Ingen er frie før alle er frie

Da jeg var ung, tenåring og tidlig i 20-åra, så var jeg ikke feminist. Jeg tenkte på feminister som kvinner som ikke barberte seg under armene og hata menn. Jeg trodde på likestilling, og jeg husker jeg var rasende på ungdomsskolen da sex plutselig ble en del av livene våre og gutta som lå med noen blei sett på som konger, mens jentene blei sett på som horer. Jeg heva stemmen og sa imot, men jeg kalte meg ikke feminist for det, fordi jeg syntes ordet var gammeldags og jeg identifiserte meg ikke med det.

Jeg gikk ikke i 8. mars-tog.

Det var først da jeg var gjest på Rød ungdoms sommerleir og blei bokbada der og spurt om jeg var feminist, mange år seinere, at jeg tenkte meg om et mikrosekund og sa ja, jeg er jo det. For jeg var jo det. Ordet er ikke lada bare med de tinga jeg som ung trodde det var. Nå barberer jeg meg dessuten ikke under arma lenger heller, men det handler ikke om at jeg er feminist eller ikke, det handler om at jeg ikke gadd mer og ikke ser poenget med det, og at det var jævla befriende å slutte å barbere meg under arma på grunn av hva noen andre mente om meg og min kropp.

I går våkna jeg halv sju og leste nyhetene om hva som hadde skjedd i Oslo sentrum noen timer tidligere. Folk var skutt ved London pub, og jeg blei helt kald inni meg, tenkte på alle jeg kjenner som kunne ha vært der. Jeg sjekka Facebook og så at flere av dem hadde skrevet at de var trygge. En av dem sa: jeg var der i går, men vi gikk hjemover et kvarter før det skjedde.

ET KVARTER FØR DET SKJEDDE.

Jeg gikk inn på soverommet igjen og vekte J, sa: det har skjedd noe, og han sa: ja, jeg leste det i natt, og da begynte jeg å gråte, jeg hulka, og la meg ved siden av ham, scrolla meg gjennom «jeg er trygg»-oppdateringer fra venner og kjente. Så skreiv jeg dette på Facebook da jeg sto opp:

For en bekmørk morgen.

I dag skal vi i bryllup og feire kjærligheten. I natt ble mennesker drept fordi de elsker noen av samme kjønn. Det har alltid vært ufattelig for meg, at folk kan hate folk for hvem de elsker. Det er så absurd. Men det skjer hele tida, hver dag. Mennesker jeg er glad i må være modige for å være den de er. Man skal ikke trenge å være modig for å leve. Man skal bare gjøre det, man skal få lov til det, hver dag skal man få lov til å være den man er, man skal få lov til å elske den man vil, man skal få lov til å stå opp uten å føle at noe er feil med en, man skal få lov til å holde kjæresten sin i hånda uten at folk blir provosert, man skal få lov til å gifte seg og få barn og lage en familie hvis man vil, det er en jævla menneskerett å elske! Vi er en flokk og i dag er jeg så uendelig trist for så mange i flokken min. Mennesker jeg kjenner og elsker, mennesker jeg ikke kjenner, men gråter for allikevel.

Jeg er så lei meg. Jeg håper Pride-paraden neste år bli den største vi har sett, og fram til da må alle være trygge.

I dag i feeden min ser jeg flere nevne at de blir sinte av støtteerklæringene som bare handler om folk som elsker folk av samme kjønn, at det ikke bare handler om det, men om hat mot transpersoner også. Jeg tenkte at setninga mi om å være den man er var tydelig nok, men siden det ikke kan sies tydelig eller høyt nok, så vil jeg utbrodere her:

Når jeg skriver at man skal få lov til å være den man er, så inkluderer det å elske den man vil, men også – og kanskje viktigst: å føle seg som den man er, enten man er født i den ene eller andre kroppen, enten man føler seg som kvinne, mann, noe annet, enten man en gang het Majken og nå heter Marius, og om man ikke føler seg hjemme i noen av kategoriene. Definisjonene er trange, men de er også mange.

Akkurat som at jeg ikke kan fatte at noen kan hate deg for den du elsker, så skjønner jeg heller ikke hatet mot de som ikke føler seg hjemme i sitt biologiske kjønn. Når jeg har diskutert dette, så har jeg sammenlikna motstanden mot transpersoner med motstanden mot homofile – for deler av samfunnet har i hvert fall kommet lenger, for femti år sida var det ulovlig å være homofil, nå er det heldigvis mange som tenker at det er lov og helt greit å elske hvem man vil. Jeg har sagt, høyt og tydelig, at jeg håper de som krangler i kommentarfelt om at det bare finnes to kjønn og at bare kvinner kan føde vil være like utdaterte som de som en gang ropte høyt om at bare menn og kvinner kan være kjærester.

Det som skjedde i Oslo i går, og det som fortsatt skjer i store deler av verden, viser jo at for mange av disse utdaterte holdningene fortsatt lever og at vi har en lang vei å gå, før alle kan være trygge som den de er. Men jeg skal gjøre mitt for å kjempe sammen med dere.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var homo et skjellsord.

En venn av meg som er lærer på ungdomsskolen sa at et skjellsord han ofte hører nå, er homofob.

Verden går framover, det bare går altfor sakte.

Måtte hver dag som går føre oss nærmere en tid der man føler seg trygg og akseptert enten man er en gutt som forelsker seg i en gutt, en jente som forelsker seg i en jente, en gutt født som en jente, eller en jente født som en gutt og alt imellom og utenfor disse trange boksene og definisjonene vi mennesker har laga, men som heldigvis forandrer seg hele tida. Noe med tida, noe med kamp, noe med krangling, noe med dialog.

Skissar för sommaren

Jeg våkna til regn i dag. Jeg har vært alene hjemme noen dager, J har vært sensor for kunststudentene i Bergen, mens jeg har levd mitt stille, vanlige liv her hjemme i Oslo. Amandus har sovet oppå meg om natta og jeg har ligget midt i senga i stedet for på min side.

