2022 var stemningsmessig utfordra. 2023 har alle muligheter til å bli bedre enn sin forgjenger, med andre ord.

Egentlig skulle jeg skrive fine oppsummeringer av alle månedene mine, fortelle dere om de beste låtene og bøkene og filmene og tv-seriene, men her jeg sitter i lyset fra adventsstjerna, så er jeg bare sliten av året som har gått. Jeg er sliten av å være i denne kroppen som noen ganger gjør det så vanskelig å være meg. Jeg er redd for at jeg har blitt hun som ikke orker, som ikke får til, som ikke klarer, som ikke kan. Men jeg veit jo at jeg har fått til og orka og kunnet i året som har gått også. Jeg har overvunnet angsten mange ganger, jeg har vært på Roskilde igjen, jeg har skrivi en boksingel, jeg har ledd høyt og mye, jeg har skålt med venna mine, jeg har dansa og skreket, jeg har bada både på vinteren og sommeren, jeg har løpt på tredemølle og i Svartdalsparken, jeg har fått ny deltidsjobb og sagt opp den gamle, jeg har gjort skumle ting og overlevd, jeg har valgt å satse på skrivinga, selv om det er det skumleste jeg noen gang har gjort. Det er bare ekte forfattere som kan si opp jobben for å skrive. Jeg har tenkt at det skal komme et tegn, men jeg skjønte tilslutt at jeg bare måtte gjøre det. Det er ikke sånn at verden kommer til å knacka på dörren og si: Du er ekte forfatter nå. Kanskje er det mer sånn at jeg må dirke opp låsen og si: Hallo? Det er meg. Jeg tenkte å bli ekte forfatter nå.

Har jeg skrivi ferdig en ny bok? Nei.
Kommer jeg til å gjøre det i 2023? Det håper jeg da inderlig, jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste.

Hvis jeg skal oppsummere året som har gått uten jukselapp (instagram er jukselapp, for eksempel, der kan dere faktisk se hele året oppsummert i videoer hvis dere vil), så kan jeg si at jeg har gjort yoga på gulvet i stua mens Amandus rulla ved beina mine og krøp under kroppen min mens jeg sto i planke.

Jeg hadde det jeg etterhvert begynte å kalle stemningsmessige utfordringer og lå mye og grein på gølvet, gikk mye og grein på tur, la meg under dyna og grein. Men det handla ikke nødvendigvis om livet mitt, mye av det handla om stoffskiftet, som føkker med meg. Det er rart å bo i en kropp der jeg kan kjenne tristheten som et slags teppe som legger seg over meg og gjør det vanskelig å være. Legen tar blodprøver og ser på resultatene, og hun forteller meg at det tallet betyr at jeg er trist og tung, og det tallet betyr at medisinen snart virker igjen. Jeg ser bare tall, men det er godt at legen min ser noe annet.

Jeg var på quiz to ganger i uka med Utbryterlaget. Vi løste ikke verdensproblemer, men vi hang med hverandre og fant ut hvem som var under vann og hvem som hadde fløyte og hvem som var Norges svar på Gorillaz og så mye annet nyttig og unyttig. Vi skålte enten vi vant eller tapte, men vi vant sammenlagt både på våren og høsten, selv om vi blei kraftig utfordra på slutten av semesteret. Noe sier meg at vi skal tilbake på pallen over nyttår. Vi var på hyttetur hvor jeg gjorde yoga om morgenen og vi spilte brettspill og quizza oss gjennom en helg i februar med fyr i peisen og taco og pizza til middag.

Jeg begynte å henge med Tobi igjen, som fortsatt sier at det er den verste kvelden i hans liv noen ganger når vi henger sammen, spesielt hvis vi taper i quiz. Da Oslo åpna igjen i januar tok vi en øl på Galgen og så en til hjemme hos oss. Det var is på bakken og munnbind på bussen. En jobblørdag i februar var munnbindpåbudet oppheva og tirsdagen etter testa jeg positivt for korona. På høsten hadde jeg noen forkjølelser, men ellers var det bare depresjon og stoffskiftet som føkka med meg. Det kunne vært verre. Jeg kunne skrivi dette her dau!

Jeg hadde mine første måneder i skrivepermisjon og visste ikke hva jeg dreiv med, hvem jeg var eller hvor jeg skulle. Alt er som det skal være, med andre ord. I mars tok jeg danskebåten fram og tilbake til København og gikk 20 000 skritt rundt i byen i mitt hjerte, der våren var kommet på forskudd, og jeg var så glad, og så var jeg så trist igjen da jeg kom hjem.

Jeg var på kino noen ganger. Den beste gangen var en matine på Vega der jeg så Bergman Island aleine, filmen i seg selv var ikke fantastisk, men det var så fint å bare gå dit og ta litt fri, komme ut igjen med ny giv og noen nye, famlende ideer til det jeg dreiv med hjemme ved skrivebordet. Det var også gøy å se Matrix: Resurrected på kino, den filmen var så morsom, og flere ganger var det bare jeg som lo, men jeg angrer ikke på den høye latteren min.

Jeg var på konserter. Massevis av konserter. På festival og på spillesteder, med venner og aleine. Jeg så Karpe i Spektrum, Florence som dansa på Øya, Isah x 3 på Sirkus, Jimmy Eat World på Roskilde, Gabrielle og Maggio i Spektrum, og neste år håper jeg på minst like mange frysninger og glis foran en scene som i året som gikk.

Jeg så stand-up, Lars Berrum på Nieu og Martin Beyer-Olsen på Parkteatret, på sistnevnte hadde jeg angst og bevega meg sakte mot utgangen, men heldigvis blei jeg stående aleine bakerst, og et drøyt kvarter seinere lo jeg så jeg begynte å grine av en av vitsene hans. Neste år skal jeg se dem sammen i Spektrum.

Jeg så filmer hjemme i sofaen, kanskje litt for mange og litt for mange av dem aleine, men herregud, jeg skulle ønske hjernen min og hjertet mitt bare innså at jeg faktisk liker å se film aleine, og at jeg bare føler meg ensom fordi jeg har litt FOMO. Men jeg håper på en bedre balanse i 2023. Mindre grining og ensomhet, men fortsatt tid til å sette meg i sofaen under dyna og se en favorittfilm på nytt.

Jeg skal gå mer på kafé og lese og skrive, jeg skal ta mer badstu og bade, jeg skal jogge mer, gjøre yoga, jeg skal ta medisinene mine og skjerpe meg, jeg skal dra på eventyr både her i byen der jeg bor og ellers i verden. Jeg skal prøve å ikke være så redd. Og når jeg blir redd, som jeg kommer til å bli, så skal jeg gråte og så bli glad igjen.

