I 2004 bodde jeg i Kurlandstien, jeg hadde et tre rett utenfor vinduet mitt, jeg var snart 18 år gammel og hadde allerede skrevet dagbok på internett i noen år. Jeg hadde flere, ikke flere personligheter, men de forskjellige dagbøkene hadde forskjellige stiler, og publikum. Da jeg var 17 ble jeg forelska i en som snudde opp ned på det meste i livet mitt fram til da, og jeg starta en nettdagbok der jeg skreiv om det, den skulle liksom være hemmelig, men alle fant alle på internett i 2004 (akkurat som nå). I går brukte jeg hele kvelden min på å flytte den dagboka over i et dokument, og siden slette den.
Det slo meg mens jeg kopierte orda mine over i det som etterhvert ble over 500 sider, at jeg helt uten å vite det ramma inn de åra og den bloggen, 2004-2011 med nettopp den historien den begynte med. Jeg var forelska i en jeg ikke burde være forelska i, det ble oss, det varte ikke, jeg var hjerteknust i flere år, vi krangla, vi slutta å snakke sammen, og så, i 2011, i det som ble det siste innlegget på den bloggen, så prikka han meg på skulderen på lille julaften og sa hei igjen. Jeg håper vi ses i 2012, sa han. Jeg har bare sett ham noen få ganger etter det, men da jeg kopierte over de siste orda og trykka Delete, så ble jeg litt rørt av livets utilsiktede dramaturgi. Det begynte med en forelskelse som endra alt, i hvert fall for meg, og endte med orda Framtiden er så ljus att jag må ha solbrillor. Sånn jeg husker det, så ble ikke 2012 akkurat mitt beste år, snarere tvert imot, men det var lyse dager og minner å myse til der også.
Jeg ble fylt med ømhet, litt flauhet og mye kärlek til den jeg en gang var. Jeg tenker ofte at jeg husker akkurat hvordan noe var eller føltes, men når jeg leser mine egne tanker fra fortida, så skjønner jeg at alt endrer seg i meg, etterhvert som jeg blir eldre. For hver gang jeg finner fram et minne, så endres det litt, tilpasses den jeg er i dag. Men orda mine er der, i dagbøkene mine som jeg har skrevet i med penn og limt inn bilder i, i de forskjellige versjonene av meg på internett som finnes fortsatt og fantes en gang, og de orda som er skrevet som den jeg en gang var, de minner meg på at jeg en gang var en annen.
I åra mellom 2004 og 2011 var det mye tant og fjas, knuste hjerter, seine kvelder og tidlige morgener, eksamensnerver og regnværsdager, festivaler og kyss. Og midt inni, mitt favorittinnlegg:
Det slår meg plutselig:
Jeg er helt vanlig.
Jeg drømte om å bli forfatter, jeg drømte om at han skulle komme tilbake, jeg drømte om sju ukers sommerferie, jeg drømte om fint vær på Roskilde og et ryddig hjem og hode. Jeg fyller 36 neste uke og skriver fortsatt dagbok på internett. Jeg drømmer om å få til å være forfatter, om sju ukers sommerferie – eller kanskje åtte, om fint vær på Roskilde og Øya og om et ryddig hjem og hode. Jeg er helt vanlig.