Måned: august 2021

Internett minner meg om gamle dager, telefonen min viser meg bilder fra denne dagen for tre år siden, fem år siden, femten år siden. Dette bildet er tatt ut fra 70-bussen, i regnet, av en bensinstasjon en sein kveld jeg var på vei hjem fra noe – jeg husker ikke hva, men jeg husker fortsatt bildet. Jeg husker at jeg tok den bussen hjem, til leiligheten der jeg bodde og var ulykkelig da jeg nettopp hadde flytta hjemmefra. Jeg lå på gulvet og grua meg til eksamen, jeg lå på gulvet og grua meg til å gå på jobb fordi jeg burde lest i stedet, jeg lå på gulvet og hadde hjertesorg og jeg tok bilder av regndråpene på vinduet i svart/hvitt-funksjonen på digitalkameraet mitt.

Jeg tar ikke så mye bilder, og i hvert fall ikke med digitalkameraer. Jeg burde gjøre det, for jeg blir glad av disse minnene, av bilder fra gamle dager, for det er gamle dager nå. Plutselig er det fem år sida eller ti år sida eller enda lenger sida, og du er ikke lenger den du en gang var. Jeg prøver å huske hvem jeg var da jeg lå på gulvet og var så redd og stressa, enda jeg ikke engang hadde hatt mitt første angstanfall – det skulle komme seinere, mye seinere. Jeg var hjerteknust og ensom, jeg bodde i en mørk leilighet på Skullerud og prøvde å få til å være voksen.

August er snart over, og jeg ligger ikke på gulvet, men jeg har ligget i gresset. Jeg har ikke tatt bilder av så mye, men jeg har vært på konsert med hu dama jeg nesten garantert hørte på da jeg tok det bildet av en tåkete bensinstasjon i 2005: Ane Brun. Jeg var nemlig på festival igjen, og så Orions Belte, som var dritfint, og ISAH, som begynte med et smell og som kjørte pyro fra første låt og fyrverkeri på tredje låta og som fikk meg til å kjenne at jeg kunne betalt for billetten min en gang til om jeg fikk lov til å reise meg og danse, men jeg blei sittende, for vi måtte sitte på plassen vår – og så spilte Ane Brun og himmelen mørkna sakte over oss, fuglene fløy og Ane Brun sang og dansa sakte mens jeg satt ytterst på benken og så på henne.

Det føltes nesten som at verden var normal igjen, selv om vi måtte sitte stille og ikke kunne stå samla, tett i tett foran scena. Nå som smittetalla stiger igjen, så er jeg redd verden aldri blir normal igjen, men jeg får andre dose av vaksina på fredag og kanskje skal jeg på flere konserter denne høsten, og kanskje skal jeg til og med stå inntil noen igjen en gang. I 2005 lå jeg på gulvet og tenkte at jeg aldri kom til å elske noen igjen, eller i hvert fall at ingen kom til å elske meg. Da visste jeg ikke hva pandemi var for noe. Ikke endometriose heller. Jeg jogga ikke, jeg drakk ikke, ikke hadde jeg skrivi noen bøker. Det var ikke bare elendighet som venta, selv om det var nok av det også.

Jeg er totalt innstilt på høsten nå, men gradestokken kryper godt over 20-tallet midt på dagen allikevel og jeg prøver å skvise så mye sommer jeg kan ut av disse siste dagene. I dag betydde det å dra på loppemarked på Bolteløkka og i Etterstad kolonihage, jeg spiste en vaffel i gresset før jeg gikk tur rundt og så på de små hyttene, jeg fikk lyst til å grine av hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne bo der jeg også. Skrivehus-drømmen ble konkretisert av ei lita, turkis hytte med hengekøye og epletrær i hagen. Kanskje jeg får det til, og internett starter dagen min om 16 år med et minne fra i dag da jeg lå i gresset etter å ha vært på loppemarked og en av nabolagets katter kom bort og la seg på pleddet mitt sammen med meg, og J tok bilde av oss fra vinduet mens jeg leste Maria Gripe, som jeg leste den sommeren jeg var 12 også, og ikke visste verken at jeg skulle ligge på gulvet i 2005 eller på gresset i 2021.