Jeg føler at hele 2022 var fylt av et virrende vemod, og jeg håper at 2023 skal være året der jeg finner ut av ting.

Nå skal jeg lage hjemmelaga lasagne til oss, og så skal vi til Tobi og familien før vi skal på fest. Jeg håper jeg ser en gullrakett og at når jeg legger meg i natt, så føler jeg meg håpefull og trygg.

Lille julaften, en tradisjon som er borte og en cover som fikk meg til å grine

Desember er snart over. Jeg veit at det bare er 23., men det føles alltid som at desember er over på julaften. Romjula er bare en pause, et siste sukk før det nye året kommer med januar, februar og mars. Jeg har jobba nesten hver dag i desember, jeg har vært sliten og jeg har leita etter julestemninga som ikke har kommet, men jeg har gjort fine ting. Jeg har drukket julebrus. Jeg har kjøpt månedskort, så jeg slipper å fryse. Jeg har vært på juleavslutninger på quizzene, jeg har kommet på femteplass i NM i litteratur og quizza kollegene mine på Tronsmo dagen etter. De fikk åtte poeng mer enn de som vant, men de fikk også hele dagen på seg mellom slaga. Jeg har sett julefilmer jeg har sett før. Jeg har hatt dyne i sofaen. Jeg har grini.

Jeg grein 1. desember fordi jeg fikk angst på quiz, og jeg såvidt holdt ut siste runde før jeg måtte løpe til bussen. Da jeg satte meg ned i setet, så prøvde jeg fortsatt å huske hvordan man pusta med magen, men det gikk ikke. Så jeg fortsatte å puste øverst i brystet. Da bussen stoppa halvveis for å slippe på noen flere, så kikka jeg ut av vinduet og blei overraska, hva var det jeg så i lufta? Svære snøfnugg falt i lyset fra frontlyktene og da kom tårene. Ingebjørg Bratland sang for meg, og da jeg gikk av hjemme, så blei jeg stående ei lita stund under en gatelykt for å se på snøen, og for å puste med magen, som jeg plutselig huska hvordan man gjorde igjen.

Jeg grein da jeg så Klaus for femte gang. Jeg grein da jeg hørte på Julestemning med Ronny og Live. Jeg grein da jeg gikk gjennom byen og så på julelysa. Jeg grein da jeg så på Kristiania magiske tivoliteater. Jeg grein da jeg så Julestorm. Jeg grein da jeg en sein kveld aleine hjemme bestemte meg for å se P3s julekonsert, og Amanda Tenfjord og Skaar covra Dumdumboys-låta «Stjernesludd» som jeg har hørt på i mange, mange år, men jeg tenkte faktisk: Herregud, enda en cover av den, når originalen holder i massevis. Så begynte de å synge, og jeg syntes det var fint, det var helt ok, men det var ikke Prepple.

Så, 40 sekunder uti låta skjer det. Amanda synger linja «Det er ikke alt jeg har sagt som er bull», og hun synger den lysere, hun løfter både linja og låta og jeg skulle gjerne sett meg sjæl sitte i den sofaen, under dyna, for jeg husker at jeg gapte, at jeg hulka og at tårene trilla og at jeg nesten lo av hvor fint det var, og hvor vondt det gjorde. For hva er det som skjer når man griner av musikk, egentlig? Det snakka vi om på Roskilde tidligere i år, da det fortsatt var sommer. Jeg fortalte venna mine om at jeg kunne begynne å grine bare av en melodi, at teksten ikke trengte å bety noe, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan skje. Kan en melodi være trist? Kan en tone få deg til å grine? Her var det i hvert fall en stemme, en måte å synge på, et valg man tok, et løft, et lys, en fremheving, en bønn.

Når jula ringes inn i morra har jeg jobba 21 av 24 dager i desember. Jeg har vært sliten og glad. Jeg har båret stabler med bøker, hjulpet folk å finne fram til de bøkene som står på listene, hjulpet folk å finne fram til de bøkene de ikke visste de skulle gi bort, hjulpet folk inn og ut av butikken, stått opp tidlig og begynt seint, venta på bussen i snøen og regnet, timene har gått fort, køene har vært lange. En av kveldene da jeg gikk hjemover fra jobben tenkte jeg på forskjellen på å jobbe i bokhandel og å jobbe i forlag i desember. Jeg har savna bokhandel fra jeg begynte i forlag. Det er slitsomt, jeg sier ikke at det ikke er slitsomt, men hvis jeg kan velge mellom det jeg gjør nå og det jeg gjorde i nesten 10 år i midten der, så velger jeg dette. Gresset er alltid grønnere på den andre sida, og da jeg gikk hjemover for en snau uke sida og tenkte et lite sekund: Tenk så deilig det hadde vært å bare sitte på kontoret nå, avspasere litt, kanskje planlegge neste år, langt unna kø og folk og bunker med bøker, så tenkte jeg på de åra der jeg faktisk satt på kontoret mitt og planla neste år, dingla med beina og spiste julemarsipan aleine: Jeg savna bokhandel. Hver eneste dag savna jeg bokhandel. Jeg savna det så mye at jeg lagde popup-bokhandel. Jeg savna det så mye at jeg lagde julesalg på nettet. Jeg savna det så mye at jeg gikk innom bokhandlerne med julemarsipan og tilbød en hjelpende hånd. Jeg savna det så mye at jeg fikk meg ekstrajobb i bokhandel. Nå er jeg tilbake der.

I romjula skal jeg dingle med beina og spise julemarsipan. Planlegge året som kommer der framme. Da skal jeg skrive ferdig en bok og begynne på en ny. Da skal jeg passe på meg selv og venna mine. Da skal jeg puste med magen og gjøre yoga, ta badstu og bade, jogge igjen, vinne en quiz eller to. Grine til mer musikk. Lese flere bøker. Kysse han jeg bor med.

Men de første 24 dagene av desember, så finner du meg ute i bokhandelen, med julegenser på, en bunke med bøker i henda, en kaffekopp gjemt i en krok på pulten, klar for alt. Det er ikke alltid så lett å huske hva man egentlig vil. Noen ganger må man bort fra det for å skjønne at man egentlig var på riktig sted hele tida. Jeg fikk min første jobb i bokhandel da jeg var 18. Jeg husker jeg sa til mamma at jeg ikke trengte å studere, fordi jeg visste hva jeg ville jobbe med. Dette, sa jeg, da jeg kom hjem fra min første arbeidsdag. Det er dette jeg vil bli. Jeg studerte allikevel, og jeg har prøvd forskjellige ting, forskjellige bokhandlere også, men noen ganger er faktisk kjærlighet ved første blikk akkurat det. Jeg var bokhandler, og jeg skjønte det da jeg fikk lov til å rydde i kortstativene i stedet for å gå hjem fra Operasjon Dagsverk i 2004. Jeg ville aldri hjem. Jeg ville bare være der, rydde i hyllene, alfabetisere, anbefale bøker til de som kom innom. Og det fikk jeg.

