Da jeg var 18 år var jeg på min første Bigbang-konsert. Jeg tror det var på Slottsfjell, jeg kan ikke huske noen før det, men det ble den første av mange – veldig mange. I nedstengninga har jeg sett mye på TV, drømt om bedre tider, og en av de fineste kveldene var med konsertfilmen til Bigbang som ligger på NRK – Play louder. Den fikk meg til å huske hvordan det var å være på konsert, nesten på ordentlig, den fikk meg til å huske folka, hvordan det føles å stå inntil noen man ikke kjenner, hvordan det føles å se på bandet, følge med på trommisen, bassisten, beina til gitaristen, stortromma, lysa, kjenne hvordan musikken liksom omfavner oss, alle oss, vi som står der, foran, i mengden.
Pandemien har fått meg til å savne mange ting, men konserter er nok i den øverste bolken. Og i går var jeg på konsert igjen. Jeg så Bigbang på Sentrum Scene, jeg hadde to billetter, en til meg og en til J, vi sto i kø klokka sju og holdt en meters avstand til de foran oss. Vi fikk velge et bord med plass til to, og valgte et nesten inne ved veggen, jeg liker å få lov til å sitte på konsert, selv om jeg gjerne skulle stått – eller nei, jeg vil ikke stå, jeg vil hoppe. Uansett, 19.59 skrudde de av lyset og publikum jubla, selv om det var få av oss, lagde vi mye lyd. De begynte med låta jeg tidligere på dagen hadde sagt at jeg ønska meg da A spurte. «Long Distance man», en evig favoritt.
08.59 samme morgen gikk jeg gjennom Gamlebyen kirkegård på vei til min ukentlige avtale på Oslo Hospital og så tikka meldinga jeg har venta på inn på mobilen min: Hei LCS, du er herved innkalt til… leste jeg og hoppa av glede før jeg booka vaksinetime. Jeg var glad, og så ble jeg redd. Gleden min liker å ha med seg angsten, som om gleden kjører spark og ikke vil kjøre avgårde uten å ha med seg redselen og angsten på setet foran seg. Sånn er jeg og sånn er det. Men selv om jeg er redd (for hva da? for å dø, for å bli sjuk, for å få alvorlige, sjeldne bivirkninger) så skal jeg ta vaksina. For jeg er redd for hva som skjer om man ikke tar den også. (for hva da? for å aldri kunne klemme igjen, for å aldri bli ferdig med dette, for å aldri se Bigbang spille igjen)
Øystein Greni, som jeg har båret gjennom publikum ved flere anledninger i tenåra og tidlig 20-åra, så ut på Sentrum Scene og sa, litt ut i konserten: «Dere aner ikke hvor godt det er å spille for dere igjen. Vi fikk lov til å begynne for litt sida, for 50 stakkars publikummere som mente vi spilte for høyt, og det var jo døllt, men vi ga jernet vi. Dere kan egentlig se på dette som å være på Bigbang-konsert i Tyskland i 2003.» Vi jubla. «Men dere synger garantert høyere enn tyskerne på denne låta her.» Så begynte han på «Wild bird», og vi sang – vi sang høyt. «Lat som at dere hopper!» ropte han uti låta og vi trampa i gulvet under bordet og heiv henda i været, gjorde så godt vi kunne med begrensningene vi hadde på våre faste plasser i salen.
De spilte «Something special», de spilte «Saturn Freeway», de spilte «Oslo Bowl», «Glory Chord» som glei rett over i «Welcome to the mountain» og da var jeg så glad og jeg klappa så hardt at jeg hadde vondt i både kinna og henda, Julius lente seg over til meg og sa: Jeg har ikke sett deg så glad på lenge. Jeg bobla over og etter konserten satte vi oss på Internationalen og drakk en øl ute mens folk var samla på Youngstorget for å se på fotball-kamp, de jubla med jevne mellomrom, men jeg veit ikke hvem som spilte eller hvem som vant. Jeg veit bare at jeg er så glad jeg en gang var 18 år gammel og blei med en jeg var forelska i på Bigbang-konsert. Jeg veit at jeg er glad jeg er 35 år gammel og fortsatt blir like lykkelig av å høre gitaren til Øystein Greni. Jeg veit at jeg er redd, men modig på samme tid.
Når dette er over vil jeg på minst titusen konserter. Og jeg håper ti av dem, i hvert fall, er med Bigbang. Igjen og igjen og igjen.