Noen ganger føler jeg for å kaste henda i været

Siste frihelg før jul – jeg skulle skrive julekort, det gjorde jeg ikke. Men jeg så Love actually med Nilsen, som jeg pleier. Eller, i fjor gjorde vi det kanskje ikke pga. pandemien og året før der gjorde vi det ikke fordi jeg var så sjuk, da husker jeg at jeg så den lille julaften, seint på natta, aleine i senga mens J var ute med venna våre. Det var nesten perfekt. Nå så vi den på kontoret, med en meters avstand og før den filmkvelden, så var jeg hos frisøren og fikk ordna sveisen for i år. Å ta hårkur og få hodebunnsmassasje før noen klipper det tjafsete, lange håret mitt så det ikke buster så mye er en luksus jeg unner meg.

Dagene går fort, jeg står ikke opp så tidlig som jeg skulle ønske, jeg er ikke så glad som jeg skulle ønske, jeg får ikke til alt jeg skulle ønske. Men jeg er heller ikke helt mislykka, det kunne vært verre. Jeg møter få folk, men mange kunder i butikken. Jeg sender meldinger til venner og prøver å ikke bli lei meg når de ikke svarer – jeg veit hvordan det er, å være overvelda, å glemme ting, å ikke ha tid.

Jeg ser de nye episodene av Sex and the city – And just like that, og strigriner etter første episode, hulking og tårer som drypper fra haka og J som tar pause i spillet sitt for å spørre om det går bra. Ja, sier jeg og begynner å le mens jeg griner, for det er jo tåpelig, det er bare en TV-serie, det er ikke ekte sorg, det er deilig sorg – sånn ufarlig sorg, jeg investerer känslorna i fiktive personer og deres liv. Jeg griner når Carrie krangler med Big i serien, jeg griner når han kommer til Paris og jeg griner når første episode av And just like that er slutt, men et sted inni meg stikker en ekte følelse som ikke handler om de fiktive menneskene og deres glamorøse, dog dramatiske liv: jeg har ingen å snakke med om dette.

Pandemien har snevra inn livene våre, men det er ikke bare derfor. Voksenlivet har kommet også, på toppen av det. År har gått, kjærester har kommet til, barn er blitt født, viktige jobber er landa, landegrenser er kryssa, noen bor til og med i en annen tidssone, og de som fortsatt bor i byen har jeg kanskje ikke sett på månedsvis uansett. Livet forandrer seg, venner forandrer seg. Det er ikke synd på meg, jeg har det fint i mitt lille liv. Jeg er frisk-ish, jeg har en psykolog som hører på at jeg tjater en gang i uka, jeg har et quizlag som er min kohort nå som de har stengt ned igjen, jeg har en fyr jeg bor sammen med og som trøster meg selvom han synes jeg er tåpelig når jeg hulker til Candi Staton på rulleteksten, jeg har en katt som sover på beina mine mens jeg skriver dette, han rykker litt, kanskje han drømmer, og jeg har penger til strømregninga.

I noen år nå har jeg sagt at jeg tror jeg har en slags krise når folk har spurt hvordan det egentlig går – jeg føler meg til tider retningsløs, redd og forvirra, som om jeg liksom ikke klarer å finne ut hvilken vei jeg skal, hva jeg skal gjøre med livet mitt. Nå skal jeg jobbe hver dag fram til jul og håpe ingen av oss blir sjuke eller havner i karantene, og så skal jeg skrive julekort. Flere enn i fjor. Til alle jeg tenker på, alle jeg savner, alle jeg ikke får sett. Og så kanskje jeg finner veien ut av krisa i 2022, kanskje det er i det nye året jeg skal finne veien min.

Og hvis du, som meg, har sett And just like that og trenger noen å snakke med – send meg en melding, a. Jeg griner fortsatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.