Om å være redd for at sommeren er over før den har begynt og for at kroppen skal slutte å bære meg – men sommeren er her og kroppen lever fortsatt

Jeg hadde to ferieuker i slutten av juni og fylte dem med konsert, første vaksinedose, bøker, bøker, bøker, et bad, en quiz, noen øl og ganske mange vanlige timer og dager. Nå er det juli og som vanlig kommer den melankolske «nå er det snart over, tida renner ut mellom fingra dine og du kan ikke stoppe den, sommeren er over før du rekker å skjønne at den er her, midtsommer har vært og nå blir det bare mørkere og mørkere!»-julifølelsen jeg har hvert eneste år. Her jeg sitter nå er det jo ikke mørkt og det skal heldigvis være lyst og varmt i noen uker til før høsten kommer og jeg må ta på meg strømpebuksene igjen. Men det nytter jo ikke å grue seg til det, for jeg sitter her nå, i sofaen vår, med en katt på foten og en fyr i den andre enden og utafor har det regna i hele dag, men jeg har jogga allikevel.

Jeg bor jo i en kropp som skremmer meg, daglig, er det et angstanfall eller har jeg fått en mystisk sykdom? Jeg veit aldri hva det er, og da hjelper det ofte å jogge. I dag var en sånn dag. Så jeg reiste meg plutselig fra frokostbordet og skifta til joggeklær, løp ut i regnet og begynte på runden min. De første fem minuttene gikk bra, så stoppa jeg for å gå og klarte ikke å begynne igjen. Jeg var svimmel og det prikka i hendene mine og jeg tenkte: hvis jeg faller nå, finner noen meg da? Så trakk jeg pusten og gikk videre, kjente hjertet slå i brystkassa, og som vanlig tenkte jeg både at jeg kom til å dø og at det bare var angsten som lurte meg. Så jeg fortsatte å gå, og da jeg kjente at jeg kunne begynne å løpe igjen, så lovte jeg meg at jeg bare skulle stoppe hvis jeg var framme og ferdig med runden – eller hvis jeg måtte besvime eller kaste opp. Og så løp jeg. Etter fem minutter og 0,67 kilometer til (jeg løper sakte) så var jeg i gang og det kjentes ut som at jeg kunne løpt i minst en time. Jeg løp og løp, forbi vinduer og folk, over fortau og gangfelt, langs Tøyenbadet og grafittiveggen, forbi en mann med en hund og vanndammer jeg tok sats og hoppa over for å ikke bli enda våtere.

Og da jeg stoppa var jeg hjemme igjen. Det hjelper alltid å løpe. Jeg er glad jeg kan det, hver gang jeg løper blir jeg glad for at jeg kan det. For at denne kroppen min, som jo motarbeider meg ofte (føler jeg) også samarbeider med meg, at den bærer meg gjennom byen min, ut på joggetur når alt føles håpløst.

Jeg jobber resten av juli, med noen få dager fri her og der, og det går fint. Jeg må gripe sommeren når jeg kan. Slenge meg i sjøen på vei til jobb. Jogge når jeg kan. Lese bøker på kveldene. Møte venna mine på en uteservering, selv om jeg må hjem tidlig.

For et år sida var vi noen dager på Sørlandet, sommerparadiset til A og familien hans. I år skal vi ingen steder, jeg skal være bokhandlerske og oppholde meg innafor Ring 3 i Oslo. For 16 år sida dro jeg aleine på Quart-festivalen denne uka for å se Thomas Dybdahl, jeg hadde ikke hotellrom, bare en togbillett til og en togbillett hjem igjen morgenen etter. Jeg var 19 år og jeg reiste med en spøkelseskoffert i hånda der jeg hadde en bok og solbriller, en lommebok og kanskje en genser. Jeg så Ane Brun i sola og Thomas i sommernatta, og så sov jeg på hotellrommet til ei venninne som fant meg i mengden og sa jeg måtte bo hos henne. Det ordna seg, men når jeg tenker tilbake på det nå, så kan jeg ikke skjønne at jeg bare reiste sånn, uten en plan (eller, planen min var å gå rundt til morgentoget gikk, kanskje låse meg inn på offentlig toalett og sove der om alt annet feila, sånn tenker en bekymringsløs 19-åring uten penger til hotell) – men det er fint å tenke at det ordna seg, og at jeg en gang var en sånn, som bare gjorde sånt.

Sommeren før pandemien kom, så bestilte jeg en tur til Hellas den siste uka i september, den siste i sesongen, og jeg var så redd, jeg var 33 år gammel og grua meg til å være aleine i Hellas, til å fly, men Ving gikk konkurs og jeg slapp å ta fly, og dro bare til Malmö og København i stedet. Jeg hadde ingen back-up-plan, men jeg lagde en, klokka seks om morran på Gardermoen. Jeg hadde penger i banken og en uke ferie som hadde gått i dass. Nå er jeg 35 og tenker på den uka jeg skulle vært i Hellas, at jeg håper jeg får reist dit igjen, til Parga, til sirissene, det turkise vannet og den lokale ølen. Jeg klarer ikke helt å se for meg at verden skal tillate det igjen, men i september får jeg andre vaksinedose og hvis kroppen min fortsatt bærer meg, så kommer det kanskje en ny sesong i 2022. Eller 2023.

Mens jeg venter, så er jeg her, i Oslo. Joggende i regnet. Dette er også et liv, og det er mitt. Om kvelden leser jeg bøker og later som at jeg sitter på en balkong, selv om jeg bare sitter i stua mi. Med vinduet åpent kan jeg høre 37-bussen og en og annen sparkesyklist suse forbi. Sommeren er her nå, i regnet og sola, og i august skal jeg se Ane Brun i Tøyenparken. Kanskje hun spiller den låta si om Gillian Welch, som jeg hørte første gang på Quart i 2005. Det er hundre år sida, og det føles nesten som i går.

En kommentar til «Om å være redd for at sommeren er over før den har begynt og for at kroppen skal slutte å bære meg – men sommeren er her og kroppen lever fortsatt»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.