Det ser ut som det blir Roskilde i sommer, billetten som skulle brukes i 2020 brenner på kontoen min hos Ticketmaster og jo flere dager som går uten at verden ser ut til å gå under eller stenge ned igjen, jo mer sannsynlig er det at det blir noe av. Vi er en liten gjeng i år, nesten så liten at man ikke kan kalle den en gjeng, men jeg kaller oss en gjeng. Vi er Laugen, Aksel og meg, tre av Utbryterlagets fem medlemmer, så årets festival blir en slags Utbryter-laget edition. Vi har leid Get a tent og vi skal ikke ned før tirsdagen, men det har vi tima fordi Musti spiller på warm-up-tirsdagen. Det rekker vi selv om vi er blitt voksne folk som skal i bryllup i stedet for å rive gjerdet når festivalen åpner. Jeg har aldri likt å rive gjerdet uansett, jeg synes det er ugreit.

Jeg hører meg opp på de som skal spille, lista mi over folk jeg ville se var kortere enn den opprinnelig var da 2020-programmet fantes, det er annerledes nå, men det er mye bra der.

Jeg skal se Musti.

Jeg skal se Saveus, som åpna Orange i 2018 da jeg var i København, bare ikke på Roskilde, da de spilte. Jeg satt på Bankeråt og så livestreamen, grein da de spilte Time can heal a man og angra på at jeg ikke bare heiv meg rundt og dro på Roskilde, men vi hadde fine dager i København også. Vi kom rett fra Sør-Frankrike og hadde toga fram og tilbake i Europa og var slitne.

Jeg skal se Phoebe Bridgers, som jeg sist så på Øya i ei ledig luke mellom to andre ting jeg skulle se, og som jeg er så glad for i dag, for det var jo sånn jeg fant henne. Nå spiller hun på en av de største scenene på Roskilde og jeg gleder meg, og vi skal stå litt langt framme om vi får til.

Jeg skal se Modest Mouse, Jimmy Eat World og Kings of Convenience, jeg skal se Arlo Parks, Dreamers circus & the danish string quartet, Dua Lipa og hvis vi orker, så skal vi se Churches, men de spiller ikke før klokka to. Klokka to!! Det er seint det. Haha, jeg er ordentlig gammal. Nei, takke seg til Kings of Convenience som spiller klokka to på dagen, sier jeg.

Jeg har begynt å høre meg gjennom programmet kronologisk for å finne andre ting å oppleve. Jeg har funnet Brimheim, som høres ut som Florence + the machine og Cat Power, sinte, hjerteknuste sanger av en stor stemme og bråkete instrumenter. Jeg har finni Black Pumas som høres ut som en blanding av Michael Kiwanuka, gammal soul og Ceelo Green, og de har en dritfin cover av Tracy Chapmans «Fast car» som vi kanskje får høre om vi er heldige. Jeg har finni Drew Sycamore som høres litt ut som Carly Rae Jepsen, og som åpner Orange i år.

Mens det regner og er sol her hjemme, så hører jeg meg videre gjennom programmet, finner konserter jeg skal ringe rundt i programmet når vi har flytta inn i teltene og er klare for fem dager på et jorde i Danmark. Jeg håper det ikke regner der, men hvis det regner, så har jeg telt over hodet og pledd i soveposen.

Det er flere år siden jeg var der nå, både på grunn av pandemi og livet som gjorde at vi verken var med i 2018 eller 2019. Noe av det siste vi gjorde på festivalen i 2017 var å gå tur til Mad max, som vi kaller campinga utenfor Get a tent, der alle de unge og rølpete gjengene bor. Vi var en av dem en gang, men vi var egentlig aldri særlig fulle eller rølpete. Vi hadde partykofferter med karameller og drakk sjokomelk oftere enn øl. Vi spiste kanelsnegler og lasagne og passa på å smøre de andre i campen med solkrem. Jeg lærte meg å jekke øl med lighter lenge før jeg drakk min første øl selv.

Jeg både gruer meg og gleder meg til årets festival. Jeg er spent på hvordan jeg takler det, om jeg finner alt jeg pleide å elske med det, om det fortsatt bor i meg. Selv om jeg er noen år eldre og noen diagnoser rikere, så er jeg jo også like mange år klokere og har blitt relativt god til å passe på meg selv, ta de pausene jeg trenger, gjøre de tinga som gjør meg godt. Og jeg veit at jeg er meg selv når noe av det jeg ser aller mest fram til er å gå tur til Roskilde by og besøke Roskilde antikvariat. Fy for satan, som jeg gleder meg til det.

Ikke for lavt, ikke for høyt

Jeg skreiv over 90 sider i april. Manuset mitt har bikka 100 sider nå. Det nye manuset altså, det som kom fra asken av det gamle. Ikke at jeg har brent noe som helst, vi har bare lagt det til side. Det føltes håpløst, så klart, å få beskjed om at det ikke blir den boka, den boka jeg trodde jeg skreiv, den boka jeg prøvde å skrive. Men sånn er disse prosessene, jeg durer på og tror jeg skal i en retning, og så kommer jeg ikke fram. Over hit, roper redaktøren min og vinker, setter opp lykter, rekker meg en lommelykt, peker på fyret i horisonten, alle lysmetaforene i den mørke skogen skrivinga noen ganger er.

Det er jo ikke sikkert dette blir boka heller, men det føles i hvert fall som at det er noe der. En biperson ble en hovedperson. Alt jeg skreiv fram som hadde skjedd, er kanskje bare bakgrunnshistoriene og så ligger selve fortellinga i noe helt annet. Et forsøk på å skrive en vanlig bok med en vanlig dramaturgisk oppbygning ble mer fragmentert. Bruk styrkene dine, sier NØ, og da han sa det i slutten av mars, så klarte jeg ikke å se verken hva styrkene mine var eller at jeg hadde noen. Depresjon gjør det med deg, den tåker til alt. Så lå jeg mye på gulvet. Så reiste jeg meg.

