En låt fra gamle dager

Gamle dager. Ja, det heter gamle dager nå. P3sessions var en greie en gang. En sein natt jeg satt oppe og så på musikkvideoer på youtube, så fant jeg denne perla. Thomas Dybdahl som gjester Bigbang på P3sessions for å synge A thousand times over. Den har blitt en fast post på musikkvideo-kveldene mine etter dette.

Jeg blir så rørt av denne videoen, av mange grunner. Skateskoa til Thomas, t-skjorta hans. At Øystein Greni er så ung, at Thomas er så ung, at vi var så unge. Jeg var ikke der, men jeg hadde sikkert veldig lyst. Jeg var derimot på Slottsfjell da Thomas blei med Bigbang på scena, for å synge akkurat denne, i 2009 tror jeg, for da var jeg der i stedet for på Roskilde (koko!) og jeg husker at vi sto langt unna, men at vi hoppa over steinmuren med rosévin i hånda for å komme nærmere scena da Thomas kom på, vi løp med de unge kroppene våre og vi kom oss nærmere.

Thomas Dybdahl, og en fyr jeg elska en gang, er grunnen til at jeg begynte å dra på festival. Roskilde 2004, som blei viktigere for meg enn det jeg skjønte som 18-åring på bussen på vei ned, den sommeren som varte evig i hjertet mitt. Jeg kom litt seint til Dybdahl-festen, men jeg er en av de siste som går, det lover jeg, her og nå.

Stemmen hans får meg til å huske hvem jeg var og hvem jeg er. Og i verden sånn verden en gang var, så har julekonserten hans på Vega i København blitt en førjulstradisjon for meg. Jeg hadde billetter i 2020 – den ble avlyst. Jeg hadde billetter i 2021, for da jeg bestilte dem på sommeren, så likna verden seg selv igjen, før alt stengte ned på nytt. Men jeg har reist ned dit før, aleine, i desember for å se ham synge i det blå lyset på Vega, for å stå i liksom-snøen inne i det runde rommet og siden gå ut i det som kanskje er ekte snø, eller bare litt regn, i gatene i København etterpå. Det er litt fint å tenke på at jeg kanskje har sett flest konserter med Thomas i Danmark, selv om han egentlig kommer fra Norge. Jeg kommer også egentlig fra Norge, men jeg føler meg alltid hjemme i Danmark.

I know you break my heart again, and again and again, just to see if I love you.

Denne låta er fra en annen tid, for en annen meg, fra en versjon av verden der jeg var mye lei meg, men den gangen var det for noe konkret – jeg var hjerteknust og ensom, jeg elska en som ikke elska meg – eller jeg elska en som ikke turte å si at han elska meg. Det går for det samme. Her jeg sitter nå, så er jeg eldre og jeg gråter ikke på den samme måten jeg gjorde da, jeg bor med noen som sier at han elsker meg og som jeg elsker tilbake, vi lever et stille liv med en katt (som ikke alltid er så stille, men akkurat nå, på dagen, så sover han selv om han aldri sover om natta.) Men jeg trenger å kjenne etter, finne fram igjen den versjonen av meg som en gang var så usikker og full av kjærlighet som ikke blei besvart, jeg trenger å huske hvem jeg var og hvem jeg trodde jeg skulle bli. Musikk får meg til å huske det.

Bigbang har også vært et sånt band som har en spesiell plass i meg, og i fjor var jeg på få konserter – men en av dem var med nettopp Bigbang. Det skreiv jeg om her. Og på NRK kan dere se en konsertfilm med dem, som jeg anbefaler i denne trauste tida der konserter og sommeren er milevis unna. Den ligger her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.