Måned: desember 2021

Oktober og ny mediefaste på ny runde med skrivekurs med Ida Jackson. Denne gangen var jeg flink. Jeg redigerte hele manuset mitt og jobba med andre utkast, men jeg leste også bøker. Jeg lager mine egne regler! Jeg er voksen og kan gjøre som jeg vil (nesten). Jeg leste bøkene til Pedro Carmona-Alvarez fordi det var pedroktober og prøvde å ikke stresse for mye – jeg stressa for mye. Men det var gode dager også. Katt i sofaen, quiz på pub, fyr jeg bor med.

Beste låt: Lonely in a crowd – Miriam Bryant feat. Joakim Berg
Beste bok: Et liv forbi– Helga Flatland
Beste TV-serie: Lik meg sesong 5

November kom med mer stress og nerver for å reise, fordi jeg skulle til Hamburg den siste uka i måneden. Smittetallene steg for hver gang jeg sjekka nyhetene og jeg husker jeg tenkte at jeg måtte avlyse turen på grunn av pandemien og at jeg var for redd, da feberen tok meg – og da var det ingenting jeg heller ville enn å dra. Men det ble ingen tur, det ble sykdom og udugelighet. Men november var også ny julepynt i trøstepremie, en haug med gode bøker, dansetrening hver tirsdag fram til jeg blei sjuk. Jeg pynta til jul og advent da jeg blei frisk nok i slutten av måneden og prøvde å ikke føle meg altfor udugelig, selv om det var vanskelig.

Beste låt: In my maserati- Olakira
Beste bok: Tonefall– Andreas Veie-Rosvoll / Mitt Abruzzo – Per Petterson
Beste TV-serie: Atypical sesong 4

Desember begynte med at jeg fikk presentere debutanter på De store debutant-dagene på Litteraturhuset. En drøm. Jeg var nervøs, så klart, men det var også veldig gøy. Egentlig skulle jeg til København for å se Thomas Dybdahl spille på Vega, men jeg hadde ikke turt å reise i pandemien og bestemte meg ganske tidlig for at jeg droppa det – men da 16. desember kom, så kom også mailen om at konserten var avlyst. Vi lærte oss den greske bokstaven omikron og alt stengte ned igjen. Men da alt stengte ned, så starta også onlinequizzene opp igjen, så jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel. Jeg hadde på meg julegenser med Baby Yoda på, og hadde mye dyne i sofaen etter jobb. Jeg hørte på Julestemning med Live og Ronny hver morgen og sto opp tidlig for å stikke innom kontoret før bokhandelen, jeg var sliten da det nærma seg juleferie og den siste dagen min på jobb måtte jeg sette meg ned litt på gulvet på pauserommet. Du har holdt 80 kilometer i timen, sa Unni da jeg strakk meg over beina mine og hang litt med huet. Det er lov å kjøre litt saktere, sa hun. Du er flink nok! Så jeg tok en smultring og kjørte litt saktere den siste dagen. Julaften tilbragte jeg hos mamma på Lindeberg, så var det familiemiddager 1. og 2. dag jul, og i romjula har jeg bare lest bøker og prøvd å kjøre i 0 kilometer i timen. Vi har fått sikkert 5 kilo godteri til jul og jeg tipper det varer i minst et par måneder.

Mål for det nye året: jeg vil skrive mer. Jeg skal ha skrivepermisjon, så det bør jeg få til. Jeg vil bade mer, til og med kanskje mens det fortsatt er kaldt? Jeg vil fortsette å danse, og håper dansekurset mitt kan gjennomføres på et vis selv om pandemien fortsatt er over oss. Jeg vil henge mer med vennene mine og være mindre ensom. Jeg vil løpe mer og skal skaffe meg medlemsskap på treningssenter nå når det er snø og is på asfalten. Jeg vil lese enda mer, selv om jeg rakk å lese over 100 bøker om man regner med alle jeg leste på forlagsjobben min. Jeg skal ha ordentlig ferie – minst fire uker sammenhengende. Jeg vil bli gladere igjen – det håper jeg at jeg skal klare. Send meg gjerne noen tips om du har noen. Alt hjelper! Her er jeg veldig glad etter å ha gått av bussen på Furuset skole på julaften. Det var kaldt på den helt perfekte måten på julaften. Rød på nesa og i ny, gammel dressjakke størrelse gammel mann:

