Å få plass til alt

Jeg har en drøm som kommer når jeg er stressa. Den går sånn her: Jeg skal åpne butikken, ofte en av bokhandlene jeg har jobba i for lenge sida, noen ganger Klingenberg, andre ganger Storgata, uansett en bokhandel jeg kjenner godt og jobba i lenge, jeg klarte fint å åpne den. Men i drømmen skjer det noe, jeg er forsinka eller jeg skal rekke noe, og det er et problem som følges av et annet. En gang finner jeg ikke vekselen, en annen gang får jeg ikke låst opp døra. Det baller på seg og jeg får ikke til det jeg alltid har fått til. Jeg våkner med hamrende hjerte og er stressa. Mest sannsynlig kommer drømmen fordi jeg er stressa, det er ikke drømmen i seg selv som stresser meg. Den bare lager bilder av stresset som finnes i kroppen min, brekker det ned til andre ting som stresser meg – som er fiktive. Jeg vet ikke alltid hva stresset i virkeligheten er.

I forrige uke drømte jeg at jeg skulle rekke et tog, det var bare et kvarter til det gikk, og jeg måtte pakke, for jeg hadde ikke pakka, og mens jeg satt i bokhandelen og prøvde å få plass til alt i sekken, som var for liten, så skjedde det ting. Alarmen gikk, en kunde prøvde å komme inn selv om det var stengt, jeg hadde glemt å rydde inn bøkene som sto utenfor (det står aldri bøker utenfor, men det sto bøker utenfor på Klingenberg, hjernen min blanda sammen stedene, den kan gjøre det, den er bare en hjerne og den sover i tillegg, så jeg skylder ikke på den) og det var bare et kvarter til toget gikk og jeg fikk ikke plass til alt jeg skulle ha med meg. Jeg våkna med høy puls og tok med meg drømmen til psykologen. Det føltes teit å skulle snakke om en drøm, men hun ba meg fortelle den i detalj, flere ganger, og kanskje var det ikke så dumt å snakke om den allikevel.

Du prøver å få plass til mer enn du har plass til, sa hun. Hva kan det bety?

Jeg har skrivepermisjon og jeg skal ikke være stressa nå, jeg jobber bare seks dager i måneden og resten av måneden skriver jeg. Jeg skriver på starten av dagen og noen dager går det bra, andre dager går det ikke bra, men jeg skriver allikevel. Jeg har et romanprosjekt og et sted der framme har jeg et annet prosjekt som stresser meg og som jeg bare skyver foran meg. Kanskje har jeg ikke plass til begge prosjektene.

Før jeg gikk ut i skriveperm, så tenkte jeg for meg selv at det å ha skrivepermisjon betyr at jeg får plass til mange ting, at jeg kan jobbe med romanen på starten av dagen og kanskje noe annet på slutten av dagen, eller at jeg kan ha en romandag og en annen dag. Men hver dag er romandag når jeg skriver roman, selv om jeg ikke skriver på den til alle døgnets tider eller hver eneste dag. Den opptar hele hjernen min også når jeg ikke skriver, de folka jeg har funnet på bor i meg til jeg er ferdig med dem, det er ikke plass til så mye annet. Jeg er ikke noen god multitasker.

Drømmen er helt urealistisk, for jeg ville aldri vært et annet sted enn på togstasjonen om det var under et kvarter til toget gikk. Jeg er tidlig ute nettopp fordi jeg er redd for å ikke nå toget. Jeg er en sånn som er tidlig ute, når toget går kvart over er jeg der hel, ofte kvart på. Noen vil kanskje si at det er å kaste bort tida, men jeg vil si at det å ikke rekke toget er mer bortkasta tid, så jeg sitter heller og leser i en halvtime før det går enn å komme ett minutt for seint. Toget venter ikke på meg, det er jeg som venter på toget.

Nå skriver jeg dette i stedet for å skrive roman, men noen ganger må man skrive noe før man kan skrive noe annet. Jeg har spist frokost ute med J i dag og så har jeg gått tur i sola og kjøpt lunsj (en banan, knaskerøtter og en yoghurt) og jeg skal skrive etter at jeg har skrevet dette. Jeg kom egentlig hit for å dele et utdrag fra Margaret Atwoods bok Burning questions. Hun skriver om skriving, og om å ikke skrive – eller, om all skrivinga hun gjør som ikke er skriving:

FRIDAY: Snow poured down. Went for usual morning walk despite that. Bought things, including bathmats for small house in snowy woods that is supposed to be for “writing.” Rewrote other writer’s birthday speech again. Made Life Partner read it. He said it was okay. Had my doubts. Answered a lot of emails. Thought about how much writing I could get done if it weren’t for the emails.

Jeg finner trøst i å lese om andre som skriver – og ikke skriver.

På mandag leste jeg ut romanen Writers & lovers av Lily King, og jeg elska den boka. Den handler om Casey, hun er 31, året er 1997, mora hennes er død, hun har skrevet på en roman i seks år, hun skriver før jobb – hun jobber som servitør, hun har studiegjeld oppetter øra, hun har ikke helseforsikring – så har hun helseforsikring allikevel via jobben, som hun får vite etter å ha blitt påkjørt på sykkel og ikke dratt på sykehuset fordi hun ikke hadde helseforsikring, så hun drar til gynekologen, til hudlegen, hun finner en kul under armen, hun dater en fyr, så en annen, så begge, hun skriver og tenker på mora si, hun har angst og føler at hun er en stor bjelle som noen har slått i, sånn at alt dirrer, hele tida, hun skulle bli golfproff, men ga seg, fordi livet – og så mye mer skjer, så utrolig mye mer skjer.

Når jeg selv skriver, så er det en stemme i meg som alltid stopper meg når jeg prøver å få plass til alt, det er ikke plass til alt, du trenger ikke alt det, skjær til beinet, sier stemmen, som noen ganger er min, andre ganger redaktøren, men Lily King fyller boka med alt og det er plass, det må være der, fordi livet er kaotisk, livet er fullt og det er fortsatt plass.

Men greia er jo at man kan gjøre alt, så lenge man gjør det bra nok. Det er det som er det vanskelige med skrivinga, og alt annet i livet. Det må være bra nok. Men du kan gjøre alt, om du får det til.

Jeg hulka da jeg leste ut boka, alt fikk plass, i både den og meg. Det er det jeg jobber med, i livet og i romanen. Å få plass til ting.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.