For mange år sida, etter en lang desember i bokhandel, så inviterte jeg kollegene mine til lille julaften-pils på Teddys. Det blei en svær greie etterhvert. Vi var tre bord på det meste. Så kom pandemien. Men ærlig talt, det var mye annet som kom i veien før det. Folk som flytta, folk som fikk barn, folk som blei voksne, folk som reiste bort. Vi flytta oss fra Teddys til Times, og nå er Times nedlagt. Og i dag, lille julaften, kvelden før kvelden, så jobber jeg til åtte, og fordi jeg er voksen og sliten, så har jeg ikke invitert til noe i år. Jeg kommer til å se Grevinnen og hovmesteren hjemme under dyna heller enn ute på bar. Jeg kommer til å legge meg tidlig, fordi jeg åpner butikken i morra tidlig klokka ni. Jeg kommer til å le av Grevinnen og hovmesteren selv om jeg ikke gjør det sammen med alle venna mine som har pleid å komme på lille julaften-pils. Kanskje våkner tradisjonen igjen til neste år. Kanskje er den over for alltid. Ting forandrer seg, det er også en del av livet.

Nå er det bare to dager igjen til jul. Hør på noe fin julemusikk. Husk å puste med magen. Ikke bli lei deg om du får angst, det kan skje den beste. Spis pepperkaker! Ikke fall på isen (det gjorde jeg i går, det anbefales ikke). Pass på deg selv og de du har med deg. Det blir jul i år også. Husk å hoppe over tigerhodet på vei tilbake fra kjøkkenet.

50 000 ord

Jeg har skrevet 50 000 ord i november. Det er tredje gangen jeg fullfører Nanowrimo – National Novel Writing Month. Den første gangen blei det, etter jævlig mye om og men Du dør ikke. Den andre gangen blei det et førsteutkast som aldri blei noe mer, men som på en måte førte til det jeg håper blir den neste boka mi nå. Nå blei det 132 sider med mye ræl og noe som kanskje kan brukes en gang.

Det er slitsomt å skrive 50 000 ord på en måned. Det er, for å si det mildt, mer enn jeg pleier å produsere. Hvis jeg skreiv like mye hele året, så ville jeg hatt over 1000 sider. Hele forfatterskapet mitt totalt er ikke 1000 sider. Men å skrive orda er langt fra hele jobben. Orda må henge sammen, de må lage en historie, og historien må funke. Jeg har skrevet så mange historier som ikke funker.

Jeg har skrevet historier som ikke engang er historier. Hva driver du med her, spør jeg meg selv når jeg skriver, og jeg svarer at jeg ikke veit, men at jeg bare må fortsette og se om det er noe der. Det er som om hjernen min er en strand og i sanda der et eller annet sted så er det nedgravd noe jeg en gang mista, men jeg husker ikke hvor jeg mista det og jeg husker ikke engang hva det var, men jeg må bare grave litt her og der for å se om jeg finner det igjen. Jeg ser verken starten eller slutten på stranda, den føles evig.

Nå kommer desember og i desember skal jeg jobbe masse i bokhandel og mest sannsynlig ikke skrive noe som helst annet enn dagbok og tekstmeldinger, og kanskje noe til dere. Året nærmer seg slutten, og jeg har savna julestemninga som pleier å komme snikende allerede i slutten av oktober. Men ikke i år. Første søndag i advent bakte vi julekaker hos mamma, og da jeg kom hjem derfra satte jeg på Gremlins og pynta stua, hang opp adventsstjerna og de andre lysa, satte fram farmors gamle, røde reinsdyr og pynta trollhasselen med hennes gamle julekuler og mine nye. Den nyeste er en Gizmo med juletrelys på seg som jeg kjøpte på Faraos cigarer i København i mars. Nå er det i hvert fall jul i stua, og jula kommer jo enten jeg har julestemning eller ikke.

I morra har jeg fri før julejobbinga begynner for fullt på torsdag. Jeg skal til psykologen min og snakke om følelser jeg prøver å unngå, og så skal jeg kanskje ta badstu etterpå om jeg orker og tør. Dagen ligger foran meg. Jeg skal feire at jeg har skrivi 50 000 ord, og kanskje lese ut en eller to bøker. Thomas Dybdahl spiller konsert på Territoriet, de sier de har cirka 70 plasser. Jeg kan jo se om jeg får plass, og hvis ikke, så er det jo en quiz jeg kan gå på lenger oppi høgget. Livet ligger åpent!

Alt man gjør for å overleve november

Det blir november og jeg melder meg inn i Oslo Badstuforening, fordi jeg tror jeg blir gladere av å bade når det er for kaldt til det egentlig. Jeg har ikke benytta meg av det. Enda.

Det regner og er kaldt, i går var jeg på jobb i bokhandelen og jeg angra på at jeg ikke hadde med meg noen ullgenser. Vurderte å løpe bort på Fretex og kjøpe en, men det føltes ekstravagant når jeg veit at jeg har tre stykker her hjemme. Så jeg får bare skjerpe meg og kle på meg bedre. Det er november nå. Det er kaldt.

Jeg prøver å gjøre yoga om morgenen, og fordi det er november, så er det mørkt. Det er ikke nødvendigvis fordi jeg er flink og står opp tidlig, men noen ganger er det derfor også. Jeg gjør yoga mens det er mørkt i stua og utenfor. Jeg ruller ut yogamatta, og Amandus, katten min, kommer og blir med. Jeg gjør downward facing dog, Amandus legger seg under fjeset mitt. Jeg står i mountain pose, Amandus reiser seg og går i sirkler rundt beina mine. Jeg ligger på ryggen og er happy baby, mens jeg egentlig er litt udugelig voksen, men det hjelper å gjøre yoga. Det hjelper å puste. Det hjelper å kjenne at det brenner i kroppen, at jeg våkner, at jeg klarer litt til, litt til, litt til. Jeg har stått opp.

