Hvis alt går som det skal, så skal jeg reise til Hamburg om to uker. Jeg skal reise via Göteborg og Malmö og København, jeg skal toge hele veien, jeg skal bo på Ibsen hotell, som alltid, jeg skal ankomme Hamburg en ettermiddag og finne hotellet mitt og dagen etter skal jeg være med på et arrangement og så skal jeg toge hjem dagen etter det igjen. Jeg er nervøs og stressa, ikke så mye for selve turen, jeg elsker å toge, jeg elsker spesielt København som jeg ikke har satt mine føtter i siden pandemien ble erklært mens jeg var der i 2020, men jeg er nervøs for å reise i en pandemi, og jeg er nervøs for å ikke få lov til å reise allikevel i en pandemi. Alt føles så usikkert.
Skuldrene mine er høye for tida, pusten stopper øverst i brystet, jeg overveldes lett av alt jeg skal og burde. Det er litt mye, i mesta lagi, som dem sier. Jeg forsøker å huske om det alltid har vært sånn, om jeg alltid har latt meg overvelde, eller om det er noe som har kommet til. Jeg tror jeg alltid har vært sånn.
Men jeg må bare ta et kvarter om gangen.
Jeg sitter i sofaen min under dyna, jeg har lest manus i hele dag, drukket kaffe, hatt en katt under dyna sammen med meg, og da det tikka inn en mail fra Hamburg om timeplanen min der, så gleda jeg meg, samtidig som pulsen steg og krisemaksimeringshjernen min hviska (skreik) de kommer til å avlyse turen din dagen før du skal dra / du kommer til å bli rana og knivstukket om du går langs havna til stedet du skal være, ta en drosje / kanskje du ikke rekker togene dine og så reiste jeg meg opp og henta noe å drikke på kjøkkenet mens jeg plutselig huska tilbake til i våres, og det forrige oppdraget mitt som jeg var så nervøs for.
Jeg toga til Lillehammer og Oslo hadde vært stengt i månedsvis og de åpna igjen mens jeg var på festivalen og jeg ankom byen med munnbindet på og ingen i Lillehammer brukte munnbind og jeg tok det nølende av meg, jeg måtte kjøpe smertestillende på butikken fordi jeg hadde fått hodepine, sikkert av å ha hatt på meg munnbindet i tre timer, og så husker jeg at jeg la meg i senga på hotellet med skoa og klærne på fordi jeg skulle rett ut igjen, men jeg lå der og så på Poirot og var redd jeg ikke skulle klare å komme meg ut til det jeg skulle, men verden venta og jeg rusla ut av hotellet, det var varmt, forsommer, og jeg satte meg i parken like ved der jeg skulle på scenen og jeg husker at jeg satt i gresset, at jeg pusta ned i magen, at jeg drakk brus og tok smertestillende, at jeg var redd for å dø eller for å bli sjuk eller for å dumme meg ut og så gjorde jeg det jeg skulle og noen timer seinere satt jeg ute og drakk øl med faktiske mennesker for første gang på hundre år og jeg gikk hjem til hotellet i rimelig tid og reiste hjem igjen dagen etter.
Det er helt greit å måtte ligge på senga med klærne og skoa på, hvis man trenger det. Det er helt greit å måtte lese manus på hjemmekontoret i sofaen under dyna om man trenger det. Det er helt greit å ta en time out for å trekke pusten og kjenne at man finnes, at kroppen er der. Kroppen min er der hele tida, det er jo kanskje egentlig problemet – eller, alternativet hadde vært verre, men mye av problemet er jo at det er så mye greier med denne kroppen, så mye å kjenne etter, så mye som går og kan gå galt. Men jeg glemmer liksom hele tida å gi meg sjæl kred for det som går som det skal, det som til og med går bra.
Høsten er tung, dere, men jeg er her fortsatt.
Jeg ville bare si det.
Ukene er sånn her: hver mandag jobber jeg og gjør ingenting etterpå, hver tirsdag jobber jeg og går på dansetrening etterpå, hver onsdag starter jeg dagen hos psykologen min og går til jobben etterpå og så vinner jeg eller taper en quiz, hver torsdag jobber jeg, kanskje hjemmefra, og så taper jeg en quiz og annahver fredag og lørdag jobber jeg og annahver fredag og lørdag har jeg fri. Det blir mørkere og kaldere, men det blir også mer jul for hver dag som går.
Jeg prøver å ta et kvarter om gangen, ikke overveldes, ikke grue meg og krisemaksimere, som jeg er så god på, jeg gjør meg ingen tjenester ved å krisemaksimere, jeg bare spenner bein for meg sjæl, gang på gang. Forrige gang jeg grua meg sånn her, så dro jeg på et eventyr som ga meg et av de beste øyeblikka i livet mitt: da jeg dro til Japan, livredd og stressa, og plutselig var jeg på en joggetur i november til en rosehage der jeg så en familie spille «On the sunny side of the street» og så tok jeg et bad etterpå.
Jeg veit ikke hva meninga med livet er, om det har noen mening, men jeg tror noe av meninga for meg er å gjøre ting jeg er redd for og prøve å oppleve nye ting, selv om det skremmer meg. Det trenger ikke skje i Japan, det kan være å bare kjøpe noe annet enn jeg pleier på søndagsturen min og å gå en annen vei hjem. Se om jeg finner noe fint. For det er mye fint der ute.
Denne låta av Miriam Bryant og Joakim Berg, for eksempel.
Snakkes snart. Jeg lover.