«Jeg vil høre den sangen med han fra tegnefilm-videoen»

Jeg gikk aleine på kino og så a-ha-filmen. Det var en av de beste mandagsettermiddagene hittil i 2021. Filmen er fantastisk – jeg vil tørre å påstå at du ikke engang trenger å være særlig fan fra før for å få noe ut av den, men det er en fordel å ha hørt en a-ha-sang. Og hvem hakke det??

Jeg hørte på pappas Hunting high and low i kjelleren hos farmor, det var der stereoanlegget hans sto da jeg var liten. Jeg var forelska i Morten Harket fordi jeg hadde sett «tegnefilm-videoen», som bare et barn kan være forelska, og jeg dansa på kjellergulvet til «Take on me» og «The sun always shines on TV», jeg var trist til «Living a boy’s adventure tale» som jeg syntes var så trist, noe med melodien, stemmen til Morten. Jeg hadde ikke flere album av dem og jeg hørte vel heller ikke noe nyere av dem før jeg blei tenåring, men mamma hadde Morten Harkets nydelige Wild Seed, som hun hørte på hver dag i hele 1995 (føltes det som) og jeg husker jeg ønska meg Savoys debutalbum til bursdagen min i 1996 fordi jeg likte «Velvet» så godt. Da var jeg 10 år gammal og a-ha fantes på en måte ikke mer, selv om de jo ikke hadde lagt opp på ordentlig.

I tiende klasse husker jeg at læreren vår spurte, før timen begynte en vanlig vårdag, om noen visste hva som skulle skje på Ullevål Stadion på lørdag. Fotballkamp, ropte noen av gutta. Nei, a-ha spiller konsert, mumla jeg. Hva sa du? spurte læreren min meg. A-ha spiller konsert, sa jeg. Jaha, hvis du skulle gått dit, hvem ville du tatt med deg? Mamma, svarte jeg. Da skal du få to billetter av meg, sa hun og gikk gjennom klasserommet og la to billetter på pulten min. Hun kunne ikke gå selv, og hadde bestemt seg for at hvis noen visste hva som skjedde den lørdagen, så skulle de få billettene. Jeg kom full av glede hjem til mamma og sa vi skulle på konsert. Men jeg kan ikke dra på konsert, sa mamma, og jeg husker ikke hvorfor. Jeg spurte kjæresten min i stedet og vi dro på konsert, en av de første i livet mitt, og vi så a-ha spille mange av låtene jeg kunne fra før og veldig mange jeg ikke kunne, jeg husker det var første gangen jeg hørte «Manhattan Skyline» og begynte å grine av hvor fin den var, jeg husker jeg utvida cd-samlinga mi med flere a-ha-album etter den konserten.

Det er fortsatt den eneste a-ha-konserten jeg har vært på, selv om de har spilt mange etter det, de har spilt mange konserter etter at de spilte sin siste konsert. Jeg husker jeg var på ferie den sommeren etter tiende klasse, vi var i Danmark, og en av skivene jeg hørte mye på var Lifelines, som var ny det året. a-ha er lyden av barndommen min og tenåra mine, de er et svært band på alle mulige måter, store for meg, store i verden.

Å se a-ha-filmen var som å henge med en gammel venn og å bli kjent på nytt, det var så mye jeg ikke visste. Jeg har alltid visst at de har hatt konflikter innad i bandet, men jeg har trodd at det har handla om for eksempel at Morten, som blei frontfigur, blei så veldig frontfigur, sånne konflikter som kan oppstå når man egentlig er et band, men en person liksom alltid zoomes inn på, blir lagd plakater av, forguda, dere veit. Men det er et helt annet bilde som males opp i denne filmen, det handler om et bands historie, om verdensberømmelse, stahet, vennskap – men a-ha var aldri et venneband, ikke egentlig, de ville bare bli berømte, og det blei de. Et sted i filmen sier en, jeg tror det er kjæresten til Morten Harket: a-ha har fortsatt ikke laget sitt beste album, og den replikken fikk meg til å lene meg fram med sommerfugler i magen, for det føltes sant, selv om de har laga fantastiske album helt fra start.

Filmen begynner med at regissøren spør gutta, som alle intervjues alene, aldri sammen, om de vil lage et nytt album, og så handler egentlig filmen mest om hvorfor de ikke vil, kan, klarer å lage nytt album. Det er en rørende film om sterke personligheter, om suksessens ensomme virkelighet, om hylende fans og stillheten i en bil som kjører deg fra et konsertsted til et annet.

Og, lo and behold: A-has nye album kommer snart. Og det at de slipper nytt album er så fint at det nesten er til å grine av, jeg har ikke hørt det, men jeg klarer ikke tenke meg noe annet enn at det er bra. Og mens jeg venter, så kjøper jeg inn hullene i platesamlinga mi. Jeg eier for eksempel ikke Hunting high and low, for det er jo pappa sitt jeg hørte på, så det må kjøpes nå. Jeg har heller ikke kjøpt noe nytt a-ha-album etter Analogue, for da forsvant de liksom litt for meg. Denne filmen minte meg på at de finnes, og at de er viktige for meg. Da jeg gikk ut av kinosalen på Vega, og ut i høstmandagen, så satte jeg de på i øretelefonene mine og gikk bortover gata mens Morten Harket sang, med den stemmen jeg vokste opp med, som er en av de mange grunnene til at musikk betyr så mye for meg, er noe av det beste som finnes i verda. A-has debutalbum kom året før jeg blei født. Scoundrel Days er like gammalt som meg. De finnes fortsatt og True North utkommer neste år.

Nå er filmen ute og du burde se den på kino. Jeg fikk sinnsykt lyst til å dra rett på a-ha-konsert etterpå, og her jeg sitter akkurat nå og skriver dette, så skal jeg på en online-quiz der quizmasteren nettopp satte på a-ha. De er et av verdens beste band, jeg bare sier det.

Favorittøyeblikk i noen låt, kanskje noensinne, er når Morten Harket sier HUH! i «The sun always shines on TV». Det finnes! Og det gjør meg så glad.

2 kommentarer til ««Jeg vil høre den sangen med han fra tegnefilm-videoen»»

  1. Linn , hvis jeg ser dem når de kommer hit, så skal jeg være paparazzo bare for deg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.