Mai er her, trærne blomstrer, jeg var på loppemarked i helga og kjøpte enda flere bøker jeg ikke trenger (men man trenger jo alltid flere bøker, herrigud, jeg mener jaffal det) og på vei hjem gikk jeg gjennom Rodeløkka og på Dælenenga stoppa jeg opp og så på de tre svære trærne i bakgården, det satt og lå to mennesker på gresset med god avstand, en av dem var fullt påkledd og så mot sola med solbriller på, den andre lå i bare trusa med ryggen opp mot sola og jeg så på de rosa trærne som fylte alt opp mot himmelen og så hulka jeg. Depresjon gjør det også med meg, den dytter meg utpå kanten, gråten ligger latent. Men denne hulkinga var god, den kom av glede. Gleden over at våren varmer, at trærne blomstrer, at rosafarga trær finnes, at himmelen er så blå, at gresset er så grønt, at lungene mine fylles med luft. Verden er full av så mange jævlige ting, og så mye annet samtidig.

En sein kveld tidligere i mai gikk jeg hjem etter en middag og rett før jeg kryssa gangfeltet og fortsatte hjem, så sa noen til meg: Husk at det er ingen som passer på deg og sier at nå må du ta fri, nå må du passe på deg selv. Det er det bare du som kan kjenne etter, det er bare du som vet hva du trenger. Det ble sagt som trøst, som oppmuntring, og jeg tok det med meg hjem. Jeg hadde fortalt om dårlig samvittighet over å ha måttet ta meg fri tidligere, men også åpna meg om at det var litt vanskelig å være meg akkurat da.

Før det igjen hadde jeg snakka med psykologen min om at flere ofte sa: men har ikke du fri hele tiden? hvis jeg sa jeg var sliten. Jeg har ikke fri, sa jeg, jeg jobber hele tida. Jeg skriver og tenker og ligger på gulvet og gjør det igjen og igjen. Hver morgen begynner alt på nytt. Heldigvis. Det går bedre nå.

Jeg skriver to sider hver skrivedag. Jeg skriver på morgenen, jeg gir meg til lunsj. Noen dager skriver jeg etter lunsj også, men det er en bonus og ikke noe jeg tvinger meg til. Det handler om å sette lista på et godt sted. Ikke for lavt, ikke for høyt. Akkurat som stoffskiftet, som justeres av medisinen jeg får. Det handler om å høre på seg sjæl, på kroppen, ikke for mye på depresjonen, men litt på den også. Man kan høre på den uten å la den ta helt over.

Jeg leser bøker, jeg leser om plotstruktur for første gang etter å ha vært forfatter i over 10 år. Wow, sier jeg høyt til meg selv. Jeg har ikke visst om alle triksa i boka, men hvis du legger plotstrukturen over bøkene jeg har skrivi, så passer det. Forskjellen er jo at jeg har gått veien uten kompass og allikevel kommet fram til riktig sted. Nå har jeg kjøpt meg et kompass.

Jeg tror min favorittdel av Save the cat-beatsheet er den delen som heter All is lost, når slutten nærmer seg og helten tror at, ja, alt er tapt. Jeg liker å tenke at det er der jeg var da jeg lå på gulvet og grein i slutten av mars og trodde det aldri blei bok. Men nå har jeg gathered the team og er på vei til å execute the plan. Jeg skriver to sider hver skrivedag og jeg nærmer meg slutten. På denne boka. Så kommer neste, og neste. Hver morgen begynner alt på nytt.

Laugens metode

Sonja blogga om Laugens gode gjerning fra i fjor sommer, og jeg fikk en oppgave jeg tenkte å ta på meg og gjøre så godt jeg kan med. Det spesifikke øyeblikket i livet vårt som skal skildres er altså fra en sommerdag med quiz i parken. Hvis dette var en film der vi fikk se de enkelte karakterenes ferd, så ville vi kanskje fulgt meg på veien til quiz i parken, jeg tror kanskje jeg hadde vært på jobb og kom litt seinere enn de andre, og jeg tror jeg stoppa på Syverkiosken og kjøpte en pølse, for første gang i livet mitt. Ja, sånn var det: jeg kjøpte øl på senteret på Kiellands plass, og selv om jeg henta den i kjøledisken, så var den varm, fordi de som fylte på øl der akkurat den dagen, ikke nødvendigvis hver dag, satte nye sekspakninger foran de andre, og ikke bakerst så de skulle bli kalde. Men jeg har drukket lunka øl i parken før og tenkte ikke så mye på det, det fikk gå. Så gikk jeg til Syverkiosken og tenkte at jeg skulle prøve en wiener i lompe, det er trygt og godt. Jeg kvinna meg opp og gikk bort til skranken, sa: hei, jeg vil gjerne ha en helt vanlig wiener, ikke noe fancy. Vi har bare wiener, sa han, det er jo det beste. Ja! sa jeg. Gjerne i lompe. Lompe skal bli, sa han. Føler du deg litt vill og gal og vil ha ketchup og sennep på? spurte han, og jeg sa: ketchup! En stripe eller tur-retur? En stripe! Jeg bytta penger mot pølse og spiste den på vei opp en lang bakke til parken, jeg gikk meg litt vill, men fant fram tilslutt. Jeg var mett og glad og litt nervøs, som jeg alltid er når jeg skal møte mennesker og gjøre ting, men det går jo som regel bra.

Det var quizzer i flertall og jeg var på lag med mange hyggelige folk, noen jeg kjente fra før og noen jeg ikke kjente fra før. Det ble seint for noen av oss, men det var sommer og fortsatt lyst, men det som skjer når det blir seint på sommeren er at myggen kommer. På et punkt, jeg husker ikke om det var før eller etter at Laugen hadde sagt at Young royals var en bedre serie enn SKAM, så satte det seg en mygg i tinningen hennes. Jeg pekte på min egen tinning og sa: du har en mygg der.

