Det bakerste krysset

Jeg begynte på dansekurs igjen denne uka. Jeg går mitt sjette semester på commercial nybegynner. Jeg kommer aldri til å bli noe annet enn nybegynner, og det er jeg egentlig komfortabel med, selv om det er litt flaut at lærerne kjenner meg igjen. Kanskje det ikke egentlig er flaut, kanskje det bare er hyggelig, men jeg går liksom dit i et slags ønske om å være usynlig og bare stå bakerst og øve og danse i min egen verden og glemme at folk kan se meg og den rare kroppen min. Uansett, nå har jeg bytta dag og dermed lærer, fordi livet endrer seg og plutselig er ikke onsdag en bra trenedag lenger, så da prøver jeg noe nytt. Samme kurs, ny dag og lærer. Jeg går dit i sola, gjennom hundeparken og over skulpturparken, jeg elsker å gå til dansetreninga.

Jeg kommer tidsnok til å finne meg en plass i rommet før det begynner, jeg velger meg krysset innerst i det borterste hjørnet og tenker: her ser ingen meg. Så tar jeg et skritt bort fra krysset for å legge fra meg tinga mine og sette vannflaska tilgjengelig på gulvet. Salen fylles opp og det stiller seg flere ved siden av meg i hjørnet, uten å tenke over at vi skal holde en meter avstand og så skjønner jeg idet jeg snur meg tilbake mot speilet og krysset mitt at noen andre også har et ønske om å stå innerst og borterst, så hun har stilt seg på krysset 40 cm fra meg, som jeg trodde var mitt. Det sto jo ikke navnet mitt på det og jeg hadde ikke satt foten på det og liksom lent meg inn mot veggen for å sette fra meg tinga mine, jeg hadde gått bort fra det og da var det jo fritt vilt, selv jeg skjønner det, men jeg ville liksom ikke gi det helt fra meg heller for de eneste ledige kryssa nå var midt på gulvet – foran!!!

«Hei og velkommen,» sa læreren og snakka litt om kurset og hva vi skulle lære og hjertet mitt banka seg opp fra brystet og gjennom halsen og så peip jeg til min kryss-kompis: «Skal du stå der?»

«Å, du sto kanskje her…?» sa hun forsiktig og jeg rista flaut på hodet, for jeg sto jo ikke der, jeg hadde ikke foten min på krysset, jeg hadde foten min et skritt unna og siden jeg holder en meter til folk, så tror jeg fortsatt feilaktig at folk holder en meter avstand til andre også og at krysset derfor var trygt, men kryss er faktisk fritt vilt, vi lever i et fritt land og hun sto faktisk på krysset da timen begynte, jeg sto midt på gulvet som en annen idiot, så jeg kremta og sa: «Neida, det går bra, jeg kan stå her, jeg er jo voksen.»

Man blir ikke mer voksen av å si at man er voksen. Men jeg ER voksen. Jeg er 35 år gammel og tåler å se dum ut! Jeg ser ut som jeg gjør. Så jeg stilte meg foran og svetta alt før oppvarminga, fordi jeg hadde gjennomlevd et ekstremt indre drama med «det var mitt kryss! – Men Linn, du eier ikke kryss – Men det var mitt kryss – Du skjønner selv at det ikke var ditt kryss, du får komme tidligere neste gang og sette deg ned på krysset da, veit du, så ingen andre stjeler det om det er så viktig for deg.» og så satte vi i gang med å varme opp med isolasjoner og det lærerne kaller grooves og beats. Jeg kan ikke groove, ok, jeg er stiv som en pinne, men jeg liker å danse allikevel, og når jeg står bakerst, så trenger jeg ikke å se meg selv i speilet, da kan jeg se på de foran meg og treneren, men her jeg sto nå, foran, så måtte jeg se på dette opplegget jeg kommer med: stiv kvinne, 35, bøyer kroppen i keitete posisjoner til musikk. Det var ikke så morsomt å danse når jeg måtte se på det selv. Men jeg ga meg ikke, jeg lukka øya og bevegde kroppen. Jeg betaler for dette! Dette er min time!

Læreren snakka litt før vi begynte på koreografien, da sa han blant annet at «alle sanger har en rytme og det er den vi må danse etter». Ja, så det er så nybegynner dette kurset, jeg tuller ikke.

Så begynte vi å danse, og koreografien er jo enklere enn på jazzballett-kurs for 8-åringer (jeg vet det, for jeg var på jazzballett-kurs da jeg var 8, ok!), men hjernen min er ikke like kvikk som da jeg var 8 og lærte meg Klippe, klippe, sy og sy, vips så er du fin og ny-dansen hos Inger Johanne Vesjes ballettskole, hjernen min er 35 år gammal og opptatt av at jeg ikke er Justin Bieber (eller like flink til å danse som ham), men det trenger ikke hindre meg fra å gjøre mitt beste innafor de rammene jeg har. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å danse riktig, og jeg klarte tilslutt å sette de repeterende trinna i riktig rekkefølge, men jeg GJØR dem jo ikke som de skal gjøres. Men jeg gjør dem på min måte. Mens jeg dansa, igjen og igjen, og prøvde å ikke se på meg sjæl og heller ikke tenke at noen kunne se meg, så skamma jeg meg over hvor dårlig jeg var, men jeg tenkte at dette er min trening, noen går på zumba eller styrketrening eller spinning, jeg går frivillig inn i en sal for å lære en dans og gjør den igjen og igjen – fem, seks, sju, ÅTT – og det at jeg ikke får det helt til og dermed skammer meg, gjør at jeg rødmer, og det at jeg rødmer gjør at jeg blir varmere, og det at jeg blir varmere gjør at jeg svetter mer – så da blir det bedre trening. Innbiller jeg meg.

Da vi var ferdige løp jeg så fort jeg kunne ut derfra og så begynte jeg på joggeturen hjem, fordi jeg tenkte å slå to treningsøkter i en tirsdagssmekk, men jeg var så støl i låra etter å ha bøyd knærne så godt jeg kunne i alle dansetrinna at jeg måtte gi meg, skjelvende, etter 1 skarve kilometer.

Øvelse kommer ikke til å gjøre meg til mester, men øvelse kommer til å gjøre meg mindre flau – tror jeg. Så jeg øver på den dumme dansen hjemme, selv om jeg fortsatt er støl i låra.

Neste gang skal jeg karre til meg krysset bakerst. Jeg er kanskje voksen, men jeg forbeholder meg retten til å stå bakerst og ikke synes hvis det er det som er best for min trening. Jeg skal ikke vise dette fram til noen uansett, jeg skal bare danse for meg sjæl. Og lære meg moonwalk. For en gangs skyld skal jeg lære meg moonwalk. Det har vært drømmen min sida jeg var 6 år, så nå må det skje. Dere leste det her først!