Så, du skal bare gi deg, da? 10 000 bøker i Tyskland, og det var det, nå er du ferdig? Redaktøren min så på meg, halvveis med et flir, halvveis med rynka bryn. Han hadde spurt om jeg skreiv noe og om han fikk noe snart, og jeg sa: jeg får det ikke til.
Jeg står opp hver dag og jeg skriver ikke. Jeg legger meg hver dag og jeg har ikke skrevet noe. Jeg har et par førsteutkast som kan bli noe, men i stedet for å jobbe videre med dem, så lar jeg dem ligge, orker ikke ta tak, dra dem fra hverandre, forbedre dem. Å skrive et dårlig førsteutkast er jo også en jobb, et arbeid, men når det ikke trenger å være bra, så føles det ikke så farlig eller vanskelig. Det er når man skal gjøre det bra at alt stopper opp for meg.
Mens jeg har skrivesperre på Galgeberg, har boka mi blitt trykka i totalt 10 000 eksemplarer i Tyskland. Det er jo helt sinnsykt. Jeg skreiv den boka i 2018, eller – jeg skreiv en helt annen bok i 2018, men den blei til Aldri, aldri, aldri og den lever videre der ute, men når jeg ser på den, så skjønner jeg ikke at jeg skreiv den, at jeg klarte det, at det kom fra meg. Og jeg skjønner i hvert fall ikke hvor jeg skal ta det neste fra. Dette slitne huet i denne slitne kroppen, som drømmer om den jeg en gang var, som skreiv for å kjenne noe, for å redde noen, kanskje meg sjøl, kanskje noen andre. Nå sitter jeg her og skriver ingenting.
Jeg ser Reprise på nytt og husker den jeg var som så den på kino for første gang. Jeg drømte om å bli forfatter og jeg skreiv hele tida. Jeg skulle skrive den kjærlighetshistorien som skulle få alle hjerteknuste 20-åringer til å grine og så få tilbake trua på kjærligheten. Jeg husker at jeg hørte på filmmusikken som Ola Fløttum lagde og at jeg lukka øya og kjente det i hele kroppen, hva jeg skulle, hvor jeg skulle, hvem jeg skreiv om. Jeg visste noe da, som jeg har glemt.
Erik reiser til Paris og skriver bok. Jeg reiste til Paris og hata det, men så reiste jeg til København i stedet og der skreiv jeg bok. Eller, jeg skreiv et førsteutkast, og så skreiv jeg nesten ferdig året etter. Jeg tror ikke jeg må flytte til en annen by for å skrive bøker, jeg skreiv Aldri, aldri, aldri her jeg sitter nå. Men jeg veit at jeg må skjerpe meg og slutte å være redd. Eventuelt må jeg fortsette å være redd, men i hvert fall skjerpe meg.
Jeg var redd for mye da jeg var 20, men jeg var også mye modigere enn nå. Jeg tenkte alltid at hvis jeg bare blei voksen og trygg, så ville alt ordne seg. Nå er jeg voksen og trygg, jeg bor i en leilighet jeg eier sammen med samboeren min, ingen knuser hjertet mitt, jeg har penger i banken og har blitt forfatter, og så sitter jeg her og er redd for å gjøre det jeg en gang likte aller best.
Blir du glad av å skrive? spurte J, og jeg svarte ja uten å tenke meg om. Etterpå tenkte jeg lenge på det, det kverna i meg i dagesvis. Jeg ble glad av å skrive da jeg skreiv før, i hvert fall. Men nei, jeg blir ikke glad av det nå, jeg blir lei meg og litt sint. Hvorfor det? Fordi jeg ikke får det til. Så det er jo ikke sånn at skrivinga gjør meg trist, det er det at jeg ikke får det til som gjør meg trist.
Jeg snakka med psykologen min om at jeg ikke klarer å ta valg, at jeg alltid er redd for å skuffe folk. Du glemmer en viktig person nå, sa hun og så på meg. Hvem da? Hun svarte ikke, og jeg så på den store, grønne planta hennes som står i hjørnet. Jeg tenkte på alle menneskene i livet mitt og sa nei, jeg tror ikke jeg har glemt noen. Hun var fortsatt stille. Hva da, meg selv, liksom? sa jeg. Så begynte jeg å grine.
Deg selv, sa hun. Hva er det du vil?
Jeg vil skrive, sa jeg. Jeg vil ha mer tid og så vil jeg skrive.
Ja, sa hun.