Når man viser folk på sitt eget fjes hvor de har en mygg eller ketchup eller hårgelé, så oppstår dilemmaet: viser du meg dette som speilbildet mitt, eller viser du meg faktisk hvor det er? Ofte prøver man feil side først, litt som at man alltid setter inn USB-kabelen feil vei hver gang og må snu den, man kjører speilbildet og det viser seg at det faktisk var venstre side, eller omvendt, du vet hvordan dette funker (eller ikke funker). Men Laugen var løsningsorientert, og hun valgte heller å gå for følgende:

Med flate hender klapsa hun seg selv i hele fjeset samtidig. Hun kneip øya sammen og slo til, en flat hånd på hvert kinn og hver side av panna på samme tid, som en slags tittei!-bevegelse i fortfilm, det klaska ordentlig godt og jeg husker ikke om myggen unnslapp eller ble flatklemt, men jeg husker at jeg var dypt imponert over metoden hun brukte for å unnslippe den dansen man gjør: her? Nei, her? Som ofte fører til at den som påpekte hvor myggen, ketchupen eller hårgeléen befant seg må inn selv og ta andre mennesker i ansiktet. Jeg har også sett folk ta tak i hånda til vedkommende og liksom føre den som en slags dukkemaker, fordi det føles mindre invaderende enn å ta folk i ansiktet med sin egen hånd. Folk er rare. Det har vi lært av både Are Kalvø og Maj-Britt Andersen.

Jeg har ikke fått prøvd Laugens metode selv enda, men jeg vil anbefale den, både for komisk effekt og generell effektivitet.

Kveldens videre eskapader førte til at Laugen redda en ung gutt med ødelagt fot ved å spandere taxi til legevakta, alt det kan du lese om hos Sonja. Jeg selv kom meg hjem med en buss og da jeg kom hjem spiste jeg knekkebrød og så første episode av Young Royals, som ikke var bedre enn SKAM, men det var fint. Jeg skylder også fortsatt Laugen to av de ti ølene jeg vedda om i Ephemera-gate. Hvis jeg kjenner meg selv rett, og det gjør jeg, så kommer jeg sikkert til å være kjepphøy igjen og vedde om noe annet når gjelda er betalt. Men når man har tapt ti øl, så husker man i hvert fall om man tok feil eller vant. Jeg vil dog ikke anbefale å lære seg alt man trenger for å quizze på den måten, det blir dyrt og usunt.

 

Helt vanlig

I 2004 bodde jeg i Kurlandstien, jeg hadde et tre rett utenfor vinduet mitt, jeg var snart 18 år gammel og hadde allerede skrevet dagbok på internett i noen år. Jeg hadde flere, ikke flere personligheter, men de forskjellige dagbøkene hadde forskjellige stiler, og publikum. Da jeg var 17 ble jeg forelska i en som snudde opp ned på det meste i livet mitt fram til da, og jeg starta en nettdagbok der jeg skreiv om det, den skulle liksom være hemmelig, men alle fant alle på internett i 2004 (akkurat som nå). I går brukte jeg hele kvelden min på å flytte den dagboka over i et dokument, og siden slette den.

Det slo meg mens jeg kopierte orda mine over i det som etterhvert ble over 500 sider, at jeg helt uten å vite det ramma inn de åra og den bloggen, 2004-2011 med nettopp den historien den begynte med. Jeg var forelska i en jeg ikke burde være forelska i, det ble oss, det varte ikke, jeg var hjerteknust i flere år, vi krangla, vi slutta å snakke sammen, og så, i 2011, i det som ble det siste innlegget på den bloggen, så prikka han meg på skulderen på lille julaften og sa hei igjen. Jeg håper vi ses i 2012, sa han. Jeg har bare sett ham noen få ganger etter det, men da jeg kopierte over de siste orda og trykka Delete, så ble jeg litt rørt av livets utilsiktede dramaturgi. Det begynte med en forelskelse som endra alt, i hvert fall for meg, og endte med orda Framtiden er så ljus att jag må ha solbrillor. Sånn jeg husker det, så ble ikke 2012 akkurat mitt beste år, snarere tvert imot, men det var lyse dager og minner å myse til der også.

Jeg ble fylt med ømhet, litt flauhet og mye kärlek til den jeg en gang var. Jeg tenker ofte at jeg husker akkurat hvordan noe var eller føltes, men når jeg leser mine egne tanker fra fortida, så skjønner jeg at alt endrer seg i meg, etterhvert som jeg blir eldre. For hver gang jeg finner fram et minne, så endres det litt, tilpasses den jeg er i dag. Men orda mine er der, i dagbøkene mine som jeg har skrevet i med penn og limt inn bilder i, i de forskjellige versjonene av meg på internett som finnes fortsatt og fantes en gang, og de orda som er skrevet som den jeg en gang var, de minner meg på at jeg en gang var en annen.

I åra mellom 2004 og 2011 var det mye tant og fjas, knuste hjerter, seine kvelder og tidlige morgener, eksamensnerver og regnværsdager, festivaler og kyss. Og midt inni, mitt favorittinnlegg:

Det slår meg plutselig:

Jeg er helt vanlig.

Jeg drømte om å bli forfatter, jeg drømte om at han skulle komme tilbake, jeg drømte om sju ukers sommerferie, jeg drømte om fint vær på Roskilde og et ryddig hjem og hode. Jeg fyller 36 neste uke og skriver fortsatt dagbok på internett. Jeg drømmer om å få til å være forfatter, om sju ukers sommerferie – eller kanskje åtte, om fint vær på Roskilde og Øya og om et ryddig hjem og hode. Jeg er helt vanlig.