Beste låt: If you need somebody else – Dragonborn, Saveus, Astes (denne er egentlig gammal, men jeg har bare hatt et opptak fra Youtube på spillelistene mine, før den blei sluppet nå!)
Her er spillelista mi over alle låtene fra 2021 om du vil høre!
Beste bok: Slouching towards Bethlehem– Joan Didion
Beste TV-serie: And just like that (selv om det ikke er ferdig enda)

I juli jobba jeg – masse. Det var varmt og jeg leste mye, og jeg levde jo et slags liv i juli også. Jeg hadde en plan om å bade på vei til jobb, men det rakk jeg jo aldri – men en dag dro jeg bort på Tjuvholmen og bada i lunsjpausen, og de to minuttene der jeg lå uti vannet og var vektløs var to av de beste minuttene i hele 2021. En fredagskveld dro jeg ut til Holmlia til ei venninne og drakk øl på balkongen hennes, og det blei passe seint før jeg måtte hjem fordi jeg jobba dagen etter. På trikken på vei nedover Ekebergåsen hørte jeg på musikk og så ut av vinduet på sommernatta, J var på hyttetur med venna mine fordi jeg hadde jobbhelg og måtte være hjemme og jeg fikk oppdateringer jevnlig og skulle ønske jeg kunne vært med. Men jeg rakk å skvise inn en filmkveld på Parkteatret med Nilsen midt i juli, og det blei altfor seint – men det var verdt det. Jeg var også på parkquiz, spiste en pølse fra Syverkiosken for første gang, drakk lunka øl og dro på en endagsferie til huset til søsteren min for å være kattepasser. Der bada jeg, fikk hvilepuls, leste tre bøker på ett døgn og var tilbake igjen i byen før åtte om morran og hørte på en podcast-episode som handla om viktigheten av å ta en hviledag på toget inn fra Lillestrøm. Jeg husker jeg tenkte: ja, akkurat sånn. Jeg tenkte da at jeg burde bli flinkere til å ta hviledager – jeg tenker fortsatt at jeg må bli flinkere til det. Nok et nyttårsforsett spikra! En dag tidlig i juli blei vi fanga i regnet, det var et eventyr. Vi tørka igjen, man gjør heldigvis det.

Beste låt: Hajde- Benny Jams, Gilli, KESI, B.O.C.
Beste bok: Vi tøyler tidevannet – Vendela Vida
Beste TV-serie: Girls sesong 1 (som jeg begynte å se på nytt – igjen)

I august dro vi ut på hytta til familien til J et døgn, vi bada og spiste Tom & Jerry-kjeks, så på stjernene og hadde bålpanne. Jeg dro på en siste ferie til Sørlandet der jeg tilbragte noen dager i sommerparadiset før hverdagen var tilbake for fullt. Jeg fikk jogga en skikkelig morgentur, spist deilig mat og hengt med noen favorittfolk – og kjøpt sjokolade fra Heimdal sjokoladefabrikk i Arendal før bussen kjørte meg hjem igjen til Oslo og augustlivet. Jeg var på festival! Øya kjørte en miniversjon og jeg dro den dagen Ane Brun og ISAH spilte, det var fantastisk. Det var bordplassering, men det føltes som en ekte festival. Jeg fikk pyro, kald øl i sola og sommerfugler i magen. Vi feira bursdagen til mamma den siste dagen i august på Sørenga med gresk mat og bestemte oss for å dra til Hellas neste sommer, alle søstrene og mamma. Som jeg håper det blir noe av.

Beste låt: STAY- The kid Laroi, Justin Bieber
Beste bok: Vänligheten– John Ajvide Lindqvist
Beste TV-serie: Hvide sande

I september begynte jeg på dansekurs igjen, og de åpna landet. Jeg jobba på forlagenes store boksalg den lørdagen de oppheva meteren klokka fire, og jeg husker jeg sto i kassa da noen sa: Da er klokka fire dere, og alle i køen tok ett skritt fram så de ikke lenger holdt en meter. Folk var ute og feira, mens jeg var utslitt og dro hjem fra jobb nærmere ni. Men jeg var glad. Jeg så a-ha-filmen på kino aleine en tidlig mandag ettermiddag og det var fantastisk på alle mulige måter. Så kjøpte jeg en ny stol på tise som jeg henta i Lille Tøyen hageby og bar hele veien hjem. Quizzene var ikke lenger fra sofaen og jeg var ute på livet hver onsdag og torsdag. Mamma var på sykehuset (det gikk bra!) og jeg husker at jeg løp alt jeg kunne fra bussen for å ikke komme for seint til musikkquizzens første runde etter å ha besøkt henne innafor de strenge besøkstidene, jeg bytta buss to ganger for å få til den beste ruta og bussen svingte opp foran Jakobs kirke bare noen minutter over halv åtte og jeg løp over gangfeltet og kom inn til laget mitt tidsnok til å svare riktig på et spørsmål og sette meg rolig ned og få igjen pusten. Det er sånn man kjenner at man lever, etter sykehusbesøk og med bussbytter fra Ahus til Verkstedet for å få med seg ukas høydepunkt.

