ikke for lavt, ikke for høyt. Akkurat som stoffskiftet, som justeres av medisinen jeg får. Det handler om å høre på seg sjæl, på kroppen, ikke for mye på depresjonen, men litt på den også. Man kan høre på den uten å la den ta helt over.

Jeg leser bøker, jeg leser om plotstruktur for første gang etter å ha vært forfatter i over 10 år. Wow, sier jeg høyt til meg selv. Jeg har ikke visst om alle triksa i boka, men hvis du legger plotstrukturen over bøkene jeg har skrivi, så passer det. Forskjellen er jo at jeg har gått veien uten kompass og allikevel kommet fram til riktig sted. Nå har jeg kjøpt meg et kompass.

Jeg tror min favorittdel av Save the cat-beatsheet er den delen som heter All is lost, når slutten nærmer seg og helten tror at, ja, alt er tapt. Jeg liker å tenke at det er der jeg var da jeg lå på gulvet og grein i slutten av mars og trodde det aldri blei bok. Men nå har jeg gathered the team og er på vei til å execute the plan. Jeg skriver to sider hver skrivedag og jeg nærmer meg slutten. På denne boka. Så kommer neste, og neste. Hver morgen begynner alt på nytt.

En kommentar til «Ikke for lavt, ikke for høyt»

  1. Så bra at Save the Cat! Beat Sheet virker så godt for deg! Det er jeg glad for å høre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.