En evig grop og alle forsøkene på å klatre opp igjen

I den forrige skrivepermisjonen min gikk det etterhvert ganske dårlig. Jeg fikk en slags depresjon, jeg var virrende og motløs, hadde en evig følelse av udugelighet. I mai, fire måneder inn i permisjonen skrev jeg dette:

Jeg har forkasta 200 sider og grått åpenlyst på kafeen der vi hadde møte. Selv om de 200 sidene jeg har jobba med hittil i permisjonen nå ligger i mappa for alt jeg skriver som ikke blir bok, så har jeg også begynt på nytt. Forkasta betyr jo aldri kasta, men det betyr at det ikke ble den boka jeg trodde jeg skreiv. Sånn kan det gå. Jeg er ikke så god til å ha skrivepermisjon, jeg er ensom og har høye skuldre, jeg forsøker å legge kabalen med skriving og andre ting, forsøker å bekjempe følelsen av å være udugelig. Det begynner å gå seg til. Jeg klarer ikke å skrive 8 timer hver dag, men jeg må huske på at lesing også er jobbing. Og det viktigste er å produsere noe i det tempoet som funker. Jeg er i gang igjen, etter en grop av udugelighet. Jeg måtte trekke meg selv opp av den, tørke tårene, knytte nevene og begynne på nytt. Jeg vil jo ikke bare skrive en bok, jeg vil skrive en bra bok. Jeg har forkasta 200 sider og beholdt ideen om hvilken bok jeg prøvde å skrive, og nå forsøker jeg på nytt.

På fredag hadde jeg møte med redaktøren min etter fjerde utkast, og han ba meg ikke om å kaste alt, men det føltes som om vi var på samme sted som da de 200 sidene måtte forkastes. Jeg dro til København på minitur på søndag, for å skrive, for å øve meg på å reise igjen, for å finne igjen København – og kanskje meg selv. Det gikk bra helt til det ikke gikk bra lenger. Jeg var veldig glad da jeg gikk rundt i København, byen min som ligner seg selv fortsatt, fortauene med sine brede firkanter og brosteiner i mønstre, bygningene mot blå himmel, de gule bussene, og som alltid, som jeg alltid har visst, våren som begynner en snau måned før den begynner her hjemme. Jeg gikk av båten til et grønt Kastellet, jeg gikk forbi benkene under trærne, gikk innover mot sentrum og videre mot Søerne og Frederiksberg, jeg fant bokhandlere og kaffe og sushi og så gikk jeg, raskt, tilbake til båten. Jeg var fylt av en optimisme som rant ut av meg i sjøen da båten dro hjemover igjen. Jeg satt alene på lugaren min med potetgull til middag etter en mislykka pizza som smakte papp, jeg kjøpte internett-pakke og så på tv-serier på mobilen og da jeg våkna igjen i Oslo var det grått og jeg dro hjem og la meg på gulvet, så begynte jeg å gråte.

Jeg gråt hos psykologen min og følte meg dum, for jeg er jo heldig som har kjøpt meg et år fri for å skrive, men så bare ligger jeg på gulvet og gråter. Jeg gjør jo ikke bare det, jeg har skrevet fire utkast også i løpet av tre måneder, men følelsen er jo at jeg bare sitter her og gjør ingenting – eller ligger på gulvet og gråter. Kanskje er stoffskiftet mitt koko igjen, kanskje er det bare en del av prosessen, jeg vet jo av erfaring at dette ikke er lett, det jeg driver og baler med, at skrivinga – og livet – er noe jeg jobber fram litt og litt. Jeg setter meg ikke bare ned og skriver en ferdig bok, og jeg våkner ikke og bare er lykkelig og sorgløs, livet rommer mye, og det gjør skrivinga også. Og jeg vet – med hele meg – at det ikke er som at jeg ikke ville ligget på gulvet i København også, om jeg flytta dit. Man kan ikke rømme fra seg selv.

Jeg har alltid sett på meg selv som ei som er glad, men hvis jeg skal se igjen, som lillesøstra til Tom ber ham om i (500) days of summer, så har jeg ligget mye på gulvet også. Det er lett å tenke at ting var enklere før, at jeg var en annen den gang da, men jeg har alltid hatt denne evige gropa i meg, som jeg noen ganger faller ned i, og andre ganger klatrer opp av. Det handler ikke om å alltid få det til, det handler om å ikke slutte å prøve. Og forsøkene er stygge og vanskelige og langdryge og forvirrende og dårlige og kjedelige og seige og noen ganger nesten umulige, men så! Så skjer det noe. Noe annet. Og det er derfor vi gjør det, ikke sant. Igjen og igjen og igjen.

Jeg skal gå til legen og ta nye blodprøver, og jeg skal sette meg ned her og skrive hver dag, og jeg skal gå en dum tur uansett vær og jeg skal prøve igjen og igjen og igjen. Og jeg skal glemme at jeg en gang satt her og grein, for når det plutselig går bra, så er alt dette så uendelig langt unna, på samme måte som at det å ha det bra virker uendelig langt unna nå. Det er sånn vi er skapt.

Hva gjør du når du er nede i gropa?

Å få plass til alt

Jeg har en drøm som kommer når jeg er stressa. Den går sånn her: Jeg skal åpne butikken, ofte en av bokhandlene jeg har jobba i for lenge sida, noen ganger Klingenberg, andre ganger Storgata, uansett en bokhandel jeg kjenner godt og jobba i lenge, jeg klarte fint å åpne den. Men i drømmen skjer det noe, jeg er forsinka eller jeg skal rekke noe, og det er et problem som følges av et annet. En gang finner jeg ikke vekselen, en annen gang får jeg ikke låst opp døra. Det baller på seg og jeg får ikke til det jeg alltid har fått til. Jeg våkner med hamrende hjerte og er stressa. Mest sannsynlig kommer drømmen fordi jeg er stressa, det er ikke drømmen i seg selv som stresser meg. Den bare lager bilder av stresset som finnes i kroppen min, brekker det ned til andre ting som stresser meg – som er fiktive. Jeg vet ikke alltid hva stresset i virkeligheten er.

