Dette er min tid

Jeg begynte året med å være litt nedfor. Dere vet når dere liksom gjør telling, når dere setter en fot i bakken og gjør opp status? Vel, min status var at jeg var ganske deprimert og at det ikke gikk noe særlig bra. Så hva gjør man med det? Jeg veit ikke hva man gjør, men det jeg gjorde var å melde meg inn på SATS og begynne å gjøre yoga med Adrienne hver morgen. Nå skal ikke dette bare være en sånn: trening gjør deg glad-post, men i dag da jeg løp min faste halvtime på verdens dyreste tredemølle (det er dyrt å være medlem på SATS bare for å løpe på en maskin to ganger i uka, men nå er det så glatt og kaldt ute at det måtte bli sånn, ok?) så tenkte jeg: det har da gått greit de siste to ukene, har det ikke?

Jo, det har det.

Jeg har hatt skrivepermisjon og skrevet et par sider hver dag. Det blir ikke noe mesterverk hver dag, det forventer jeg ikke heller, men det blir noe mer enn det var i går, og det betyr at det går framover. Jeg har skrevet hjemme ved skrivebordet mitt, jeg har skrevet på Deichman Bjørvika, jeg har skrevet på mobilen (bare notater, men det er lurt å ta notater) mens jeg har gått til eller fra noe og jeg har skrevet i hodet. Jeg har løpt to ganger i uka på en tredemølle på SATS Kampen mens jeg har tenkt på hvordan det føles å løpe ute på bar asfalt. Det blir fort nok bar asfalt, og mens jeg venter, så løper jeg på et bånd i et treningsrom. Jeg løp 3,02 kilometer på en halvtime den første gangen, og i dag løp jeg 3,7 kilometer, så det går framover. Målet mitt er å klokke inn 5 kilometer på en halvtime, vi får se åssen det går, men jeg tror jeg skal klare å bikke 4 i hvert fall. Det er innen rekkevidde. Det er fysisk mulig, selv for meg.

Jeg har begynt å gjøre yoga med Adrienne, og fant fort ut at jeg ikke klarer å gjøre downward facing dog riktig engang, det ser jo lett ut, man bare setter henda i matta foran seg og så strekker man på beina, men det som skal se ut som en pyramide ser nok mer ut som en skeiv kasse når jeg gjør det. Men det er ikke så viktig å gjøre det perfekt, det viktigste er, som Adrienne sier, to show up. Og jeg møter opp, hver morgen ruller jeg ut yogamatta på stuegulvet og skrur på videoene hennes. Så puster jeg meg gjennom økta, strekker på kroppen min og blir støl i muskler jeg ikke visste at jeg hadde. Men jeg blir gladere av det. Jeg sier ikke at jeg er lykkelig nå, at alle mine problemer er borte, men jeg sier at det går bedre. Bedre er bra.

Det nye året er tre uker gammalt og hittil kan jeg si at det som skiller det mest fra fjoråret er at jeg har båret to tunge møbler, det er to tunge møbler mer enn jeg bar gjennom hele fjoråret. Først kjøpte vi ei hylle på finn.no av en nabo som bodde ca. 350 meter unna oss. Jeg overvurderte egen evne til å bære tungt 350 meter og da vi hadde slept den med oss i små økter (og betalt selgeren 100 ekstra kroner for å hjelpe oss ned trappene med den) måtte vi rope ut i nabochatten for å høre om noen kunne komme og hjelpe oss. Det kunne nabo Frida, og hun kom oss til unnsetning så vi fikk båret hylla til oppgangen vår og opp trappene til der vi bor. Det er utrolig hvor mye lettere det var å bære ei hylle når vi var tre heller enn to. Da jeg satt i sofaen etterpå etter å ha brukt 1,5 timer på å hente i hylle jeg tenkte vi skulle klare å få i hus på 30 minutter, så følte jeg meg utslitt, men også ganske glad. Det var da jeg bestemte meg for å trene mer, fordi disse endorfinene alle snakker om viste seg å finnes. Jeg hadde brukt kroppen til noe. Jeg hadde blitt sliten, og så, merkelig nok, så blei jeg lett og glad i kroppen etter at det tunge var over. Hvem skulle trodd? Ikke jeg.

Jeg hjalp en venn med en sofa i forrige uke også, det tok ikke på langt nær like lang tid og det var heller ikke like tungt, men det var en fin ting å gjøre på en torsdag. Si ja når noen spurte om hjelp, og bære noe tungt opp noen trapper. Uka før hørte jeg på Tusvik & Tønne som snakka om nettopp det å si ja til noe selv om det virker slitsomt, for det er kanskje der man får mest igjen for det. Pluss at jeg følte det var universet som ga meg en sjanse til å pay it forward etter å ha først fått hjelp av en nabo uka før, og så kunne si ja til å hjelpe en annen venn uka etter.

Vi får se hvor lenge jeg holder ut med yogaen, men enn så lenge har jeg møtt opp 8 ganger, og har planer om å klare alle 30 dagene. Jeg begynte jo litt for seint, for jeg måtte bære ei tung hylle for å skjønne at jeg burde trene mer når jeg først hadde tid til det. Og så får vi se hvor mange uker jeg klarer å løpe to ganger i uka, men det skal nok gå på et vis det også. Da jeg hadde skrivepermisjon i København for noen år sida, så løp jeg annenhver dag. Dette er åpenbart noe jeg liker å gjøre når jeg har tid til det.

På tredemøllene på SATS står det sånne pepp-visdomsord, trening hjelper mot depresjon osv. Kanskje det bare er placebo, men enn så lenge viser det seg å stemme. Men det skal også sies at jeg har skrivepermisjon og mer TID. Tid er viktig. Folk i full jobb har vanskeligere for å presse inn yoga hver eneste dag og løpeøkter på dyre tredemøller. TID er et privilegium og jeg tenker på det hver eneste dag. Men det er dette jeg har kjøpt meg og spart til siden forrige skrivepermisjon. Mer tid. Nå tar jeg den. Tida er mi nå.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.