Da jeg gikk på skolen, og da jeg studerte, så hadde jeg et system i kalenderboka mi, jeg skreiv opp alt jeg måtte gjøre og når jeg var ferdig, så farga jeg inn en liten boks for å markere at jeg var ferdig. Oppgavene var mange, men de var oversiktlige. Lese kapittel 7. Skriv essay. Gruppearbeid. Les til prøve. Det var overkommelige oppgaver, selv om de var mange, og aldri tok slutt, før de tok helt slutt allikevel da jeg var ferdig på skolen. Et skoleår ble til det neste, og jeg blei student og til slutt var jeg ferdig.

Kalenderboka mi nå har også sånne bokser, men de er vanskelige å fylle inn. Eller, det er vanskelig å si hva jeg fyller inn. Når jeg jobber med å skrive bok, så er det ikke lett å vite hva som faktisk er jobben. Jeg leser mye, men det føles som å skulke. Jeg har ingen bokser å fylle inn for lesinga mi. Allikevel veit jeg at hvis jeg ikke leser noe, så hadde jeg jo aldri skrivi noe heller. Jeg skriver nye ting, jeg skriver gamle ting på nytt, jeg flytter en tekst fra slutten av boka til starten av boka. Nå er jeg i gang med nytt utkast, som betyr at boksene mine heter tall. Jeg har fylt inn 0-25, jeg har fylt inn 25-50 og nå har jeg gått over til 50-70, som jeg skraverte inn i dag. Resten av uka skal forhåpentligvis farge boksene som heter 90, 110 og 130 også. Jeg har nok skrevet over 300 sider på dette romanmanuset, men alt skal ikke med. Det meste skal egentlig ut, tror jeg. Det var lettere før, svar på oppgave 4, les definisjonen av kommunisme, pugg verbbøyninger. Nå er alt en forvirrende klase, men sluttproduktet er jo: Skriv ferdig boka di. Men skriving er ikke bare skriving, det er det som er poenget mitt.

Så. Jeg melder meg inn i badstuforeninga for å hive meg i sjøen, være varm og kald. Ta en pause. Jeg gjør yoga for å våkne og ta imot dagen. Jeg lager meg kaffe og skriver, flytter tekster fra et dokument til et annet, lar mange bli igjen.

Og mens jeg flikker på ny bok, så har jeg begynt på enda en. Fordi det er november, og det er kaldt, og i november prøver vi å skrive en roman på en måned. Den skrivingas bokser heter 1667, 3333, 5000 osv. Jeg har skravert inn 10 000-boksen, men ligger et par dager bak skjema. Det føles fint å henge med noen helt andre enn de jeg har skrevet fram i den boka som forhåpentligvis snart er ferdig. Som å ta en liten pause fra den faste vennegjengen for å ta en øl med noen helt andre. Noen du ikke har sett på en stund, som endelig har tid til deg igjen. Der var du, så godt å se deg. Fortell meg alt.

Jeg lager en boks som heter badstu og bading også. Jeg gjør det nå. Jeg lover å skravere den inn veldig snart.

Ikke fortell meg hva du drømmer om

Jeg sover dårlig, og jeg sliter med å stå opp. Jeg drømmer stressende drømmer, jeg får dårlige nyheter eller diagnoser, jeg får ikke til noe alle andre rundt meg får til, jeg løper og løper uten å komme fram til riktig sted eller jeg blir forlatt. Jeg våkner av den første vekkerklokka, den andre, men jeg sovner igjen, øya som sandpapir og hodet som bomull. Varmeflaska under dyna og regn utafor vinduene.

Jeg søkte stipend og etterpå angra jeg på alt jeg hadde skrivi i søknaden, så jeg løp 4,4 kilometer i stedet for å sitte hjemme og angste. Jeg løp gjennom skogen, den er gul og oransj nå, ikke like tett som den var i sommer. Jeg var forsiktig i bakkene, ville ikke skli på vått løv. Noen steder så jeg pusten foran meg i hvit røyk, jeg blei mer sliten enn jeg er vant til.

Jeg var på Veronica Maggio og Gabrielle i Oslo Spektrum, jeg hadde angst først, så klart hadde jeg angst først. Hvordan ville livet mitt vært om jeg ikke trodde jeg skulle dø hver gang jeg gleda meg til noe? Men jeg kom inn og vi kom fram og Veronica Maggio sang. Jeg tenkte at jeg ønska meg «SE MIG» og «Finns det en så finns det flera» og «Tillfälligheter» og så klart en haug med andre låter, og da hun begynte med «SE MIG» og kjørte rett på «Finns det en så finns det flera» så begynte jeg å grine. Hun spilte en remix av «Inga kläder» som var strobelys og hopping heller enn akustisk gitar og grining. Noen ganger er det akkurat hva man trenger.

Så sto jeg over en time i dokø, omringa av ampre kvinner. Jeg skjønner ikke hva som skjedde der, jeg var jo på Karpe i et utsolgt Spektrum for noen uker sida, og da var det ikke kø til noen verdens ting, alt bare fløyt, mens nå var det dokø fra dørene åpna og til konserten var over. Jeg gikk glipp av de første fem låtene til Gabrielle fordi jeg fortsatt sto i kø, og da det var 20 stykker foran oss så kom det en vakt og sa det var kortere kø på den andre sida, så vi tok sjansen og løp dit mens Gabrielle begynte settet sitt. Det var ikke kortere kø på den andre sida. Vi stilte oss i kø til herretoalettet og håpa på det beste, men da vi kom innafor dørene der innså vi at det bare var to båser og minst 20 foran oss i den køen også, så jeg tok et bilde av at noen hadde skrivi følgende sannhet på speilet: Spektrums dofasiliteter suger kuk!!!! og så stilte vi oss bakerst i kveldens tredje kø. Da vi endelig kom inn på toalettet, sto det tjejs og sang Gabrielle høyt mens de trippa og venta på sin tur. Jeg skyndte meg så godt jeg kunne mens jeg hørte Gabrielle der ute fra og syngende tjejs inne fra doene. Så løp vi ut og fikk med oss resten. Gnistregnet på «Regn fra blå himmel» var det fineste, og at jeg fikk «MER» som ekstranummer.

Tidligere den uka var jeg på Angel Olsen og Tomberlin, Tomberlin varma opp. Jeg håper hun kommer og har helt egen konsert en gang snart. Jeg elsker henne. Hun var så avslappa og morsom, hun spilte gitar og sang sangene jeg har hørt på i noen år nå, før en av dem sa hun: «This song is about throwing your phone in a river and having it float away. Wouldn’t that be nice?» og jeg tenkte: Jo. Jeg kjøpte den siste Tomberlin-t-skjorta som hadde Carmela Soprano som motiv, det føltes meant to be at det bare var en igjen og at den blei min. Vi ser Sopranos for første gang i heimen, og jeg elsker alt med det.

