Dager som går, altfor sakte og samtidig altfor fort

Jeg hører på en dansk podcast som heter Aldrig mor, du finner den her.  Agnes snakker med mennesker som har valgt et liv uten barn, for å finne ut hva som venter henne om hun også velger – som hun tror hun vil – å forbli barnløs. Jeg gikk i vårsola og hørte på de første episodene, og den som rørte meg mest hittil var den der hun snakker med venninnene sine, som vil ha barn, om hva som skjer når de blir mødre. Tror du at vi vil fortsette å være venner? Ja, sier de. Ja, men det blir nok en periode hvor det forsvinner litt – for det er jo stressende å være foreldre, livet endrer seg og vi kommer jo ikke til å møtes like ofte som før. Neeei, men vi vil jo alltid være venner.

Livet endrer seg hele tida, for alle, enten man får barn eller ikke. Men jeg har tenkt mye på det i det siste, nå i pandemien hvor vi alle jo sitter hjemme i hvert vårt hjem og det ikke er noen steder å dra, ingen mennesker å møte, datoene glir inn i hverandre og jeg har ikke lenger noen avtaler å forholde meg til som før gjorde at jeg visste hvilken uke vi var og hvilken dag som var den 10. eller 15., nå er kalenderen min tom bortsett fra quizzene jeg går på og legetimene jeg har og viktige datoer flyr forbi uten at pandemihjernen min registrerer at bursdager bor på de viktige datoene. De er bare dager som går, altfor sakte, og samtidig altfor fort.

Jeg fyller 35 om snaue to uker og flere av vennene mine har fått barn. Jeg tror ikke de er borte, selv om jeg ikke ser dem, men jeg tror livet har endra seg, som det jo gjør. Vi som pleide å danse hele natta, danser ikke lenger. Vi som pleide å drikke øl midt i uka møtes ikke lenger etter jobb. Vi som pleide å spise middager sammen, besøker ikke hverandre lenger i byleiligheter eller kollektiv, vi spiser middag med familiene våre. Og det går fint.

Jeg ble rørt av den ene kvinnen Agnes snakket med, som rådet henne til å skaffe seg noen barnløse venner. Jeg tenkte på mine egne venner, både de med barn og de uten, på hvordan vennskap endres over tid; noen blir digitale – det er noen som jevnlig får en mail av meg eller et postkort, og noen som svarer. Noen blir sterkere i perioder og vi treffes ofte, til vi ikke treffes like ofte. Noen ebber ut og andre kommer til.

Jeg så Mannen som elsket Yngve på nytt for et par uker sida, det er en av tinga jeg gjør når jeg trenger trøst, ser filmer jeg kan utenat. Det fine med å se ting om igjen er at jeg jo endres fra gang til gang, og at de samme, gamle filmene kan virke nye – eller i hvert fall virke på andre måter – enn forrige gang jeg så dem. Denne gangen var det ei linje som festa seg hardere enn de andre: Kor mange venner har du, Jarle? Helge Ombo står foran ham i garderoben, og så lener han seg inntil ham og sier, lavere: Og kor mange venner har eg?

Jeg elsker den filmen for sitt portrett av forelskelse, vennskap og tenåringsangst, for hvordan den viser akkurat hvordan det er å være 17, enten det var på 80-tallet eller nå. Da jeg var 17 hadde jeg et av de mest definerende åra i livet mitt, det blei slutt mellom meg og kjæresten min fordi jeg blei forelska i en som skulle vise seg å bli et av de viktigste menneskene i livet mitt, selv om vi ikke var kjærester så lenge. – og selv om vi aldri snakker sammen nå. Det er med kjærester som med venner, det er ikke nødvendigvis de som har vart lengst som betyr mest (men noen ganger er det jo det også, så klart).

Jeg satt på en trapp i sola med ei venninne jeg hadde da jeg var 17, vi bor i samme nabolag og møtes til en kaffe med jevne mellomrom. Vi snakker om livet og verden, om litteratur og filmer, om gamle dager og gårsdagen. Hun baker surdeigsbrød og kjeks nå i pandemien og jogger lenger enn meg, og vi misliker begge å ha hjemmekontor. Men vi liker begge å ha sola i ansiktet og sitere Reprise, da – som nå.

Ei annen venninne av meg fra jeg var 17 har nettopp fått sitt andre barn, og vi har ikke møtt hverandre siden det var lov å møte folk, men jeg får små videosnutter av den lille familien og de gjør meg så glad. Når verden likner seg selv igjen, så skal vi klemme og spille brettspill. Det er godt å tenke på der framme et sted.

Pandemien har gitt meg nye venner også, jeg har et quizlag jeg snakker med nærmest daglig og som får meg til å føle meg mindre ensom, selv om vi sitter på hver vår tue og bare er sammen digitalt. Når det blir lov å samles igjen, så skal vi quizze sammen i virkeligheten med penn og papir og ikke gjennom en skjerm og et googledoc.

Jeg vet ikke helt hva poenget mitt med dette var, annet enn å anbefale den podcasten og tenke litt rundt venner og livet. Nå har jeg gjort det. Nå skal jeg hente meg en brusboks i kjøleskapet og klappe katten som ligger i sola. I kveld er det musikkquiz og i helga skal det være 17 grader – i skyggen. Jeg håper du har en venn å sitte i sola med, eller en å sende en video til, eller en mail eller et postkort.

Hold ut!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.