Jobbsommeren er over

One of the most reliable signs that you need a holiday is the conviction that you cannot spare the time to take one.
– Bryan Magee

Jeg har jobba. I hele sommer har jeg jobba. Det er ikke sant, jeg hadde to uker ferie i slutten av juni. Jeg var på konsert, jeg bada, jeg fikk vaksine, jeg drakk øl og var på quiz, men så – så var jeg på jobb. Jeg har to deltidsjobber (og egentlig skriver jeg i tillegg, men i år har jeg ikke skrevet i tillegg, jeg har skrevet mindre og mindre, gitt mer og mer opp, og nå sier jeg bare at jeg ikke skriver – jeg jobber). Jeg har jobba bort sommerferien, og nå er ferien over og jeg er tilbake på jobb på ordentlig, sammen med alle andre.

Jeg visste at jeg skulle jobbe i hele sommer, så jeg forberedte meg, jeg skulle bade på vei til eller fra jobb, jeg skulle møte folk rett etter jobb og gå hjem tidlig, jeg skulle lese bøker i ledige øyeblikk. Jeg bada ikke så mye på vei til eller fra, men en dag, en lummer dag rett før regnet skulle komme, så gikk jeg i raskt tempo mot Tjuvholmen i lunsjpausen og lå uti vannet i fem minutter og fløt før jeg raskt gikk opp igjen, skifta tilbake til klærne jeg kom i og gikk, i raskt tempo, tilbake til bokhandelen. Vannet på Tjuvholmen var glassklart og perfekt temperert, jeg var våt i håret og perfekt temperert fram til ca. 200 meter fra bokhandelen igjen, da den første svetteperla fant veien fram i panna mi. Men i ca. en halvtimes tid der var alt perfekt, selv om jeg var travel fordi jeg tok litt lenger pause enn jeg egentlig har. Men ofte tar jeg kortere pause enn jeg egentlig har, så en litt lang en, plutselig, en rolig dag før regnet kom, det var lov og fortjent.

Jeg har vært på quiz  noen ganger etter jobb, vi har vunnet noen, tapt noen, en av dem var det jeg som tapte for oss fordi jeg bytta årstall på gjettet vårt ett sekund før innlevering – fra riktig år til feil år. Sånn kan det gå. Jeg spanderte en runde på laget og vi vant jo egentlig, vi bare tapte tie-breakeren (på grunn av meg).

Jeg har lest bøker i gresset, i senga, på pauserommet, på benker, i parken, på vei til og fra ting – jeg har lest over 20 bøker i sommer og skal lese flere før høsten kommer på ordentlig. Og noen ganger, når jeg ligger med harehjerte etter å ha våkna av morgenens første alarm, så tenker jeg på folka som bor i min egen bok, og de lever der, bak øyelokka mine, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg i hodet før jeg står opp, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg en rask side før jeg går på jobb, liksom nederst i manuset, ikke på riktig sted engang, men det er der og det er bedre enn at det ikke er der.

I morra reiser jeg på sommerens tredje miniferie, jeg skal være to dager på Sørlandet, jeg skal kanskje bade, kanskje jogge, kanskje lese, kanskje skrive, men mest av alt skal jeg være rolig, rusle opp mot utedoen og lytte etter kuene, kanskje drikke en Arendalspilsner, kanskje grille noe, kanskje spille kort. Her hjemme har høsten begynt – altså, ikke høsten, egentlig, men høstsemesteret, og jeg begynner det med en ferie. Måtte livet bli mer ferie framover.

Jeg har ønska meg mer tid siden jeg begynte å jobbe da jeg var 14. En dag våkner jeg kanskje og er dau, og da kommer jeg til å angre på at jeg ikke gjorde mer av det jeg ville her i livet.

Så jeg begynner i morra.

Eller, jeg begynte i dag, jeg løp ut og kjøpte plommer og tok fem minutter ekstra pause på jobben, og nå skriver jeg dette etter å ha pakka til i morra. I morra har jeg tre og en halv time for meg selv på en buss. Jeg gleder meg allerede. Så venter kuene og gresset og sommeren på Sørlandet. Jeg har kanskje ikke noe eget sommerhus (enda), men jeg er venn med de som har dette – heldigvis.