Krummis sendte meg en kortfilm en vanlig onsdag det regna, og jeg så den mens jeg grein. De første sekundene tenkte jeg: Det kunne nesten vært gresset på Roskilde. De siste sekundene tenkte jeg: Wow, fy faen, hvorfor var det ikke jeg som skreiv og lagde denne kortfilmen? Men det viktigste er at den finnes, ikke at jeg ikke har klart å lage noe som den. Jeg synes du skal se den.

«Don’t Tell Me About Your Dreams» from Wildchild Content on Vimeo.

I helga var jeg på fem loppemarkeder. Det beste jeg kjøpte var en gammal utgave av Det suser i sivet, sesongens beste sjokoladekake (hittil) og så klart, som alltid, kaffen fra Tim Wendelboe.

I dag begynte jeg å gjøre yoga igjen. Håper det skal gjøre det litt lettere å være meg. Det kunne vært verre også. Det kan alltid bli verre. Det er jo en slags trøst. Dessuten er det ingen som egentlig veit hva de driver med her i livet. Det er helt vanlig å våkne hver morra og ikke ha peiling på hvem man er eller hvem man skal være. Kvartlivskrise og midtlivskrise er bare navn på forskjellige deler av livskrisa, som er like lang som livet sjæl. Eller noe.

En høst full av loppemarkeder

I år har jeg vært på mange loppemarkeder. Jeg trenger ingenting, og jeg har egentlig shoppestopp, men det gjelder nye ting har jeg bestemt, så jeg går på loppemarked for å se – og for å kunne kjøpe noe fint og nytt (som er gammelt) hvis jeg får lyst. Jeg velger meg loppemarkeder jeg kan gå til. Hvis det tar under to timer, så går jeg hele veien. På veien kan jeg spille Pokemon og høre på musikk eller podcast eller lydbok, og så kan jeg se på ting. Jeg ser for eksempel gule trær, en hund med sokkesko og eieren som har på seg hatt og solbriller mens hunden tripper ved siden av og ser ut som at han vil riste av seg sokkeskoene sine, en dame som jogger med barnevogn, en mann som triller en tom barnevogn fordi han bærer babyen i bæremeis, noen som trener i parken, en som sitter på balkongen sin og røyker mens hun snakker i mobilen, en tom ølflaske som står på en mur, høstsola som treffer meg i ansiktet. Man kan se mange ting når man går.

På loppemarkedene kikker jeg i alle avdelingene, selv om jeg egentlig er der for å se etter bøker. Jeg kjøper mange bøker jeg ikke trenger, noen ganger kjøper jeg bøker jeg finner ut at jeg har fra før når jeg skal sette dem i hylla. Da kan jeg gi dem bort! Men jeg har også kjøpt tre fargerike kurver som jeg har omorganisert kjøkkenskapet med, så nå ligger sjokolade, posesupper og diverse buljonger og annet rask i hver sin pastellfarga kurv. Jeg har kjøpt et svart skjørt som ser helt likt ut som de jeg har fra før (basisgarderoben er viktig å ha, plutselig blir et av skjørta ødelagt, og da har jeg et i reserve), en mjuk, svart genser, en ny, grå blazer som hang i vintage-avdelinga på Hasle skole. «Den var fin!» sa hun jeg kjøpte den av. «Er 100 ok?» spurte hun meg, og jeg nikka, for jeg hadde tenkt 100 selv og blei glad den ikke var dyrere. Min første blazer som ikke er fra H&M.

Jeg har kjøpt Fucking Åmål på DVD, jeg hadde den nemlig bare på VHS fra før. Jeg har videospiller, men den ligger på loftet og det er too much effort, så nå kjøper jeg opp VHS-samlinga mi på DVD når jeg finner den.

Jeg har kjøpt kaffe fra Tim Wendelboe, som er leverandøren til loppisene i nærheten av sentrum. Så god kaffe, dere aner ikke. Den forrige koppen jeg kjøpte, kjøpte jeg av ei jente med en andelue på huet, det gjorde meg også glad. Jeg har kjøpt en haug med kakestykker, noen gode, noen bare ok, men den på Sagene skole – whooo! Kudos til den som hadde bakt sjokoladekaka der. Akkurat riktig mengde glasur (mye!)

Jeg har kjøpt bøker. Så mange bøker. Carson McCullers-pocketer som jeg har fra før, men jeg samler på dem. Maria Gripes bøker om Lotten (jeg leste alle da jeg var barn og elska dem, men eide bare en av dem – nå eier jeg alle). En sci-fi-antologi redigert av Bing og Bringsværd. Diktboka Jeff Tweedy, liksom av Stian Johansen, som jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke hadde fra før. De norske oversettelsene av John Irving som viser seg å være gjort av Tormod Haugen. To helter i én! En haug med andre bøker, jeg går hjemmefra med et nett i nettet mitt, og så kommer jeg hjem med bøker og ting, noen ganger en bok, andre ganger fem bøker, noen ganger ti.

Da jeg rusla til søndagens to loppermarkeder denne helga, så tenkte jeg mens jeg gikk, at man kanskje kan si at å gå på loppemarked er hobbyen min. Akkurat som at en samling av noe er hvis du har mer enn det som er vanlig, eller mer enn andre har av den tingen, så er jo en hobby noe du gjør mer av enn det som kanskje er vanlig. Så å gå på loppemarked er hobbyen min. Den kan bare gjøres på våren og høsten, men jeg trenger ikke loppemarkeder hver helg, det trenger verken jeg eller bokhyllene mine, men det er fint når de er her.

Jeg har gått til Skøyenåsen skole gjennom Svartdalsparken, jeg har gått til Hasle skole over Kampen og Lille Tøyen, jeg har gått til Bolteløkka skole over St. Hanshaugen, jeg har gått til Sagene skole gjennom Rodeløkka og videre til Lilleborg skole oppover mot Torshov, og så har jeg gått hjemover, kakemett og kaffeglad og den stolte eier av nye, gamle bøker. En gang i blant ser jeg mine egne bøker ligge i eskene, det gjør meg glad. Man skulle kanskje tro jeg blei lei meg av at noen ikke ville ha dem lenger, men jeg tenker bare at nå får de sjansen til å bo hos noen andre, bli lest på nytt (eller for første gang). Det er det fine med bøker, de går ikke ut på dato. De kan leses igjen og igjen.

De finnes der ute. Og jeg finnes der ute. Går og går og ser på ting, på veien og når jeg kommer fram.