Beste låt: Renegade – Big red machine feat. Taylor Swift
Beste bok: Beautiful world, where are you?– Sally Rooney
Beste TV-serie: Girls sesong 5 (på nytt!)

 

April kom og vi avliva Arkimedes. Den rare, tynne, gode katten vi hadde fått bo med i mange år og som blei sjuk og så ikke blei frisk igjen. Han var medisinert de siste åra av livet sitt og avgjørelsen om at det var nok var tung å ta, men riktig. Dagen han blei avliva så jeg den første hestehoven. Det gikk fort mot vår, buskene i bakgården blei grønnere for hver dag og sola skinte, naboene drakk øl ute og alt føltes lettere. Kirsebærtrærne blomstra og jeg skulle bli 35. Jeg hadde mediefaste på skrivekurset til Ida Jackson, og var som vanlig rasende over å ikke få se på TV, kaste bort skrivetida mi på internett eller lese, så jeg la meg så tidlig jeg kunne. Sov bort timene som en trassig unge. Den ene kvelden ville jeg legge meg før sju og da sa J at jeg måtte skjerpe meg, at det ikke var noe vits å gå på det kurset om jeg bare skulle sove bort livet. Så jeg tok med meg en colaboks, en snus og en bok i senga og så leste jeg hele mens det regna utafor. Det var en av de beste lesekveldene i hele 2021. Og jeg avslutta mediefasten to dager før jeg egentlig skulle. Fordi jeg heller vil lese enn å sove! Skrivinga var det så som så med, men det kommer vel når det kommer.

Beste låt: Bitter st – dePresno
Beste bok: Roseanna – Sjöwall & Wahlöö
Beste TV-serie: Years and years!

Mai og skrivesperre, eller skrivekrise eller hva vi nå skal kalle det. Jeg snakka med psykologen min om hva jeg ville med livet mitt, om å ikke ville skuffe noen, men om at jeg bare ville være glad. Gjøre det jeg ville. Boka mi kom i nytt opplag i Tyskland og det føltes helt koko. Jeg ville feire, men jeg fikk det liksom ikke til. Men bursdagen min fikk jeg feira – først med venner på besøk i bakgården dagen før, og så med planlagt overraskelsesfest fra quizlaget mitt på selve dagen (de sendte melding noen dager før og spurte om jeg ville overraskes eller helst vite om det på forhånd, siden jeg er litt engstelig av meg – jeg sa jeg godt kunne overraskes sånn i 15-tida, så da ringte de på da). Vi. kunne møte mennesker igjen ute, i sola, i parken, i varmen, og verden begynte å ligne seg selv igjen. Butikkene fikk lov å åpne igjen og jeg gikk bananas på Platekompaniet. I slutten av måneden dro jeg på Litteraturfestival på Lillehammer etter å akkurat ha klart å bli frisk fra en halsbetennelse og skjenkinga åpna igjen den dagen vi var der. Det var helt drøy stemning, folk overalt, øl i sola og en lykkerus jeg bare har sett på festival tidligere. Jeg drakk utepils og gikk hjem i rimelig tid og var så glad, så glad.

Beste låt: kan du love å vente – Gabrielle feat. ISAH
Beste bok: Jeg vil ikke tilbage – digte fra dage med covid-19 – Caspar Eric
Beste TV-serie: Pørni!!!

I juni hadde jeg to uker ferie, de eneste denne sommeren, og jeg tok den helt ut. Vi var på konsert og så BigBang, vi drakk øl, jeg bada flere ganger (men ikke nok!), jeg feira åtte år sammen med J, jeg blei vaksinert (!), vi hadde jobbfest i hagen til K, det var varmt hele tida og jeg gikk rundt i kort skjørt uten strømpebukser og levde mitt beste liv. I året som kommer ønsker jeg meg mer ferie – jeg har ønska meg mer ferie siden jeg blei student og en dag må jeg gjøre noe med det, så dette er et løfte til meg selv: du lever ikke for å jobbe, du jobber for å leve. Så lev litt før det er for seint!

