Denne dagen for 16 år siden

Internett minner meg om gamle dager, telefonen min viser meg bilder fra denne dagen for tre år siden, fem år siden, femten år siden. Dette bildet er tatt ut fra 70-bussen, i regnet, av en bensinstasjon en sein kveld jeg var på vei hjem fra noe – jeg husker ikke hva, men jeg husker fortsatt bildet. Jeg husker at jeg tok den bussen hjem, til leiligheten der jeg bodde og var ulykkelig da jeg nettopp hadde flytta hjemmefra. Jeg lå på gulvet og grua meg til eksamen, jeg lå på gulvet og grua meg til å gå på jobb fordi jeg burde lest i stedet, jeg lå på gulvet og hadde hjertesorg og jeg tok bilder av regndråpene på vinduet i svart/hvitt-funksjonen på digitalkameraet mitt.

Jeg tar ikke så mye bilder, og i hvert fall ikke med digitalkameraer. Jeg burde gjøre det, for jeg blir glad av disse minnene, av bilder fra gamle dager, for det er gamle dager nå. Plutselig er det fem år sida eller ti år sida eller enda lenger sida, og du er ikke lenger den du en gang var. Jeg prøver å huske hvem jeg var da jeg lå på gulvet og var så redd og stressa, enda jeg ikke engang hadde hatt mitt første angstanfall – det skulle komme seinere, mye seinere. Jeg var hjerteknust og ensom, jeg bodde i en mørk leilighet på Skullerud og prøvde å få til å være voksen.

August er snart over, og jeg ligger ikke på gulvet, men jeg har ligget i gresset. Jeg har ikke tatt bilder av så mye, men jeg har vært på konsert med hu dama jeg nesten garantert hørte på da jeg tok det bildet av en tåkete bensinstasjon i 2005: Ane Brun. Jeg var nemlig på festival igjen, og så Orions Belte, som var dritfint, og ISAH, som begynte med et smell og som kjørte pyro fra første låt og fyrverkeri på tredje låta og som fikk meg til å kjenne at jeg kunne betalt for billetten min en gang til om jeg fikk lov til å reise meg og danse, men jeg blei sittende, for vi måtte sitte på plassen vår – og så spilte Ane Brun og himmelen mørkna sakte over oss, fuglene fløy og Ane Brun sang og dansa sakte mens jeg satt ytterst på benken og så på henne.

Det føltes nesten som at verden var normal igjen, selv om vi måtte sitte stille og ikke kunne stå samla, tett i tett foran scena. Nå som smittetalla stiger igjen, så er jeg redd verden aldri blir normal igjen, men jeg får andre dose av vaksina på fredag og kanskje skal jeg på flere konserter denne høsten, og kanskje skal jeg til og med stå inntil noen igjen en gang. I 2005 lå jeg på gulvet og tenkte at jeg aldri kom til å elske noen igjen, eller i hvert fall at ingen kom til å elske meg. Da visste jeg ikke hva pandemi var for noe. Ikke endometriose heller. Jeg jogga ikke, jeg drakk ikke, ikke hadde jeg skrivi noen bøker. Det var ikke bare elendighet som venta, selv om det var nok av det også.

Jeg er totalt innstilt på høsten nå, men gradestokken kryper godt over 20-tallet midt på dagen allikevel og jeg prøver å skvise så mye sommer jeg kan ut av disse siste dagene. I dag betydde det å dra på loppemarked på Bolteløkka og i Etterstad kolonihage, jeg spiste en vaffel i gresset før jeg gikk tur rundt og så på de små hyttene, jeg fikk lyst til å grine av hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne bo der jeg også. Skrivehus-drømmen ble konkretisert av ei lita, turkis hytte med hengekøye og epletrær i hagen. Kanskje jeg får det til, og internett starter dagen min om 16 år med et minne fra i dag da jeg lå i gresset etter å ha vært på loppemarked og en av nabolagets katter kom bort og la seg på pleddet mitt sammen med meg, og J tok bilde av oss fra vinduet mens jeg leste Maria Gripe, som jeg leste den sommeren jeg var 12 også, og ikke visste verken at jeg skulle ligge på gulvet i 2005 eller på gresset i 2021.

En kommentar til «Denne dagen for 16 år siden»

  1. Hvis du noen gang får skrivesperre over lengre tid, så kan du utgi disse tekstene i bokformat<3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.