Jeg starta året aleine hjemme. Jeg hadde vært på fest, hos naboene JT og Lea, spist kalkunmiddag og var glad, så dro jeg hjem ikke altfor seint for å se Peters friends aleine i sofaen mens J dro på fest hos en kompis som var aleine. Det var restriksjoner på hvor mange man kunne være, og ingen skulle være alene om de ikke ville. Jeg hadde det fint, jeg så på rakettene ut av vinduene, Amandus var redd og gjemte seg under sofaen, Arkimedes så ikke ut til å bry seg så mye. Januar kom med gullraketter og kulde, og Stephen Fry og vennene hans som skålte for det nye året mens jeg så på dem under dyna i sofaen. Jeg skulle på sykehuset for en ufarlig undersøkelse tidlig i januar som hadde blitt flytta på grunn av sykdom – denne kroppen, disse infeksjonene. Undersøkelsen gikk bra og legen sa jeg var helt frisk og fin. En sykepleier holdt meg i hånda og da jeg spakt spurte hvorfor jeg fortsatt hadde så vondt, så sa hun: det han mener er at vi ikke finner noen grunn til plagene dine, det betyr ikke at du ikke har dem. Å ha en kvinnesykdom er en fest. Jeg husker at jeg tok bussen hjem fra sykehuset og prøvde å fokusere på at det var bra de ikke hadde funnet noe skummelt eller alvorlig som var grunn til smertene mine, og overdøve skriket inni meg som var fortvila over at det bare skulle være sånn her for alltid om de ikke fant ut av det. Jeg leste Men du ser ikke syk ut og grein, tenkte på da kroppen min var friskere og at jeg fortsatt måler alt jeg ikke får til mot et ideal satt av en kropp som var yngre og som løp rundt uten de plagene den drasser med seg ti år seinere. Men jeg får også til mange ting med kroppen jeg har nå. I januar lagde jeg middager fra bunnen av og ikke fra pose, jeg leste manus på hjemmekontoret og leita etter noen siste skrivefeil etter korrekturen med falkeblikket mitt, jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel annahver helg.
Beste låt: Lose your head – London Grammar
Beste bok: Mit arbejde – Olga Ravn
Beste TV-serie: Jeg så How I met your mother på nytt, og Dawsons Creek på nytt og egentlig ikke noe nytt som var overveldende på noe vis.
Februar kom og var årets korteste måned. Men den hadde også sine øyeblikk. Lyset kom tilbake, jeg husker jeg gikk hjem fra jobb langs havna en dag, myste mot sola. Jeg grein så jeg hulka til Rådebank sesong 2, så ferdig den danske serien 29 som var fantastisk hele veien ut (og som gjorde litt vondt i København-hjertet mitt som savner den byen så hardt), koste meg med TV-serien High Fidelity. Telte ned mandager til våren, som jeg gjør hvert år, det føles kortere da. Årets første løpetur ute kom allerede i februar, men det ble ikke så mange som jeg hadde håpa på. Det er godt å ha noe å strekke seg etter, et nyttårsforsett om å løpe mer i året som kommer enn året som har gått. Det bør ikke bli vanskelig.
Beste låt: Kitchen stories – Dreamers circus
Beste bok: Drømmeprinsen – Randi Fuglehaug & Anne Gunn Halvorsen
Beste TV-serie: Rådebank sesong 2
I mars rakna det. Jeg tenkte det var fordi nedstengninga begynte å tære på, jeg husker jeg dro til legen min etter å ha grini så jeg hulka ved flere anledninger uten noen tilsynelatende god grunn. Jeg gjemte meg under dyna og hiksta, følte meg som verdens verste menneske, alt jeg gjorde føltes feil og verden føltes som et mørkt og skummelt sted. Jeg sa til legen at det sikkert ikke var noe mer synd på meg enn andre, men at det var tungt. Hun sa det var vanlig å kjenne på at det var tungt nå, ett år inn i en pandemi som ikke så ut til å forsvinne med det første, at jeg ikke var alene, men at hun ville ta noen prøver for å se om det kanskje var en grunn til at det var litt ekstra mye nå. Det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte. Så jeg begynte på medisiner og lyset kom sakte tilbake igjen, også inni meg. Det var bar asfalt og flere joggeturer ute, og inne var jeg fortsatt på quiz fra sofaen, på streamshow med Berrum og Beyer og på hjemmekontoret med kattene.
Beste låt: Cola – Arlo Parks / Klart det er tough – Jan Mabbro Andersen
Beste bok: Olive – Emma Gannon / Ett system så magnifikt att det bländar – Amanda Svensson
Beste TV-serie: Genera+ion