Beste låt: SE MIG – Veronica Maggio
Beste bok: Kys mik – Mari Grydeland
Beste TV-serie: Master of none sesong 3

Jeg starta året aleine hjemme. Jeg hadde vært på fest, hos naboene JT og Lea, spist kalkunmiddag og var glad, så dro jeg hjem ikke altfor seint for å se Peters friends aleine i sofaen mens J dro på fest hos en kompis som var aleine. Det var restriksjoner på hvor mange man kunne være, og ingen skulle være alene om de ikke ville. Jeg hadde det fint, jeg så på rakettene ut av vinduene, Amandus var redd og gjemte seg under sofaen, Arkimedes så ikke ut til å bry seg så mye. Januar kom med gullraketter og kulde, og Stephen Fry og vennene hans som skålte for det nye året mens jeg så på dem under dyna i sofaen. Jeg skulle på sykehuset for en ufarlig undersøkelse tidlig i januar som hadde blitt flytta på grunn av sykdom – denne kroppen, disse infeksjonene. Undersøkelsen gikk bra og legen sa jeg var helt frisk og fin. En sykepleier holdt meg i hånda og da jeg spakt spurte hvorfor jeg fortsatt hadde så vondt, så sa hun: det han mener er at vi ikke finner noen grunn til plagene dine, det betyr ikke at du ikke har dem. Å ha en kvinnesykdom er en fest. Jeg husker at jeg tok bussen hjem fra sykehuset og prøvde å fokusere på at det var bra de ikke hadde funnet noe skummelt eller alvorlig som var grunn til smertene mine, og overdøve skriket inni meg som var fortvila over at det bare skulle være sånn her for alltid om de ikke fant ut av det. Jeg leste Men du ser ikke syk ut og grein, tenkte på da kroppen min var friskere og at jeg fortsatt måler alt jeg ikke får til mot et ideal satt av en kropp som var yngre og som løp rundt uten de plagene den drasser med seg ti år seinere. Men jeg får også til mange ting med kroppen jeg har nå. I januar lagde jeg middager fra bunnen av og ikke fra pose, jeg leste manus på hjemmekontoret og leita etter noen siste skrivefeil etter korrekturen med falkeblikket mitt, jeg quizza fra sofaen og jobba i bokhandel annahver helg.

Beste låt: Lose your head – London Grammar
Beste bok: Mit arbejde – Olga Ravn
Beste TV-serie: Jeg så How I met your mother på nytt, og Dawsons Creek på nytt og egentlig ikke noe nytt som var overveldende på noe vis.

Februar kom og var årets korteste måned. Men den hadde også sine øyeblikk. Lyset kom tilbake, jeg husker jeg gikk hjem fra jobb langs havna en dag, myste mot sola. Jeg grein så jeg hulka til Rådebank sesong 2, så ferdig den danske serien 29 som var fantastisk hele veien ut (og som gjorde litt vondt i København-hjertet mitt som savner den byen så hardt), koste meg med TV-serien High Fidelity. Telte ned mandager til våren, som jeg gjør hvert år, det føles kortere da. Årets første løpetur ute kom allerede i februar, men det ble ikke så mange som jeg hadde håpa på. Det er godt å ha noe å strekke seg etter, et nyttårsforsett om å løpe mer i året som kommer enn året som har gått. Det bør ikke bli vanskelig.

Beste låt: Kitchen stories – Dreamers circus
Beste bok: Drømmeprinsen – Randi Fuglehaug & Anne Gunn Halvorsen
Beste TV-serie: Rådebank sesong 2

I mars rakna det. Jeg tenkte det var fordi nedstengninga begynte å tære på, jeg husker jeg dro til legen min etter å ha grini så jeg hulka ved flere anledninger uten noen tilsynelatende god grunn. Jeg gjemte meg under dyna og hiksta, følte meg som verdens verste menneske, alt jeg gjorde føltes feil og verden føltes som et mørkt og skummelt sted. Jeg sa til legen at det sikkert ikke var noe mer synd på meg enn andre, men at det var tungt. Hun sa det var vanlig å kjenne på at det var tungt nå, ett år inn i en pandemi som ikke så ut til å forsvinne med det første, at jeg ikke var alene, men at hun ville ta noen prøver for å se om det kanskje var en grunn til at det var litt ekstra mye nå. Det viste seg at jeg hadde lavt stoffskifte. Så jeg begynte på medisiner og lyset kom sakte tilbake igjen, også inni meg. Det var bar asfalt og flere joggeturer ute, og inne var jeg fortsatt på quiz fra sofaen, på streamshow med Berrum og Beyer og på hjemmekontoret med kattene.

