En evig grop og alle forsøkene på å klatre opp igjen

I den forrige skrivepermisjonen min gikk det etterhvert ganske dårlig. Jeg fikk en slags depresjon, jeg var virrende og motløs, hadde en evig følelse av udugelighet. I mai, fire måneder inn i permisjonen skrev jeg dette:

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

På fredag hadde jeg møte med redaktøren min etter fjerde utkast, og han ba meg ikke om å kaste alt, men det føltes som om vi var på samme sted som da de 200 sidene måtte forkastes. Jeg dro til København på minitur på søndag, for å skrive, for å øve meg på å reise igjen, for å finne igjen København – og kanskje meg selv. Det gikk bra helt til det ikke gikk bra lenger. Jeg var veldig glad da jeg gikk rundt i København, byen min som ligner seg selv fortsatt, fortauene med sine brede firkanter og brosteiner i mønstre, bygningene mot blå himmel, de gule bussene, og som alltid, som jeg alltid har visst, våren som begynner en snau måned før den begynner her hjemme. Jeg gikk av båten til et grønt Kastellet, jeg gikk forbi benkene under trærne, gikk innover mot sentrum og videre mot Søerne og Frederiksberg, jeg fant bokhandlere og kaffe og sushi og så gikk jeg, raskt, tilbake til båten. Jeg var fylt av en optimisme som rant ut av meg i sjøen da båten dro hjemover igjen. Jeg satt alene på lugaren min med potetgull til middag etter en mislykka pizza som smakte papp, jeg kjøpte internett-pakke og så på tv-serier på mobilen og da jeg våkna igjen i Oslo var det grått og jeg dro hjem og la meg på gulvet, så begynte jeg å gråte.

Jeg gråt hos psykologen min og følte meg dum, for jeg er jo heldig som har kjøpt meg et år fri for å skrive, men så bare ligger jeg på gulvet og gråter. Jeg gjør jo ikke bare det, jeg har skrevet fire utkast også i løpet av tre måneder, men følelsen er jo at jeg bare sitter her og gjør ingenting – eller ligger på gulvet og gråter. Kanskje er stoffskiftet mitt koko igjen, kanskje er det bare en del av prosessen, jeg vet jo av erfaring at dette ikke er lett, det jeg driver og baler med, at skrivinga – og livet – er noe jeg jobber fram litt og litt. Jeg setter meg ikke bare ned og skriver en ferdig bok, og jeg våkner ikke og bare er lykkelig og sorgløs, livet rommer mye, og det gjør skrivinga også. Og jeg vet – med hele meg – at det ikke er som at jeg ikke ville ligget på gulvet i København også, om jeg flytta dit. Man kan ikke rømme fra seg selv.

Jeg har alltid sett på meg selv som ei som er glad, men hvis jeg skal se igjen, som lillesøstra til Tom ber ham om i (500) days of summer, så har jeg ligget mye på gulvet også. Det er lett å tenke at ting var enklere før, at jeg var en annen den gang da, men jeg har alltid hatt denne evige gropa i meg, som jeg noen ganger faller ned i, og andre ganger klatrer opp av. Det handler ikke om å alltid få det til, det handler om å ikke slutte å prøve. Og forsøkene er stygge og vanskelige og langdryge og forvirrende og dårlige og kjedelige og seige og noen ganger nesten umulige, men så! Så skjer det noe. Noe annet. Og det er derfor vi gjør det, ikke sant. Igjen og igjen og igjen.

Jeg skal gå til legen og ta nye blodprøver, og jeg skal sette meg ned her og skrive hver dag, og jeg skal gå en dum tur uansett vær og jeg skal prøve igjen og igjen og igjen. Og jeg skal glemme at jeg en gang satt her og grein, for når det plutselig går bra, så er alt dette så uendelig langt unna, på samme måte som at det å ha det bra virker uendelig langt unna nå. Det er sånn vi er skapt.

Hva gjør du når du er nede i gropa?

2 kommentarer til «En evig grop og alle forsøkene på å klatre opp igjen»

  1. Når jeg har dårligere perioder, prøver jeg å bruke mindre tid på Internett. Jeg prøver å skrive mer for hånd enn på datamaskinen. Jeg prøver å gå turer i skogen i tillegg til turer på asfalt. Og hvis du liker å skrive lister, så kan det kanskje hjelpe deg med å få en følelse av struktur? Jeg opplever i alle fall at det er fint å dele opp arbeidsoppgaver og gjøremål i mindre størrelser for å unngå å bli overvelda.

    Ønsker deg lykke til med skrivingen – og forhåpentligvis kommer det bedre tider for deg!

  2. I de dårlige periodene lager jeg lister. Lister over ting jeg faktisk har fullført, gjennomført, mestret, ting som, om jeg hadde spurt Maria 20 år om hun ville kunne klare, ville vært helt fjerne for henne. For å vise meg selv at jeg har klart det før, og jeg skal klare det igjen. Jeg tvinger meg selv til å være fysisk aktiv, og henger lapp på speilet på badet der det står «god nok». Jeg ser på bilder som viser at det har vært lyse dager og sommerstemning før, og det skal komme flere slike dager, fordi om det ikke kjennes sånn ut nå. Og så tvinger jeg meg selv til et minimum av sosial aktivitet, fordi jeg har godt av det, enda jeg tenker at jeg ikke orker. Sakte, sakte, klatrer jeg opp av gropa med disse tingene som stige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.