Ok, en til

forsidebilde av ok, en til

Så jeg skulle på Roskilde, og NØ, redaktøren min sa: skriv en singel, da. Ja, kanskje, svarte jeg, som jeg ofte sier når jeg ikke tenker at jeg skal gjøre noe. Men han hadde sagt det og hele tida i bakhuet mitt sa han det, gjennom ukene fram til avreise, på båten, på festivalen, på konsertene, og da jeg kom hjem satte jeg meg ned ved skrivebordet mitt, og så skreiv jeg Ok, en til.

Tittelen var det NØ som foreslo på møtet vi hadde etter at jeg hadde sendt inn. Det kommer av noe hovedpersonen sier når det blir foreslått å ta en øl til, men jeg likte det umiddelbart, fordi denne boksingelen handler om å fortsette å dra på festival selv om man er blitt voksen. Det handler om å ha vært ung og enda ikke være gammel, men kanskje være for gammel for noe allikevel. Eller om å føle på at man blir for gammel, å føle på at man er redd for å bli for gammel. Og så dra på en festival til. Og en til. Og en til.

Da jeg skreiv den gikk det fort, men akkurat som da jeg skreiv min aller første bok som blei utgitt, så var jo dette noe som hadde marinert i meg lenge. Alt jeg gjorde på Roskilde i år, gjorde jeg mens jeg tok notater i hodet, jeg samla på alt som skjedde og alt som ikke skjedde, og da jeg satte meg ned for å juge fram denne boksingelen, så var alt der. Det hjelper også at en festival er noe som begynner og slutter – akkurat som en bok, eller en boksingel.

Det føltes som å komme hjem. Jeg har skrivepermisjon i år, og det har gått bra og det har gått dårlig, men da jeg skreiv denne greia her, så var det som å skrive sånn jeg gjorde før jeg blei forfatter, før jeg visste at noe skulle utgis, før jeg visste at jeg skreiv for å skrive noe som skulle bli noe. Jeg bare skreiv den historien som hadde tatt form innimellom alt som skjedde på ekte, og alteregoet mitt, som ikke har noe navn, men som jeg allikevel kjenner godt, gikk ved siden av meg overalt hvor jeg gikk.

Vi var på konserter sammen, vi lå i teltet sammen, vi var ensomme og glade sammen, vi var sammen med venna våre og med de andre litterære liksom-menneskene som jeg også kjenner godt, selv om det bare er jeg som kjenner dem. Jeg skreiv til halv to den første kvelden. Jeg skriver egentlig aldri på kvelden, jeg skriver om morgenen, men jeg satte meg ned og så slutta jeg ikke før J spurte forsiktig om jeg ikke skulle legge meg snart. Oj, sa jeg, og så at det var midt på natta. Så var jeg på sommerferie i Grimstad og på bussturen hjem noterte jeg ned de siste punktene i fortellinga mens jeg hørte på musikk og snakka med meg selv i hodet. Jeg blir bilsjuk, så jeg kunne ikke skrive på bussen, men i hver eneste busslomme noterte jeg kjapt på mobilen, og så var det jo bare å skrive det ut og trykke Send – og vente resten av sommeren på svar.

Nå er sommeren over og denne kompisen her skal utgis nå i høst. Det er bare en boksingel, jeg har ikke gitt opp å skrive en ordentlig roman, men det var godt å skrive denne i sommerferien, som jeg også tok fra skrivinga ellers.

Det har blitt en historie om å elske å gå på konsert, om musikk, om Roskilde 18 år etter at jeg var der for første gang og 13 år etter at jeg skreiv debutromanen min om samme festival, om å bli voksen og om å være den samme, om alt som ikke skjer og alt som skjer, hele tida, rundt deg.

Og for de som en gang leste Roskilde, så er det et lite gjensyn med flere av de som vandra rundt i den boka. Jeg var spesielt glad for å henge med en av dem igjen.

Vi går ikke på Dua Lipa, der kjæresten din er et sted i mengden, du sa du skulle møte henne der, men du sender en melding i stedet som hun ikke svarer på, og så tar vi enda en øl mens vi venter på Phoebe Bridgers, og går glipp av trykket fra mengden av altfor mange folk foran Orange, vi står ikke fanga mellom publikummere som knuffer og lange rekker av mennesker som fortsetter å presse seg forbi, som om det fortsatt er fysisk mulig å trenge seg enda lenger inn i mengden, enda nærmere midten og scena. Vi står på Phoebe Bridgers og du rekker hånda i været når hun spør om det er noen fedre i publikum, og hun spiller “Kyoto” til deg og dere, vi står på Phoebe Bridgers når hun roper Fuck the supreme court! vi står på Phoebe Bridgers når hun synger “Funeral” og det er min tur til å kjøpe øl og jeg stiller meg først i dokø, som heldigvis går fort, før jeg småløper til barkøen, som ikke går like fort, og så skynder jeg meg tilbake og finner deg i mengden, akkurat der jeg forlot deg, i det lilla lyset, og jeg unnskylder meg mens jeg sniker meg inn igjen mellom rekkene, stryker håndbaken min mot albuen din for å signalisere at jeg er tilbake, og du tar ølen mens du smiler til meg og så til scena igjen, der Phoebe spiller “Me and my dog”, som hun sier at hun ikke pleier å spille, men hun så at noen ønska seg den på en plakat, og jeg forteller deg etter konserten at jeg blir så glad når sånt skjer, når de uventa endrer setlista og noen får favorittlåta si selv om den ikke sto på kjøreplanen opprinnelig, at det er sånn livet er også, noen ganger skjer det uplanlagte ting man kanskje bare såvidt tør håpe på, men noen ganger får man låta si og noen ganger møter man en gammel venn på et jorde mellom hundretusenvis av andre mennesker som kunne betydd noe. Livet er fullt av uplanlagte ting, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.

Du kan bestille boksingelen her og få den i posten når den kommer. Og når den kommer, så kan du kjøpe den i favorittbokhandelen din. Den koster 80 kroner. Jeg håper du liker den om du leser den.

To x double feature

Jeg avslutta juli på Vega, og mens det regna utafor satt vi i kinosalen. Først så vi Dazed & confused, som jeg så for første gang for bare noen måneder sida. Jeg likte den da jeg så den første gang, og jeg elska den da jeg så den på kino nå. Den handler om siste året på high school, og siste dagen på junior high, den handler om fester, om gutter og jenter, om fotballaget og stonerne, om lærerne og foreldrene, om å komme fra et sted man vil vekk fra og om de som aldri drar, om å ville bli voksne og tro at man er voksen fordi man er tre år eldre enn noen. Forskjellene er så enorme, man er 13 og 16 og det føles som et halvt liv mellom, og så er man 22 og 17 og det føles nesten enda lenger, og der satt jeg og var 36 og valgte å bruke julis siste dag på å se filmer om ungdommer som drømmer om å bli voksne.