I forrige uke drømte jeg at jeg skulle rekke et tog, det var bare et kvarter til det gikk, og jeg måtte pakke, for jeg hadde ikke pakka, og mens jeg satt i bokhandelen og prøvde å få plass til alt i sekken, som var for liten, så skjedde det ting. Alarmen gikk, en kunde prøvde å komme inn selv om det var stengt, jeg hadde glemt å rydde inn bøkene som sto utenfor (det står aldri bøker utenfor, men det sto bøker utenfor på Klingenberg, hjernen min blanda sammen stedene, den kan gjøre det, den er bare en hjerne og den sover i tillegg, så jeg skylder ikke på den) og det var bare et kvarter til toget gikk og jeg fikk ikke plass til alt jeg skulle ha med meg. Jeg våkna med høy puls og tok med meg drømmen til psykologen. Det føltes teit å skulle snakke om en drøm, men hun ba meg fortelle den i detalj, flere ganger, og kanskje var det ikke så dumt å snakke om den allikevel.

Du prøver å få plass til mer enn du har plass til, sa hun. Hva kan det bety?

Jeg har skrivepermisjon og jeg skal ikke være stressa nå, jeg jobber bare seks dager i måneden og resten av måneden skriver jeg. Jeg skriver på starten av dagen og noen dager går det bra, andre dager går det ikke bra, men jeg skriver allikevel. Jeg har et romanprosjekt og et sted der framme har jeg et annet prosjekt som stresser meg og som jeg bare skyver foran meg. Kanskje har jeg ikke plass til begge prosjektene.

Før jeg gikk ut i skriveperm, så tenkte jeg for meg selv at det å ha skrivepermisjon betyr at jeg får plass til mange ting, at jeg kan jobbe med romanen på starten av dagen og kanskje noe annet på slutten av dagen, eller at jeg kan ha en romandag og en annen dag. Men hver dag er romandag når jeg skriver roman, selv om jeg ikke skriver på den til alle døgnets tider eller hver eneste dag. Den opptar hele hjernen min også når jeg ikke skriver, de folka jeg har funnet på bor i meg til jeg er ferdig med dem, det er ikke plass til så mye annet. Jeg er ikke noen god multitasker.

Drømmen er helt urealistisk, for jeg ville aldri vært et annet sted enn på togstasjonen om det var under et kvarter til toget gikk. Jeg er tidlig ute nettopp fordi jeg er redd for å ikke nå toget. Jeg er en sånn som er tidlig ute, når toget går kvart over er jeg der hel, ofte kvart på. Noen vil kanskje si at det er å kaste bort tida, men jeg vil si at det å ikke rekke toget er mer bortkasta tid, så jeg sitter heller og leser i en halvtime før det går enn å komme ett minutt for seint. Toget venter ikke på meg, det er jeg som venter på toget.

Nå skriver jeg dette i stedet for å skrive roman, men noen ganger må man skrive noe før man kan skrive noe annet. Jeg har spist frokost ute med J i dag og så har jeg gått tur i sola og kjøpt lunsj (en banan, knaskerøtter og en yoghurt) og jeg skal skrive etter at jeg har skrevet dette. Jeg kom egentlig hit for å dele et utdrag fra Margaret Atwoods bok Burning questions. Hun skriver om skriving, og om å ikke skrive – eller, om all skrivinga hun gjør som ikke er skriving:

FRIDAY: Snow poured down. Went for usual morning walk despite that. Bought things, including bathmats for small house in snowy woods that is supposed to be for “writing.” Rewrote other writer’s birthday speech again. Made Life Partner read it. He said it was okay. Had my doubts. Answered a lot of emails. Thought about how much writing I could get done if it weren’t for the emails.

Jeg finner trøst i å lese om andre som skriver – og ikke skriver.

På mandag leste jeg ut romanen Writers & lovers av Lily King, og jeg elska den boka. Den handler om Casey, hun er 31, året er 1997, mora hennes er død, hun har skrevet på en roman i seks år, hun skriver før jobb – hun jobber som servitør, hun har studiegjeld oppetter øra, hun har ikke helseforsikring – så har hun helseforsikring allikevel via jobben, som hun får vite etter å ha blitt påkjørt på sykkel og ikke dratt på sykehuset fordi hun ikke hadde helseforsikring, så hun drar til gynekologen, til hudlegen, hun finner en kul under armen, hun dater en fyr, så en annen, så begge, hun skriver og tenker på mora si, hun har angst og føler at hun er en stor bjelle som noen har slått i, sånn at alt dirrer, hele tida, hun skulle bli golfproff, men ga seg, fordi livet – og så mye mer skjer, så utrolig mye mer skjer.

Når jeg selv skriver, så er det en stemme i meg som alltid stopper meg når jeg prøver å få plass til alt, det er ikke plass til alt, du trenger ikke alt det, skjær til beinet, sier stemmen, som noen ganger er min, andre ganger redaktøren, men Lily King fyller boka med alt og det er plass, det må være der, fordi livet er kaotisk, livet er fullt og det er fortsatt plass.

Men greia er jo at man kan gjøre alt, så lenge man gjør det bra nok. Det er det som er det vanskelige med skrivinga, og alt annet i livet. Det må være bra nok. Men du kan gjøre alt, om du får det til.

Jeg hulka da jeg leste ut boka, alt fikk plass, i både den og meg. Det er det jeg jobber med, i livet og i romanen. Å få plass til ting.

En uke med korona og en veldig bra bok

Vi blei sjuke. Jeg nådde nesten toårsmerket for erklært pandemi før den andre streken tikka inn på hjemmetesten. Det har gått stille for seg, det begynte med sår hals, men ikke halsbetennelse-sår, mer som om jeg hadde skreket eller ropt kvelden før og var litt hes. Jeg tok en test, den var negativ. Dagen etter var halsen lik, testen også. Den tredje dagen våkna jeg og var enda mer sliten i stemmebåndet, som om jeg hadde ropesunget Sweet Caroline og Don’t stop believin’ hele helga, og det hadde riktignok vært gjenåpning – igjen – men jeg hadde ikke ropt noe som helst, ei heller sunget. Jeg tok en test og den var negativ. En time seinere fikk jeg melding av J om at hans test var positiv. Min test samme kveld var fortsatt negativ, men jeg visste, jeg bare visste, at den slitne halsen min var korona. Tirsdag morgen mens jeg bakte rundstykker kom streken til syne på hjemmetesten jeg tok fem minutter før. Denne gangen stakk jeg pinnen så langt ned i halsen jeg klarte og jeg hadde også begynt å hoste litt kvelden før.

