Ikke for lavt, ikke for høyt

Jeg skreiv over 90 sider i april. Manuset mitt har bikka 100 sider nå. Det nye manuset altså, det som kom fra asken av det gamle. Ikke at jeg har brent noe som helst, vi har bare lagt det til side. Det føltes håpløst, så klart, å få beskjed om at det ikke blir den boka, den boka jeg trodde jeg skreiv, den boka jeg prøvde å skrive. Men sånn er disse prosessene, jeg durer på og tror jeg skal i en retning, og så kommer jeg ikke fram. Over hit, roper redaktøren min og vinker, setter opp lykter, rekker meg en lommelykt, peker på fyret i horisonten, alle lysmetaforene i den mørke skogen skrivinga noen ganger er.

Det er jo ikke sikkert dette blir boka heller, men det føles i hvert fall som at det er noe der. En biperson ble en hovedperson. Alt jeg skreiv fram som hadde skjedd, er kanskje bare bakgrunnshistoriene og så ligger selve fortellinga i noe helt annet. Et forsøk på å skrive en vanlig bok med en vanlig dramaturgisk oppbygning ble mer fragmentert. Bruk styrkene dine, sier NØ, og da han sa det i slutten av mars, så klarte jeg ikke å se verken hva styrkene mine var eller at jeg hadde noen. Depresjon gjør det med deg, den tåker til alt. Så lå jeg mye på gulvet. Så reiste jeg meg.

Mai er her, trærne blomstrer, jeg var på loppemarked i helga og kjøpte enda flere bøker jeg ikke trenger (men man trenger jo alltid flere bøker, herrigud, jeg mener jaffal det) og på vei hjem gikk jeg gjennom Rodeløkka og på Dælenenga stoppa jeg opp og så på de tre svære trærne i bakgården, det satt og lå to mennesker på gresset med god avstand, en av dem var fullt påkledd og så mot sola med solbriller på, den andre lå i bare trusa med ryggen opp mot sola og jeg så på de rosa trærne som fylte alt opp mot himmelen og så hulka jeg. Depresjon gjør det også med meg, den dytter meg utpå kanten, gråten ligger latent. Men denne hulkinga var god, den kom av glede. Gleden over at våren varmer, at trærne blomstrer, at rosafarga trær finnes, at himmelen er så blå, at gresset er så grønt, at lungene mine fylles med luft. Verden er full av så mange jævlige ting, og så mye annet samtidig.

En sein kveld tidligere i mai gikk jeg hjem etter en middag og rett før jeg kryssa gangfeltet og fortsatte hjem, så sa noen til meg: Husk at det er ingen som passer på deg og sier at nå må du ta fri, nå må du passe på deg selv. Det er det bare du som kan kjenne etter, det er bare du som vet hva du trenger. Det ble sagt som trøst, som oppmuntring, og jeg tok det med meg hjem. Jeg hadde fortalt om dårlig samvittighet over å ha måttet ta meg fri tidligere, men også åpna meg om at det var litt vanskelig å være meg akkurat da.

Før det igjen hadde jeg snakka med psykologen min om at flere ofte sa: men har ikke du fri hele tiden? hvis jeg sa jeg var sliten. Jeg har ikke fri, sa jeg, jeg jobber hele tida. Jeg skriver og tenker og ligger på gulvet og gjør det igjen og igjen. Hver morgen begynner alt på nytt. Heldigvis. Det går bedre nå.

Jeg skriver to sider hver skrivedag. Jeg skriver på morgenen, jeg gir meg til lunsj. Noen dager skriver jeg etter lunsj også, men det er en bonus og ikke noe jeg tvinger meg til. Det handler om å sette lista på et godt sted. Ikke for lavt, ikke for høyt. Akkurat som stoffskiftet, som justeres av medisinen jeg får. Det handler om å høre på seg sjæl, på kroppen, ikke for mye på depresjonen, men litt på den også. Man kan høre på den uten å la den ta helt over.

Jeg leser bøker, jeg leser om plotstruktur for første gang etter å ha vært forfatter i over 10 år. Wow, sier jeg høyt til meg selv. Jeg har ikke visst om alle triksa i boka, men hvis du legger plotstrukturen over bøkene jeg har skrivi, så passer det. Forskjellen er jo at jeg har gått veien uten kompass og allikevel kommet fram til riktig sted. Nå har jeg kjøpt meg et kompass.

Jeg tror min favorittdel av Save the cat-beatsheet er den delen som heter All is lost, når slutten nærmer seg og helten tror at, ja, alt er tapt. Jeg liker å tenke at det er der jeg var da jeg lå på gulvet og grein i slutten av mars og trodde det aldri blei bok. Men nå har jeg gathered the team og er på vei til å execute the plan. Jeg skriver to sider hver skrivedag og jeg nærmer meg slutten. På denne boka. Så kommer neste, og neste. Hver morgen begynner alt på nytt.

