Måned: november 2021

Da toget til Gøteborg gikk tirsdag morgen 06.01, så lå jeg hjemme og sov. Jeg blei sjuk lørdag kveld og blei ikke bedre til turen min, så den blei avlyst. Jeg er fortsatt sjuk og har nesten ikke vært utafor huset siden lørdag, bortsett fra et legebesøk for å sjekke at jeg ikke hadde noe mer alvorlig enn en seig forkjølelse – ingen streptokokker i sikte! Ei heller korona!

Hva har jeg gjort siden? Vært skuffa over meg sjæl. Sett på Felicity på Disney+. Pynta huset til advent i sneglefart fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Fått Apotekernas julmust-bokser i gave av J, men ikke orka å drikke noen av dem. Vært svimmel. Spist take away-middager som jeg ikke har orka å spise opp. Sett Gremlins og Hjelp, det er juleferie. Klappa katten. Hatt dyne i sofaen. Lest litt. Sovet mye. Sett de første episodene av Familien Durrells greske eventyr – og elska det! Savna Hellas. Savna sommeren. Savna å gå ut. Savna å jogge. Og jobbe. Tenkt på at nå skulle jeg vært på vei til Tyskland, nå skulle jeg sjekka inn på hotellet, nå skulle jeg spist lunsj, nå skulle jeg, nå skulle jeg, nå skulle jeg – og så er jeg bare her.

Jeg ser The Holiday som går på TV, og det slår meg at jeg ofte ser den sånn her, sittende i sofaen med dyne, litt småsjuk eller sliten, lengter etter å gjøre noe tilsvarende, kaste om på livet og ende opp i en liten hytte med peis og tregulv. Det er et paradoks at jeg ofte ser på filmer eller TV-serier om ro og folk som leser eller skriver, mens jeg sitter og ser på dem på en skjerm og tenker: sånn skulle jeg hatt det. Jeg kan jo ha det sånn jeg også, om jeg lukker denne skjermen eller skrur av TV-en.

Men utenlandsturene mine har ikke bragt hellet med seg de siste åra. Og det slår meg at det er ikke «en stressende periode» – det er i så fall en lang periode på flere år det er snakk om. Jeg husker jeg var sliten etter sommeren 2019 og bestilte meg en ferietur til Parga, aleine en uke i september, jeg skulle lese bøker og kanskje skrive. Så gikk Ving konkurs og flyet mitt blei innstilt. Jeg reiste til Malmö og København i stedet, sjekka inn på et luksushotell som viste seg å være bare dritt – det lå to kvartaler unna mitt faste hotell, men jeg ville ha Syden i København, så jeg gikk for det hotellet med innendørs basseng – det var dritkaldt der og firma-eventer hele tida så jeg hørte klirring i glass og hva bartenderne snakka om inn på rommet mitt der jeg satt og grein og spiste smågodt i senga. Men jeg husker at jeg, den siste kvelden, så Fire bryllup og en gravferd og drakk øl i senga og var veldig glad akkurat der jeg satt, under dyna.

Så reiste jeg til København igjen i starten av en pandemi for å egentlig bo der i fire uker og se våren ankomme mens jeg skreiv ny roman, pandemien blei erklært av WHO på min femte dag i København, og etter seks dager toga jeg hjem igjen mens Erna stengte landet. Uflaks og dårlig timing.

Nå skulle jeg på jobbtur, på eventyr til Tyskland og blei sjuk. Kanskje egentlig like greit siden pandemien ikke akkurat har roa seg i Europa og jeg ville garantert vært redd om jeg leste nyhetene på NRK ombord et tog i Tyskland akkurat nå.

Så her sitter jeg, under dyna i sofaen, ser på at Cameron Diaz handler vin og godteri og ser på TV under dyna i senga. Dette er også et liv.

Forhåpentligvis blir jeg frisk igjen veldig snart. Forhåpentligvis kan vi reise igjen snart. Eller kanskje jeg lærer meg å ha det som på reise hjemme. Slappe av. Jeg kan kanskje ikke gjøre som familien Durrell, selge alt og flytte til Korfu – for jeg vil jo ikke egentlig det – men jeg vil ha flater av tid og ro i kroppen heller enn harehjerte og dårlig samvittighet over alt jeg ikke har rukket å gjøre.

Jeg skjønner at det ikke er mulig å ha ferie i månedsvis, ikke egentlig. Men jeg har alltid, siden jeg begynte å jobbe og studere, drømt om å ha fri hele sommeren, to måneder i strekk. Jobbe mye for å spare og så ta den tida, ta meg tid til den tida. Og så har jeg aldri gjort det. Ikke på ordentlig.

Jeg er 35 år gammel og dårlig på å ta meg tid, men god til å stresse. Det er ikke en god egenskap. Har denne uroen alltid vært en del av meg? Kanskje. Men det er i hvert fall på tide å gjøre noe med den. Nå som jeg er sjuk kan jeg uansett ikke gjøre noe annet enn å sitte her, under dyna. Men jeg kan åpne en Apotekernas julmust. Den er kald, rett fra kylen. Og katten i fanget mitt er varm. Og en drita Jude Law banka akkurat på døra til Cameron Diaz, så there’s that.