De påfølgende dagene holdt vi oss hjemme, vi fikk levert mat for hele uka på døra, vi spiste nybakte rundstykker og tassa rundt, hadde hjemmekontor og hostesaft. Jeg hadde aldri feber, jeg hadde antydning til hodepine og jeg var veldig sliten og trøtt en av dagene, men ellers var det bare hoste og rar hals som var symptomene. Da jeg igjen var fri og gikk en tur, så ble jeg veldig andpusten i oppoverbakkene og jeg har tillagt meg en hvesing som kommer når jeg anstrenger meg – å anstrenge meg er åpenbart bare å gå en tur nå – så jeg skal ta det rolig framover. Jeg lengter allerede etter tredemølle nr 10 på SATS Kampen, men det blir nok en stund til jeg ser den igjen.

Jeg har gått tur til Kampen bondegård og sett på geitene som står på taket, sett på kuene som er fluffy, sett etter hønene, men de er ikke ute enda. Det er fortsatt vinter og det har snødd i noen dager, men sola varmer når den treffer meg der jeg går sakte rundt i nabolaget.

En av sjukedagene mine satt jeg i sofaen under dyna og leste Station Eleven av Emily St. John Mandel, en bok om en influensa-pandemi som dreper nesten alle på jorda, men egentlig handler det mest om en gruppe mennesker før og etter pandemien og hvordan deres liv er tvinna sammen. Kanskje litt morbid å lese den mens jeg hadde fått påvist viruset i den faktiske pandemien, men det er også den beste boka jeg har lest hittil i år. Og selv om jeg ikke klarte å skrive noe selv den uka jeg var sjuk, jeg er usikker på om det var latskap eller korona som var grunnen, men jeg var tåkete i hodet og jeg skreiv i hvert fall ingenting, så var det fint å lese og jeg skreiv ned noen knotete ideer til mitt eget manus mellom kapitlene. Nå har jeg hatt to gode skrivedager og da følger en tredje som er dritt. Det er sånn det er. Det kan ikke gå bra hele tida.

Men det betyr heldigvis at det ikke kan gå dårlig hele tida heller.

 

Dette er min tid

Jeg begynte året med å være litt nedfor. Dere vet når dere liksom gjør telling, når dere setter en fot i bakken og gjør opp status? Vel, min status var at jeg var ganske deprimert og at det ikke gikk noe særlig bra. Så hva gjør man med det? Jeg veit ikke hva man gjør, men det jeg gjorde var å melde meg inn på SATS og begynne å gjøre yoga med Adrienne hver morgen. Nå skal ikke dette bare være en sånn: trening gjør deg glad-post, men i dag da jeg løp min faste halvtime på verdens dyreste tredemølle (det er dyrt å være medlem på SATS bare for å løpe på en maskin to ganger i uka, men nå er det så glatt og kaldt ute at det måtte bli sånn, ok?) så tenkte jeg: det har da gått greit de siste to ukene, har det ikke?

Jo, det har det.

Jeg har hatt skrivepermisjon og skrevet et par sider hver dag. Det blir ikke noe mesterverk hver dag, det forventer jeg ikke heller, men det blir noe mer enn det var i går, og det betyr at det går framover. Jeg har skrevet hjemme ved skrivebordet mitt, jeg har skrevet på Deichman Bjørvika, jeg har skrevet på mobilen (bare notater, men det er lurt å ta notater) mens jeg har gått til eller fra noe og jeg har skrevet i hodet. Jeg har løpt to ganger i uka på en tredemølle på SATS Kampen mens jeg har tenkt på hvordan det føles å løpe ute på bar asfalt. Det blir fort nok bar asfalt, og mens jeg venter, så løper jeg på et bånd i et treningsrom. Jeg løp 3,02 kilometer på en halvtime den første gangen, og i dag løp jeg 3,7 kilometer, så det går framover. Målet mitt er å klokke inn 5 kilometer på en halvtime, vi får se åssen det går, men jeg tror jeg skal klare å bikke 4 i hvert fall. Det er innen rekkevidde. Det er fysisk mulig, selv for meg.

Jeg har begynt å gjøre yoga med Adrienne, og fant fort ut at jeg ikke klarer å gjøre downward facing dog riktig engang, det ser jo lett ut, man bare setter henda i matta foran seg og så strekker man på beina, men det som skal se ut som en pyramide ser nok mer ut som en skeiv kasse når jeg gjør det. Men det er ikke så viktig å gjøre det perfekt, det viktigste er, som Adrienne sier, to show up. Og jeg møter opp, hver morgen ruller jeg ut yogamatta på stuegulvet og skrur på videoene hennes. Så puster jeg meg gjennom økta, strekker på kroppen min og blir støl i muskler jeg ikke visste at jeg hadde. Men jeg blir gladere av det. Jeg sier ikke at jeg er lykkelig nå, at alle mine problemer er borte, men jeg sier at det går bedre. Bedre er bra.

Det nye året er tre uker gammalt og hittil kan jeg si at det som skiller det mest fra fjoråret er at jeg har båret to tunge møbler, det er to tunge møbler mer enn jeg bar gjennom hele fjoråret. Først kjøpte vi ei hylle på finn.no av en nabo som bodde ca. 350 meter unna oss. Jeg overvurderte egen evne til å bære tungt 350 meter og da vi hadde slept den med oss i små økter (og betalt selgeren 100 ekstra kroner for å hjelpe oss ned trappene med den) måtte vi rope ut i nabochatten for å høre om noen kunne komme og hjelpe oss. Det kunne nabo Frida, og hun kom oss til unnsetning så vi fikk båret hylla til oppgangen vår og opp trappene til der vi bor. Det er utrolig hvor mye lettere det var å bære ei hylle når vi var tre heller enn to. Da jeg satt i sofaen etterpå etter å ha brukt 1,5 timer på å hente i hylle jeg tenkte vi skulle klare å få i hus på 30 minutter, så følte jeg meg utslitt, men også ganske glad. Det var da jeg bestemte meg for å trene mer, fordi disse endorfinene alle snakker om viste seg å finnes. Jeg hadde brukt kroppen til noe. Jeg hadde blitt sliten, og så, merkelig nok, så blei jeg lett og glad i kroppen etter at det tunge var over. Hvem skulle trodd? Ikke jeg.