Laugens metode

Sonja blogga om Laugens gode gjerning fra i fjor sommer, og jeg fikk en oppgave jeg tenkte å ta på meg og gjøre så godt jeg kan med. Det spesifikke øyeblikket i livet vårt som skal skildres er altså fra en sommerdag med quiz i parken. Hvis dette var en film der vi fikk se de enkelte karakterenes ferd, så ville vi kanskje fulgt meg på veien til quiz i parken, jeg tror kanskje jeg hadde vært på jobb og kom litt seinere enn de andre, og jeg tror jeg stoppa på Syverkiosken og kjøpte en pølse, for første gang i livet mitt. Ja, sånn var det: jeg kjøpte øl på senteret på Kiellands plass, og selv om jeg henta den i kjøledisken, så var den varm, fordi de som fylte på øl der akkurat den dagen, ikke nødvendigvis hver dag, satte nye sekspakninger foran de andre, og ikke bakerst så de skulle bli kalde. Men jeg har drukket lunka øl i parken før og tenkte ikke så mye på det, det fikk gå. Så gikk jeg til Syverkiosken og tenkte at jeg skulle prøve en wiener i lompe, det er trygt og godt. Jeg kvinna meg opp og gikk bort til skranken, sa: hei, jeg vil gjerne ha en helt vanlig wiener, ikke noe fancy. Vi har bare wiener, sa han, det er jo det beste. Ja! sa jeg. Gjerne i lompe. Lompe skal bli, sa han. Føler du deg litt vill og gal og vil ha ketchup og sennep på? spurte han, og jeg sa: ketchup! En stripe eller tur-retur? En stripe! Jeg bytta penger mot pølse og spiste den på vei opp en lang bakke til parken, jeg gikk meg litt vill, men fant fram tilslutt. Jeg var mett og glad og litt nervøs, som jeg alltid er når jeg skal møte mennesker og gjøre ting, men det går jo som regel bra.

Det var quizzer i flertall og jeg var på lag med mange hyggelige folk, noen jeg kjente fra før og noen jeg ikke kjente fra før. Det ble seint for noen av oss, men det var sommer og fortsatt lyst, men det som skjer når det blir seint på sommeren er at myggen kommer. På et punkt, jeg husker ikke om det var før eller etter at Laugen hadde sagt at Young royals var en bedre serie enn SKAM, så satte det seg en mygg i tinningen hennes. Jeg pekte på min egen tinning og sa: du har en mygg der.

Når man viser folk på sitt eget fjes hvor de har en mygg eller ketchup eller hårgelé, så oppstår dilemmaet: viser du meg dette som speilbildet mitt, eller viser du meg faktisk hvor det er? Ofte prøver man feil side først, litt som at man alltid setter inn USB-kabelen feil vei hver gang og må snu den, man kjører speilbildet og det viser seg at det faktisk var venstre side, eller omvendt, du vet hvordan dette funker (eller ikke funker). Men Laugen var løsningsorientert, og hun valgte heller å gå for følgende:

Med flate hender klapsa hun seg selv i hele fjeset samtidig. Hun kneip øya sammen og slo til, en flat hånd på hvert kinn og hver side av panna på samme tid, som en slags tittei!-bevegelse i fortfilm, det klaska ordentlig godt og jeg husker ikke om myggen unnslapp eller ble flatklemt, men jeg husker at jeg var dypt imponert over metoden hun brukte for å unnslippe den dansen man gjør: her? Nei, her? Som ofte fører til at den som påpekte hvor myggen, ketchupen eller hårgeléen befant seg må inn selv og ta andre mennesker i ansiktet. Jeg har også sett folk ta tak i hånda til vedkommende og liksom føre den som en slags dukkemaker, fordi det føles mindre invaderende enn å ta folk i ansiktet med sin egen hånd. Folk er rare. Det har vi lært av både Are Kalvø og Maj-Britt Andersen.

Jeg har ikke fått prøvd Laugens metode selv enda, men jeg vil anbefale den, både for komisk effekt og generell effektivitet.

Kveldens videre eskapader førte til at Laugen redda en ung gutt med ødelagt fot ved å spandere taxi til legevakta, alt det kan du lese om hos Sonja. Jeg selv kom meg hjem med en buss og da jeg kom hjem spiste jeg knekkebrød og så første episode av Young Royals, som ikke var bedre enn SKAM, men det var fint. Jeg skylder også fortsatt Laugen to av de ti ølene jeg vedda om i Ephemera-gate. Hvis jeg kjenner meg selv rett, og det gjør jeg, så kommer jeg sikkert til å være kjepphøy igjen og vedde om noe annet når gjelda er betalt. Men når man har tapt ti øl, så husker man i hvert fall om man tok feil eller vant. Jeg vil dog ikke anbefale å lære seg alt man trenger for å quizze på den måten, det blir dyrt og usunt.