Men ingen drømmer kanskje om å bli 36, det er bare en alder i en lang rekke aldre. Jeg husker å lengte til å bli 16, så 18 og så slutta jeg å lengte etter aldre, da lengta jeg mer etter milepæler. Bli ferdig med å studere. Få en jobb. Få en leilighet. Få en kjæreste. Bli lykkelig.

Jeg har meldt meg opp som enkeltemnestudent i høst, kanskje skal jeg tilbake til Blindern hvis noen av fagene som har plass virker interessante. Da jeg var der første gang var jeg livredd, og karakterer skremte vettet av meg. Nå håper jeg bare det er noe gøy og at jeg lærer noe nytt, om ikke nyttig. Jeg skal ikke være redd for karakterer, de er bare et tall – eller en bokstav.

Etter Dazed & confused så vi Licorice pizza, og den handler også om å være ung og litt eldre, men fortsatt ung. 15 år gamle Gary møter 25 år gamle Alana, og de blir venner. Den handler om å prøve og feile, om å løpe fra ting og om å løpe hverandre i møte, om å ville forandre verden og om å ville forandre livet sitt.

I går så jeg enda en double feature, men ikke på kino denne gangen, nå var vi i stua til Nils, på hans lille hjemmekino med plass til oss to og filmen over hele stueveggen. Vi begynte med Fandango, som jeg aldri har sett, som er en film med Kevin Costner og Judd Nelson, om en guttegjeng som drar på eventyr i ørkenen, som drikker øl og finner ut av livene sine, så godt man kan finne ut av livene sine når man såvidt har bikka 20 og verden ligger for dine føtter.

Etterpå så vi Druk, som jeg ikke har sett sida jeg så den på kino i 2020, og den var like vakker som da jeg så den første gang. Den handler også om en guttegjeng, eller en mannegjeng blir det vel, når de har bikka 40, men det handler fortsatt om å drikke, om å prøve å finne ut av livene sine, om vennskap og verden som fortsatt ligger for dine føtter, selv om livet er mer satt. Man har en jobb, man har familier, men man kan fortsatt danse – heldigvis kan man danse så lenge man lever. For et liv livet kan være!



Nesten en hel julimåned

Jeg ønska meg en sommerferie. Det er vanskelig å ha sommerferie når man har skrivepermisjon, det føles hele tida som at jeg skulker skrivinga når jeg tar en dag fri fra den. Men plutselig tok jeg en hel måned fri fra den og selv om jeg har hatt dårlig samvittighet, så har jeg også hatt det fint.

Jeg har vært på Roskilde. Det var alt jeg ønska meg, i hvert fall nesten. Jeg passa på meg selv og kroppen min, så det blei mye mer limonade og vann enn øl og ikke en eneste mojito fra Mojitobussen, men det førte til at jeg sto på konsert og hadde gåsehud helt edru og huska den jeg var da jeg var der i 2004 og 2005 og 2006 og 2007, alle åra før jeg begynte å drikke i det hele tatt. Det er musikken som gjør det med meg, ikke ølen. Men det er gøy å drikke øl også, så da vi var på Haim, som jeg visste blei den siste konserten for min del, så drakk vi øl. Da hadde jeg overlevd festivalen uten å bli sjuk, bortsett fra den vanlige festivalforkjølelsen, som gikk over med en gang jeg kom hjem til en mindre støvete og sandete tilværelse.

Jeg har sommerjobba på Tronsmo i en uke, vi spiste is og hilste på hundene som kom innom. Det var mye å rydde, men ikke så mye folk. Fellesferien finnes på ekte og stemninga i byen er roligere.

Så var jeg i Hellas, i Parga, der jeg var i 2017 for første gang, og egentlig skulle reise til aleine i september 2019 da Ving gikk konkurs og flyet mitt blei kansellert. Men nå dro vi igjen, mamma og søstrene og jeg, vi reiste fra Oslo med et fly som gikk halv åtte og kom fram til Preveza kvart over tolv, det var varmt, så varmt, jeg hadde helt glemt at sånn varme finnes, og det gikk fint, men kroppen min ga opp på dag 4 og ga meg varmeutslett på mesteparten av beina, magen, nakken, armene og ansiktet, så jeg måtte bytte strand mot hotellrom med aircondition, men jeg kunne sitte på balkongen i skyggen på morgenen og ettermiddagen. Det gikk fint. Det var fint.

Jeg fikk høre sikadene igjen, jeg fikk lest bøker, jeg fikk sett på alle som satt utenfor husa sine i skyggen da vi gikk på den smale veien ned mot stranda, jeg fikk hilst på kattene som går gatelangs, som ligger i trappene, som sitter på steinene, som lå på balkongen vår om natta og skvatt da jeg åpna døra klokka sju, som løp unna for å gjemme seg i tilfelle jeg ikke var grei, men jeg satte meg til å lese og katten krøp fram fra en busk og la seg i skyggen nedenfor balkongen, så på meg innimellom. Jeg fikk drikke frappe og svømme med fiskene, jeg fikk spist moussaka på to forskjellige greske tavernaer og begge var fantastiske, jeg fikk drukket litt Mythos og snakka med mamma og søstrene mine litt på tur. Jeg fikk låne svømmebriller! Jeg fikk sett på trærne og fjella og havet og tenkt at jeg vil tilbake igjen en gang, hvis det går. Samtidig fikk jeg kjenne på hetebølgen som kom rullende inn over oss mens vi var der, og overskriftene meldte om skogbranner i Europa, om klimaendringer og en verden som kanskje aldri vil bli seg selv igjen, og jeg kjente at det ikke er bærekraftig å dra på Sydentur, vi kan ikke alle gjøre det hele tida.

Jeg fikk overleve flyturen hjem igjen, selv om det var litt turbulens og jeg var redd, og jeg fikk kommet hjem og pakka ut av kofferten og J og jeg så Shawshank redemption på nytt den første kvelden min hjemme mens det regna utenfor samtidig som Andy Dufresne sto i regnet i friheten. Jeg har ikke sett den så mange ganger, men jeg elsker den.

Jeg fikk komme hjem igjen, og nå er jeg her og juli er snart over. Jeg har jobbhelg og så begynner J å jobbe på Øya til uka, og da er sommerferien på en måte over, selv om Øya-festivalen venter der framme på meg, men med Øya kommer trekkfuglene som skal fly over hodene våre, ta med seg sommeren mens Florence kanskje synger «King» for meg, som jeg hørte på da jeg reiste fra Athenas i Parga og tørka en tåre.