One of the most reliable signs that you need a holiday is the conviction that you cannot spare the time to take one.
– Bryan Magee

Jeg har jobba. I hele sommer har jeg jobba. Det er ikke sant, jeg hadde to uker ferie i slutten av juni. Jeg var på konsert, jeg bada, jeg fikk vaksine, jeg drakk øl og var på quiz, men så – så var jeg på jobb. Jeg har to deltidsjobber (og egentlig skriver jeg i tillegg, men i år har jeg ikke skrevet i tillegg, jeg har skrevet mindre og mindre, gitt mer og mer opp, og nå sier jeg bare at jeg ikke skriver – jeg jobber). Jeg har jobba bort sommerferien, og nå er ferien over og jeg er tilbake på jobb på ordentlig, sammen med alle andre.

Jeg visste at jeg skulle jobbe i hele sommer, så jeg forberedte meg, jeg skulle bade på vei til eller fra jobb, jeg skulle møte folk rett etter jobb og gå hjem tidlig, jeg skulle lese bøker i ledige øyeblikk. Jeg bada ikke så mye på vei til eller fra, men en dag, en lummer dag rett før regnet skulle komme, så gikk jeg i raskt tempo mot Tjuvholmen i lunsjpausen og lå uti vannet i fem minutter og fløt før jeg raskt gikk opp igjen, skifta tilbake til klærne jeg kom i og gikk, i raskt tempo, tilbake til bokhandelen. Vannet på Tjuvholmen var glassklart og perfekt temperert, jeg var våt i håret og perfekt temperert fram til ca. 200 meter fra bokhandelen igjen, da den første svetteperla fant veien fram i panna mi. Men i ca. en halvtimes tid der var alt perfekt, selv om jeg var travel fordi jeg tok litt lenger pause enn jeg egentlig har. Men ofte tar jeg kortere pause enn jeg egentlig har, så en litt lang en, plutselig, en rolig dag før regnet kom, det var lov og fortjent.

Jeg har vært på quiz  noen ganger etter jobb, vi har vunnet noen, tapt noen, en av dem var det jeg som tapte for oss fordi jeg bytta årstall på gjettet vårt ett sekund før innlevering – fra riktig år til feil år. Sånn kan det gå. Jeg spanderte en runde på laget og vi vant jo egentlig, vi bare tapte tie-breakeren (på grunn av meg).

Jeg har lest bøker i gresset, i senga, på pauserommet, på benker, i parken, på vei til og fra ting – jeg har lest over 20 bøker i sommer og skal lese flere før høsten kommer på ordentlig. Og noen ganger, når jeg ligger med harehjerte etter å ha våkna av morgenens første alarm, så tenker jeg på folka som bor i min egen bok, og de lever der, bak øyelokka mine, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg i hodet før jeg står opp, og noen morgener, selv om jeg sier jeg ikke skriver, så skriver jeg en rask side før jeg går på jobb, liksom nederst i manuset, ikke på riktig sted engang, men det er der og det er bedre enn at det ikke er der.

I morra reiser jeg på sommerens tredje miniferie, jeg skal være to dager på Sørlandet, jeg skal kanskje bade, kanskje jogge, kanskje lese, kanskje skrive, men mest av alt skal jeg være rolig, rusle opp mot utedoen og lytte etter kuene, kanskje drikke en Arendalspilsner, kanskje grille noe, kanskje spille kort. Her hjemme har høsten begynt – altså, ikke høsten, egentlig, men høstsemesteret, og jeg begynner det med en ferie. Måtte livet bli mer ferie framover.

Jeg har ønska meg mer tid siden jeg begynte å jobbe da jeg var 14. En dag våkner jeg kanskje og er dau, og da kommer jeg til å angre på at jeg ikke gjorde mer av det jeg ville her i livet.

Så jeg begynner i morra.

Eller, jeg begynte i dag, jeg løp ut og kjøpte plommer og tok fem minutter ekstra pause på jobben, og nå skriver jeg dette etter å ha pakka til i morra. I morra har jeg tre og en halv time for meg selv på en buss. Jeg gleder meg allerede. Så venter kuene og gresset og sommeren på Sørlandet. Jeg har kanskje ikke noe eget sommerhus (enda), men jeg er venn med de som har dette – heldigvis.