Om å se på The Holiday og tenke over feriene det ikke blei noe av

Da toget til Gøteborg gikk tirsdag morgen 06.01, så lå jeg hjemme og sov. Jeg blei sjuk lørdag kveld og blei ikke bedre til turen min, så den blei avlyst. Jeg er fortsatt sjuk og har nesten ikke vært utafor huset siden lørdag, bortsett fra et legebesøk for å sjekke at jeg ikke hadde noe mer alvorlig enn en seig forkjølelse – ingen streptokokker i sikte! Ei heller korona!

Hva har jeg gjort siden? Vært skuffa over meg sjæl. Sett på Felicity på Disney+. Pynta huset til advent i sneglefart fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Fått Apotekernas julmust-bokser i gave av J, men ikke orka å drikke noen av dem. Vært svimmel. Spist take away-middager som jeg ikke har orka å spise opp. Sett Gremlins og Hjelp, det er juleferie. Klappa katten. Hatt dyne i sofaen. Lest litt. Sovet mye. Sett de første episodene av Familien Durrells greske eventyr – og elska det! Savna Hellas. Savna sommeren. Savna å gå ut. Savna å jogge. Og jobbe. Tenkt på at nå skulle jeg vært på vei til Tyskland, nå skulle jeg sjekka inn på hotellet, nå skulle jeg spist lunsj, nå skulle jeg, nå skulle jeg, nå skulle jeg – og så er jeg bare her.

Jeg ser The Holiday som går på TV, og det slår meg at jeg ofte ser den sånn her, sittende i sofaen med dyne, litt småsjuk eller sliten, lengter etter å gjøre noe tilsvarende, kaste om på livet og ende opp i en liten hytte med peis og tregulv. Det er et paradoks at jeg ofte ser på filmer eller TV-serier om ro og folk som leser eller skriver, mens jeg sitter og ser på dem på en skjerm og tenker: sånn skulle jeg hatt det. Jeg kan jo ha det sånn jeg også, om jeg lukker denne skjermen eller skrur av TV-en.

Men utenlandsturene mine har ikke bragt hellet med seg de siste åra. Og det slår meg at det er ikke «en stressende periode» – det er i så fall en lang periode på flere år det er snakk om. Jeg husker jeg var sliten etter sommeren 2019 og bestilte meg en ferietur til Parga, aleine en uke i september, jeg skulle lese bøker og kanskje skrive. Så gikk Ving konkurs og flyet mitt blei innstilt. Jeg reiste til Malmö og København i stedet, sjekka inn på et luksushotell som viste seg å være bare dritt – det lå to kvartaler unna mitt faste hotell, men jeg ville ha Syden i København, så jeg gikk for det hotellet med innendørs basseng – det var dritkaldt der og firma-eventer hele tida så jeg hørte klirring i glass og hva bartenderne snakka om inn på rommet mitt der jeg satt og grein og spiste smågodt i senga. Men jeg husker at jeg, den siste kvelden, så Fire bryllup og en gravferd og drakk øl i senga og var veldig glad akkurat der jeg satt, under dyna.

Så reiste jeg til København igjen i starten av en pandemi for å egentlig bo der i fire uker og se våren ankomme mens jeg skreiv ny roman, pandemien blei erklært av WHO på min femte dag i København, og etter seks dager toga jeg hjem igjen mens Erna stengte landet. Uflaks og dårlig timing.

Nå skulle jeg på jobbtur, på eventyr til Tyskland og blei sjuk. Kanskje egentlig like greit siden pandemien ikke akkurat har roa seg i Europa og jeg ville garantert vært redd om jeg leste nyhetene på NRK ombord et tog i Tyskland akkurat nå.

Så her sitter jeg, under dyna i sofaen, ser på at Cameron Diaz handler vin og godteri og ser på TV under dyna i senga. Dette er også et liv.

Forhåpentligvis blir jeg frisk igjen veldig snart. Forhåpentligvis kan vi reise igjen snart. Eller kanskje jeg lærer meg å ha det som på reise hjemme. Slappe av. Jeg kan kanskje ikke gjøre som familien Durrell, selge alt og flytte til Korfu – for jeg vil jo ikke egentlig det – men jeg vil ha flater av tid og ro i kroppen heller enn harehjerte og dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre.

Jeg skjønner at det ikke er mulig å ha ferie i månedsvis, ikke egentlig. Men jeg har alltid, siden jeg begynte å jobbe og studere, drømt om å ha fri hele sommeren, to måneder i strekk. Jobbe mye for å spare og så ta den tida, ta meg tid til den tida. Og så har jeg aldri gjort det. Ikke på ordentlig.

Jeg er 35 år gammel og dårlig på å ta meg tid, men god til å stresse. Det er ikke en god egenskap. Har denne uroen alltid vært en del av meg? Kanskje. Men det er i hvert fall på tide å gjøre noe med den. Nå som jeg er sjuk kan jeg uansett ikke gjøre noe annet enn å sitte her, under dyna. Men jeg kan åpne en Apotekernas julmust. Den er kald, rett fra kylen. Og katten i fanget mitt er varm. Og en drita Jude Law banka akkurat på døra til Cameron Diaz, så there’s that.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.