Nå skal jeg bære kofferten opp på loftet igjen, sammen med en pose med tepper og dyner vi ikke har brukt på noen år. Det er lenge til høsten, selv om det føles som at sommeren er på hell. Det er lenge igjen. Når april kommer, så tenker jeg at det er lenge til sommeren, og hvis april på en måte er starten, så kommer ikke slutten før langt uti september. Jeg kan rekke mange ting innen den tid.

Og så kanskje jeg skal klare å finne ut av hva jeg vil med livet mitt. Hva jeg vil skrive om, hvem jeg vil være, hva jeg vil gjøre. Andy Dufresne ville til Mexico, til et hav uten hukommelse, finne en båt og fikse den opp. Jeg vil bygge nye bokhyller og cd-hyller i stua, kanskje male en vegg. Og skrive en bok til.



Ingen er frie før alle er frie

Da jeg var ung, tenåring og tidlig i 20-åra, så var jeg ikke feminist. Jeg tenkte på feminister som kvinner som ikke barberte seg under armene og hata menn. Jeg trodde på likestilling, og jeg husker jeg var rasende på ungdomsskolen da sex plutselig ble en del av livene våre og gutta som lå med noen blei sett på som konger, mens jentene blei sett på som horer. Jeg heva stemmen og sa imot, men jeg kalte meg ikke feminist for det, fordi jeg syntes ordet var gammeldags og jeg identifiserte meg ikke med det.

Jeg gikk ikke i 8. mars-tog.

Det var først da jeg var gjest på Rød ungdoms sommerleir og blei bokbada der og spurt om jeg var feminist, mange år seinere, at jeg tenkte meg om et mikrosekund og sa ja, jeg er jo det. For jeg var jo det. Ordet er ikke lada bare med de tinga jeg som ung trodde det var. Nå barberer jeg meg dessuten ikke under arma lenger heller, men det handler ikke om at jeg er feminist eller ikke, det handler om at jeg ikke gadd mer og ikke ser poenget med det, og at det var jævla befriende å slutte å barbere meg under arma på grunn av hva noen andre mente om meg og min kropp.

I går våkna jeg halv sju og leste nyhetene om hva som hadde skjedd i Oslo sentrum noen timer tidligere. Folk var skutt ved London pub, og jeg blei helt kald inni meg, tenkte på alle jeg kjenner som kunne ha vært der. Jeg sjekka Facebook og så at flere av dem hadde skrevet at de var trygge. En av dem sa: jeg var der i går, men vi gikk hjemover et kvarter før det skjedde.

ET KVARTER FØR DET SKJEDDE.

Jeg gikk inn på soverommet igjen og vekte J, sa: det har skjedd noe, og han sa: ja, jeg leste det i natt, og da begynte jeg å gråte, jeg hulka, og la meg ved siden av ham, scrolla meg gjennom «jeg er trygg»-oppdateringer fra venner og kjente. Så skreiv jeg dette på Facebook da jeg sto opp:

For en bekmørk morgen.

I dag skal vi i bryllup og feire kjærligheten. I natt ble mennesker drept fordi de elsker noen av samme kjønn. Det har alltid vært ufattelig for meg, at folk kan hate folk for hvem de elsker. Det er så absurd. Men det skjer hele tida, hver dag. Mennesker jeg er glad i må være modige for å være den de er. Man skal ikke trenge å være modig for å leve. Man skal bare gjøre det, man skal få lov til det, hver dag skal man få lov til å være den man er, man skal få lov til å elske den man vil, man skal få lov til å stå opp uten å føle at noe er feil med en, man skal få lov til å holde kjæresten sin i hånda uten at folk blir provosert, man skal få lov til å gifte seg og få barn og lage en familie hvis man vil, det er en jævla menneskerett å elske! Vi er en flokk og i dag er jeg så uendelig trist for så mange i flokken min. Mennesker jeg kjenner og elsker, mennesker jeg ikke kjenner, men gråter for allikevel.

Jeg er så lei meg. Jeg håper Pride-paraden neste år bli den største vi har sett, og fram til da må alle være trygge.

I dag i feeden min ser jeg flere nevne at de blir sinte av støtteerklæringene som bare handler om folk som elsker folk av samme kjønn, at det ikke bare handler om det, men om hat mot transpersoner også. Jeg tenkte at setninga mi om å være den man er var tydelig nok, men siden det ikke kan sies tydelig eller høyt nok, så vil jeg utbrodere her:

Når jeg skriver at man skal få lov til å være den man er, så inkluderer det å elske den man vil, men også – og kanskje viktigst: å føle seg som den man er, enten man er født i den ene eller andre kroppen, enten man føler seg som kvinne, mann, noe annet, enten man en gang het Majken og nå heter Marius, og om man ikke føler seg hjemme i noen av kategoriene. Definisjonene er trange, men de er også mange.

Akkurat som at jeg ikke kan fatte at noen kan hate deg for den du elsker, så skjønner jeg heller ikke hatet mot de som ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn. Når jeg har diskutert dette, så har jeg sammenlikna motstanden mot transpersoner med motstanden mot homofile – for deler av samfunnet har i hvert fall kommet lenger, for femti år sida var det ulovlig å være homofil, nå er det heldigvis mange som tenker at det er lov og helt greit å elske hvem man vil. Jeg har sagt, høyt og tydelig, at jeg håper de som krangler i kommentarfelt om at det bare finnes to kjønn og at bare kvinner kan føde vil være like utdaterte som de som en gang ropte høyt om at bare menn og kvinner kan være kjærester.

Det som skjedde i Oslo i går, og det som fortsatt skjer i store deler av verden, viser jo at for mange av disse utdaterte holdningene fortsatt lever og at vi har en lang vei å gå, før alle kan være trygge som den de er. Men jeg skal gjøre mitt for å kjempe sammen med dere.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var homo et skjellsord.

En venn av meg som er lærer på ungdomsskolen sa at et skjellsord han ofte hører nå, er homofob.

Verden går framover, det bare går altfor sakte.

Måtte hver dag som går føre oss nærmere en tid der man føler seg trygg og akseptert enten man er en gutt som forelsker seg i en gutt, en jente som forelsker seg i en jente, en gutt født som en jente, eller en jente født som en gutt og alt imellom og utenfor disse trange boksene og definisjonene vi mennesker har laga, men som heldigvis forandrer seg hele tida. Noe med tida, noe med kamp, noe med krangling, noe med dialog.