Beste låt: Cola – Arlo Parks / Klart det er tough – Jan Mabbro Andersen
Beste bok: Olive – Emma Gannon / Ett system så magnifikt att det bländar – Amanda Svensson
Beste TV-serie: Genera+ion

Siste frihelg før jul – jeg skulle skrive julekort, det gjorde jeg ikke. Men jeg så Love actually med Nilsen, som jeg pleier. Eller, i fjor gjorde vi det kanskje ikke pga. pandemien og året før der gjorde vi det ikke fordi jeg var så sjuk, da husker jeg at jeg så den lille julaften, seint på natta, aleine i senga mens J var ute med venna våre. Det var nesten perfekt. Nå så vi den på kontoret, med en meters avstand og før den filmkvelden, så var jeg hos frisøren og fikk ordna sveisen for i år. Å ta hårkur og få hodebunnsmassasje før noen klipper det tjafsete, lange håret mitt så det ikke buster så mye er en luksus jeg unner meg.

Dagene går fort, jeg står ikke opp så tidlig som jeg skulle ønske, jeg er ikke så glad som jeg skulle ønske, jeg får ikke til alt jeg skulle ønske. Men jeg er heller ikke helt mislykka, det kunne vært verre. Jeg møter få folk, men mange kunder i butikken. Jeg sender meldinger til venner og prøver å ikke bli lei meg når de ikke svarer – jeg veit hvordan det er, å være overvelda, å glemme ting, å ikke ha tid.

Jeg ser de nye episodene av Sex and the city – And just like that, og strigriner etter første episode, hulking og tårer som drypper fra haka og J som tar pause i spillet sitt for å spørre om det går bra. Ja, sier jeg og begynner å le mens jeg griner, for det er jo tåpelig, det er bare en TV-serie, det er ikke ekte sorg, det er deilig sorg – sånn ufarlig sorg, jeg investerer känslorna i fiktive personer og deres liv. Jeg griner når Carrie krangler med Big i serien, jeg griner når han kommer til Paris og jeg griner når første episode av And just like that er slutt, men et sted inni meg stikker en ekte følelse som ikke handler om de fiktive menneskene og deres glamorøse, dog dramatiske liv: jeg har ingen å snakke med om dette.

Pandemien har snevra inn livene våre, men det er ikke bare derfor. Voksenlivet har kommet også, på toppen av det. År har gått, kjærester har kommet til, barn er blitt født, viktige jobber er landa, landegrenser er kryssa, noen bor til og med i en annen tidssone, og de som fortsatt bor i byen har jeg kanskje ikke sett på månedsvis uansett. Livet forandrer seg, venner forandrer seg. Det er ikke synd på meg, jeg har det fint i mitt lille liv. Jeg er frisk-ish, jeg har en psykolog som hører på at jeg tjater en gang i uka, jeg har et quizlag som er min kohort nå som de har stengt ned igjen, jeg har en fyr jeg bor sammen med og som trøster meg selvom han synes jeg er tåpelig når jeg hulker til Candi Staton på rulleteksten, jeg har en katt som sover på beina mine mens jeg skriver dette, han rykker litt, kanskje han drømmer, og jeg har penger til strømregninga.

I noen år nå har jeg sagt at jeg tror jeg har en slags krise når folk har spurt hvordan det egentlig går – jeg føler meg til tider retningsløs, redd og forvirra, som om jeg liksom ikke klarer å finne ut hvilken vei jeg skal, hva jeg skal gjøre med livet mitt. Nå skal jeg jobbe hver dag fram til jul og håpe ingen av oss blir sjuke eller havner i karantene, og så skal jeg skrive julekort. Flere enn i fjor. Til alle jeg tenker på, alle jeg savner, alle jeg ikke får sett. Og så kanskje jeg finner veien ut av krisa i 2022, kanskje det er i det nye året jeg skal finne veien min.

Og hvis du, som meg, har sett And just like that og trenger noen å snakke med – send meg en melding, a. Jeg griner fortsatt.