Jeg hjalp en venn med en sofa i forrige uke også, det tok ikke på langt nær like lang tid og det var heller ikke like tungt, men det var en fin ting å gjøre på en torsdag. Si ja når noen spurte om hjelp, og bære noe tungt opp noen trapper. Uka før hørte jeg på Tusvik & Tønne som snakka om nettopp det å si ja til noe selv om det virker slitsomt, for det er kanskje der man får mest igjen for det. Pluss at jeg følte det var universet som ga meg en sjanse til å pay it forward etter å ha først fått hjelp av en nabo uka før, og så kunne si ja til å hjelpe en annen venn uka etter.

Vi får se hvor lenge jeg holder ut med yogaen, men enn så lenge har jeg møtt opp 8 ganger, og har planer om å klare alle 30 dagene. Jeg begynte jo litt for seint, for jeg måtte bære ei tung hylle for å skjønne at jeg burde trene mer når jeg først hadde tid til det. Og så får vi se hvor mange uker jeg klarer å løpe to ganger i uka, men det skal nok gå på et vis det også. Da jeg hadde skrivepermisjon i København for noen år sida, så løp jeg annenhver dag. Dette er åpenbart noe jeg liker å gjøre når jeg har tid til det.

På tredemøllene på SATS står det sånne pepp-visdomsord, trening hjelper mot depresjon osv. Kanskje det bare er placebo, men enn så lenge viser det seg å stemme. Men det skal også sies at jeg har skrivepermisjon og mer TID. Tid er viktig. Folk i full jobb har vanskeligere for å presse inn yoga hver eneste dag og løpeøkter på dyre tredemøller. TID er et privilegium og jeg tenker på det hver eneste dag. Men det er dette jeg har kjøpt meg og spart til siden forrige skrivepermisjon. Mer tid. Nå tar jeg den. Tida er mi nå.

En låt fra gamle dager

Gamle dager. Ja, det heter gamle dager nå. P3sessions var en greie en gang. En sein natt jeg satt oppe og så på musikkvideoer på youtube, så fant jeg denne perla. Thomas Dybdahl som gjester Bigbang på P3sessions for å synge A thousand times over. Den har blitt en fast post på musikkvideo-kveldene mine etter dette.

Jeg blir så rørt av denne videoen, av mange grunner. Skateskoa til Thomas, t-skjorta hans. At Øystein Greni er så ung, at Thomas er så ung, at vi var så unge. Jeg var ikke der, men jeg hadde sikkert veldig lyst. Jeg var derimot på Slottsfjell da Thomas blei med Bigbang på scena, for å synge akkurat denne, i 2009 tror jeg, for da var jeg der i stedet for på Roskilde (koko!) og jeg husker at vi sto langt unna, men at vi hoppa over steinmuren med rosévin i hånda for å komme nærmere scena da Thomas kom på, vi løp med de unge kroppene våre og vi kom oss nærmere.

Thomas Dybdahl, og en fyr jeg elska en gang, er grunnen til at jeg begynte å dra på festival. Roskilde 2004, som blei viktigere for meg enn det jeg skjønte som 18-åring på bussen på vei ned, den sommeren som varte evig i hjertet mitt. Jeg kom litt seint til Dybdahl-festen, men jeg er en av de siste som går, det lover jeg, her og nå.

Stemmen hans får meg til å huske hvem jeg var og hvem jeg er. Og i verden sånn verden en gang var, så har julekonserten hans på Vega i København blitt en førjulstradisjon for meg. Jeg hadde billetter i 2020 – den ble avlyst. Jeg hadde billetter i 2021, for da jeg bestilte dem på sommeren, så likna verden seg selv igjen, før alt stengte ned på nytt. Men jeg har reist ned dit før, aleine, i desember for å se ham synge i det blå lyset på Vega, for å stå i liksom-snøen inne i det runde rommet og siden gå ut i det som kanskje er ekte snø, eller bare litt regn, i gatene i København etterpå. Det er litt fint å tenke på at jeg kanskje har sett flest konserter med Thomas i Danmark, selv om han egentlig kommer fra Norge. Jeg kommer også egentlig fra Norge, men jeg føler meg alltid hjemme i Danmark.

I know you break my heart again, and again and again, just to see if I love you.

Denne låta er fra en annen tid, for en annen meg, fra en versjon av verden der jeg var mye lei meg, men den gangen var det for noe konkret – jeg var hjerteknust og ensom, jeg elska en som ikke elska meg – eller jeg elska en som ikke turte å si at han elska meg. Det går for det samme. Her jeg sitter nå, så er jeg eldre og jeg gråter ikke på den samme måten jeg gjorde da, jeg bor med noen som sier at han elsker meg og som jeg elsker tilbake, vi lever et stille liv med en katt (som ikke alltid er så stille, men akkurat nå, på dagen, så sover han selv om han aldri sover om natta.) Men jeg trenger å kjenne etter, finne fram igjen den versjonen av meg som en gang var så usikker og full av kjærlighet som ikke blei besvart, jeg trenger å huske hvem jeg var og hvem jeg trodde jeg skulle bli. Musikk får meg til å huske det.

Bigbang har også vært et sånt band som har en spesiell plass i meg, og i fjor var jeg på få konserter – men en av dem var med nettopp Bigbang. Det skreiv jeg om her. Og på NRK kan dere se en konsertfilm med dem, som jeg anbefaler i denne trauste tida der konserter og sommeren er milevis unna. Den ligger her.