Hypokonderen fra helvete

Vi har alle dårlige dager, dårlig selvtillit. Kanskje har vi fått en dårlig anmeldelse en gang, enten i avisa eller fra noen som har lest noe vi har skrevet, eller sett noe vi har gjort. Du redda ikke verden denne gangen heller, prøv på nytt. Kanskje skriver du ikke like mye som du skulle ønske, kanskje fikk du ikke stipend i år heller, kanskje legger du deg på gulvet og tenker: skjerp deg, slutt å grin, bare gjør det, bare gjør det bedre! Men blir liggende.

Men på sånne dager har jeg ting jeg pleier å si til meg selv, mens jeg planlegger hva neste skritt blir. Og en av tinga er dette: det finnes folk som ikke liker Girls (gærninger). Det finnes folk som ikke liker Johan Harstad (at det går an, jeg forstår det faktisk ikke). Og det finnes folk som ikke liker Daughter, Stine Pilgaard, Pedro Carmona-Alvarez, Frode Grytten, Heidi Furre og alskens helter (WTF?!?) Så at noen ikke liker meg eller skrivinga mi, det skulle faktisk bare mangle. Og man må faktisk bare leve med det. Det skjer. Det skjer hele tiden. Det kommer til å fortsette å skje. Resten av mitt liv. Deal with it! Og FFS: bare gjør det igjen, Strømsborg, og gjør det for faen bedre.

Så i den anledning, så tenkte jeg å poste dette. Dette er talen fra min redaktør til meg, fra slippfesten jeg ikke ville ha da Du dør ikke utkom – i 2016, som er hundre år sida, jeg veit, men som vi altså hadde likevel. Jeg var jo redd for den boka. Så redd for det som kunne og skulle bli sagt om den, jeg tror jeg fikk bingo på det meste. Men jeg lever enda, og jeg skreiv en bok til – og kommer forhåpentligvis til å skrive flere. Men her er talen.

En evigaktuell oppmuntring til meg sjæl, og kanskje også deg:

De fleste forfattere er sin egen verste redaktør. Verste i forstanden: streng, utålmodig, utilgivende osv.

Linns stadige, og jeg begynner å mistenke evige, klagesang ser ut til å bli: dette går ikke, vi må utsette, jeg får det ikke til, jeg veit ikke hva jeg driver på med, det handler jo om ingenting, Nils, ingen kommer til å lese en bok om ingenting.
Jeg har allerede mista
det jeg aldri har hatt.

Sist gang var for et par uker siden, ETTER at boka var ferdig for lengst og ute i butikkene. VI sto på busstopp på Torshov.

Jeg sa: og allikevel går du hjem og forsøker å skrive om ingenting igjen. Etter hver eneste avvisning og krav om utsettelse, puster du ut, setter du deg ned og prøver på det samme på nytt. Og kanskje du skal stole litt mer på det? At det ligger noe veldig stort og allment i det du så fortvilt forsøker å innbille deg er ingenting?  Og det du ikke tror er historier vokser opp til å bli historier hver gang. Og det du i mørke stunder skjeller ut som tafatte karakterer gjør deg allikevel beskyttende, begeistra og tidvis forelska. Det er ikke så lenge siden du sto ved siden av meg på jobben og sa: dette sier du faen meg ikke til noen, men Eva er ganske kul.

Forfatteren blir litt som en bokser som mellom rundene ikke fatter hvordan hun skal få has på motstanderen, han er for god, hun har ikke en sjanse, hun veit ikke hva hun driver på med der ute, ingen slag treffer og snart svimer jeg av, herregud, boksing, hvem sin geniale ide var det?

Det var dessverre din, Linn.

Så uten større ado enn det… ta fantastisk godt imot:

Den fryktsomme fighteren

Det engstelige endelikt

Det livredde lukkøye

Den skrekkslagne sluggeren

Eller rett og slett

HYPOKONDEREN FRA HELVETE

Linn «Du dør ikke, men jeg trur kanskje jeg dør om et øyeblikk» Strømsborg

*

Jeg lover å reise meg opp fra gølvet snart, tørke tårene og sette meg for å skrive. Jeg lover.

2 kommentarer til «Hypokonderen fra helvete»

  1. Jeg tenkte da jeg hadde lest «Aldri aldri aldri» at jeg skulle skrive en kommentar her om hvor begeistret jeg var. Jeg kom ikke så langt da, men det er jo aldri for sent. Den boka traff meg (barnløs, 40) personlig på en måte få bøker har gjort og satte ord på tanker og følelser rundt det å ikke ha og egentlig ikke ønske seg barn som jeg knapt har hørt eller sett andre steder enn inne i mitt eget hode – det var så deilig, jeg har sjelden følt meg så forstått av en bok… (og jeg ble så skremt et øyeblikk av epilogen, og pustet så lettet ut da den ikke sviktet likevel…). Takk! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.