 

Hvis alt går som det skal, så skal jeg reise til Hamburg om to uker. Jeg skal reise via Göteborg og Malmö og København, jeg skal toge hele veien, jeg skal bo på Ibsen hotell, som alltid, jeg skal ankomme Hamburg en ettermiddag og finne hotellet mitt og dagen etter skal jeg være med på et arrangement og så skal jeg toge hjem dagen etter det igjen. Jeg er nervøs og stressa, ikke så mye for selve turen, jeg elsker å toge, jeg elsker spesielt København som jeg ikke har satt mine føtter i siden pandemien ble erklært mens jeg var der i 2020, men jeg er nervøs for å reise i en pandemi, og jeg er nervøs for å ikke få lov til å reise allikevel i en pandemi. Alt føles så usikkert.

Skuldrene mine er høye for tida, pusten stopper øverst i brystet, jeg overveldes lett av alt jeg skal og burde. Det er litt mye, i mesta lagi, som dem sier. Jeg forsøker å huske om det alltid har vært sånn, om jeg alltid har latt meg overvelde, eller om det er noe som har kommet til. Jeg tror jeg alltid har vært sånn.

Men jeg må bare ta et kvarter om gangen.

Jeg sitter i sofaen min under dyna, jeg har lest manus i hele dag, drukket kaffe, hatt en katt under dyna sammen med meg, og da det tikka inn en mail fra Hamburg om timeplanen min der, så gleda jeg meg, samtidig som pulsen steg og krisemaksimeringshjernen min hviska (skreik) de kommer til å avlyse turen din dagen før du skal dra / du kommer til å bli rana og knivstukket om du går langs havna til stedet du skal være, ta en drosje / kanskje du ikke rekker togene dine og så reiste jeg meg opp og henta noe å drikke på kjøkkenet mens jeg plutselig huska tilbake til i våres, og det forrige oppdraget mitt som jeg var så nervøs for.

Jeg toga til Lillehammer og Oslo hadde vært stengt i månedsvis og de åpna igjen mens jeg var på festivalen og jeg ankom byen med munnbindet på og ingen i Lillehammer brukte munnbind og jeg tok det nølende av meg, jeg måtte kjøpe smertestillende på butikken fordi jeg hadde fått hodepine, sikkert av å ha hatt på meg munnbindet i tre timer, og så husker jeg at jeg la meg i senga på hotellet med skoa og klærne på fordi jeg skulle rett ut igjen, men jeg lå der og så på Poirot og var redd jeg ikke skulle klare å komme meg ut til det jeg skulle, men verden venta og jeg rusla ut av hotellet, det var varmt, forsommer, og jeg satte meg i parken like ved der jeg skulle på scenen og jeg husker at jeg satt i gresset, at jeg pusta ned i magen, at jeg drakk brus og tok smertestillende, at jeg var redd for å dø eller for å bli sjuk eller for å dumme meg ut og så gjorde jeg det jeg skulle og noen timer seinere satt jeg ute og drakk øl med faktiske mennesker for første gang på hundre år og jeg gikk hjem til hotellet i rimelig tid og reiste hjem igjen dagen etter.

Det er helt greit å måtte ligge på senga med klærne og skoa på, hvis man trenger det. Det er helt greit å måtte lese manus på hjemmekontoret i sofaen under dyna om man trenger det. Det er helt greit å ta en time out for å trekke pusten og kjenne at man finnes, at kroppen er der. Kroppen min er der hele tida, det er jo kanskje egentlig problemet – eller, alternativet hadde vært verre, men mye av problemet er jo at det er så mye greier med denne kroppen, så mye å kjenne etter, så mye som går og kan gå galt. Men jeg glemmer liksom hele tida å gi meg sjæl kred for det som går som det skal, det som til og med går bra.

Høsten er tung, dere, men jeg er her fortsatt.

Jeg ville bare si det.

Ukene er sånn her: hver mandag jobber jeg og gjør ingenting etterpå, hver tirsdag jobber jeg og går på dansetrening etterpå, hver onsdag starter jeg dagen hos psykologen min og går til jobben etterpå og så vinner jeg eller taper en quiz, hver torsdag jobber jeg, kanskje hjemmefra, og så taper jeg en quiz og annahver fredag og lørdag jobber jeg og annahver fredag og lørdag har jeg fri. Det blir mørkere og kaldere, men det blir også mer jul for hver dag som går.

Jeg prøver å ta et kvarter om gangen, ikke overveldes, ikke grue meg og krisemaksimere, som jeg er så god på, jeg gjør meg ingen tjenester ved å krisemaksimere, jeg bare spenner bein for meg sjæl, gang på gang. Forrige gang jeg grua meg sånn her, så dro jeg på et eventyr som ga meg et av de beste øyeblikka i livet mitt: da jeg dro til Japan, livredd og stressa, og plutselig var jeg på en joggetur i november til en rosehage der jeg så en familie spille «On the sunny side of the street» og så tok jeg et bad etterpå.

Jeg veit ikke hva meninga med livet er, om det har noen mening, men jeg tror noe av meninga for meg er å gjøre ting jeg er redd for og prøve å oppleve nye ting, selv om det skremmer meg. Det trenger ikke skje i Japan, det kan være å bare kjøpe noe annet enn jeg pleier på søndagsturen min og å gå en annen vei hjem. Se om jeg finner noe fint. For det er mye fint der ute.

Denne låta av Miriam Bryant og Joakim Berg, for eksempel.

Snakkes snart. Jeg lover.