Det går ikke så bra lenger. Ikke at det egentlig har gått så bra, året som har gått har vært absurd – det har vært pandemi og vi aner ikke når den tar slutt. Jeg har alltid vært kjent for å krisemaksimere, men denne gangen klarte jeg ikke engang å overdrive, min største frykt (bortsett fra å dø!) er liksom overgått av virkeligheten. Vi sitter her og utenfor herjer et virus som jeg i hvert fall ikke vil ha, selv om jeg ikke er i risikogruppa. Jeg vil ikke ha høy feber, jeg vil ikke hoste så jeg ikke får puste, jeg vil ikke miste smakssansen eller luktesansen min, jeg vil ikke få blodpropp, hjerneblødning, fatigue, jeg vil ikke legges inn på sykehus, jeg vil ikke bli andpusten av å gå opp en trapp eller glemme hva jeg skulle hente på kjøkkenet. Jeg vil være frisk. Og jeg vil ikke smitte andre som eventuelt blir sjukere enn jeg kanskje blir.
Denne uka har jeg gått rundt med gråten i halsen, og til slutt brast demninga og da var det som om jeg ikke klarte å holde igjen noe lenger – jeg gråt og gråt og gråt. Jeg gråt så jeg hulka, som jeg gjorde da jeg blei dumpa da jeg var 15, dere veit, sånn grining som gjør deg rød i hele ansiktet og får deg til å hikste ukontrollert. Jeg gjemte meg under dyna som om jeg var et barn igjen, og det slutta ikke.
Jeg føler at jeg konstant har gråten i halsen og det skal ingenting til for å tippe meg over kanten. Jeg er flau over det, men jeg er også overraska over at det ikke skjedde før. For et år, dere. Og det er mer igjen! Nå varsler Oslo strengere tiltak og sier at sosiale sammenkomster skal bli forbudt. Jeg trodde de var forbudt allerede, så godt følger jeg med, eventuelt: så asosial har jeg blitt.
Ellers kan jeg melde av hendelser denne uka som gikk: jeg var på quizzer på internett, vant ingen av dem. Tapte en av dem, gjorde det middels pluss på de andre. Alle var gøye. På Eriks Verkstedet-quiz fikk jeg til og med en shoutout i fasiten, fordi et av svarene var Kent (vær så god, Linn) og jeg grein litt da også, men da var det gledestårer. De finnes også.
Jeg gikk tur til Kampen bondegård, som jeg pleier, og prøvde å se på hønene, jeg liker dem så godt, men fordi det er kaldt, så har de fått et ekstra glass så de er vanskelige å få øye på, men det er bra de holder varmen. Jeg lærte seinere den dagen at hønene heter Guri og Malla, og bor i Kaklebu. Det gjorde meg glad. Jeg drakk gode alkoholfrie øler (eller staves det øller i flertall? Veit ikke.) og noen med alkohol, den ene kvelden satt jeg oppe altfor seint og så på musikkvideoer. En av favorittene mine for tida er Tiëstos The business som er en slags zombievideo der en fyr blir vekka til live igjen for en siste kveld, han danser så kult og når sola står opp smuldrer han opp og blir til støv. Den gjør meg glad og trist på samme tid, i låta synges we’ve had a million, million nights just like this, og jeg tenker på alle kveldene der vi levde og festa og drakk for mye og dansa oss svette og varme og var inntil folk vi kjente og ikke kjente, tett i tett i strobelysa. Det er lenge sida en sånn kveld, livet har endra seg også pre-pandemi, men fordi ingen kan ha sånne kvelder lenger, så savner jeg dem enda mer, om det gir mening.
Jeg hørte på boka Olive av Emma Gannon på lydbok, den gjorde meg glad. Den handler om å ikke ville ha barn og minner om en annen bok jeg kjenner godt, foråsiresånn, men den er annerledes allikevel. Den var uansett veldig fin.
Lørdag kveld satt jeg og så på Den du veit og lo høyt da Arkimedes plutselig bestemte seg for å slutte å være grasiøs katt og heller være en klomsekatt og velta en øl ned i tastaturet på mac-en min, så den slutta å funke. Jeg anbefaler programmet Den du veit, som er et musikkquiz-program med høy humorfaktor, jeg anbefaler ikke å søle en Tuborg Lite med mangosmak i macbooken, den dør av det. Eller, den døde ikke helt, så nå sitter jeg her med et eksternt tastatur, og har fått hjelp til å hente ut alt innholdet. Jeg hadde ikke planlagt å kjøpe ny pc, men det skal jeg vel få til.
Kanskje jeg kan bruke stipendpengene som skulle brukes på København-skrivetur på ny mac, for det er lenge til jeg kan reise til København igjen. Man kan ikke skrive bok uten noe å skrive den på, så det er en grei bruk av penga.
Jeg så Berrum og Beyers ettårsmarkering av korona og de to dansestundene deres til låta Klart det er tough fikk meg til å le så jeg hiksta. Så det er ikke bare grining.
Jeg ville vel bare si at det har rakna litt nå, og at det er helt greit. Det er måte på hvor lenge man kan tenke at alt blir bra igjen, når det bare ser ut til å bli verre. Men jeg veit at jeg er heldig, jeg bor sammen med en som får meg til å le og som trøster meg når jeg gråter, jeg kan gå ut og gå rundt i nabolaget og til og med se på høner og hester og geiter, jeg kan høre på musikk og lydbok, jeg kan se på filmer jeg har sett før, som jeg elsker, jeg har kjøpt Druk på DVD og gleder meg til å se den igjen og igjen og igjen. Jeg kan skrive mailer til venna mine og få svar. Jeg kan gå tur med venna mine med en meters avstand og jeg har, enn så lenge, fortsatt jobb. Jeg har meldt meg på Ida Jacksons kreative frigjøringssirkel igjen, som jeg var med på i fjor, og veit at den sparker meg i ræva så jeg får bedre skriverutiner og slutter å prokrastinere (jeg tror jo at jeg er lat, men egentlig er jeg bare redd og det kan fikses). Og en gang i uka snakker jeg med psykologen min som forteller meg at følelsene mine er helt legitime. Det er lov å være trist, selv om andre har det verre. Det er ikke bare lett å være menneske.
En gang slutter jeg sikkert å gråte, selv om det føles som at det aldri skal slutte. Hver morra er en ny morra.
Vil du ikke, om du gadd å lese helt hit, fortelle meg noe fint eller rart?
Så skal jeg jobbe med å prøve å fortelle dere fine og rare ting videre, når jeg en dag slutter å grine.
<3!! Takk, Linn, for viktige påminnelser og fine ord. Jeg har også gråten så langt opp i halsen hele tiden. Men latteren sitter like løst, og jeg lukker øynene og vender meg mot solen så snart den kikker frem, som en liten blomst klar til å vokse. Minner meg selv på hvor viktig det er å ta vare på de små gledene når hjernen er i det dystre hjørnet.
Denne helgen har jeg hørt Dominic Fikes Paul McCartney cover kanskje femti ganger. Den er så innmari fin, og så vidt jeg forstår er det første sang ut av en rekke tolkninger av Maccas nyeste album. Jeg gleder meg skikkelig, kanskje mest til Blood Orange sitt spor.
??
Den yngste hunden min legger «armen» rundt halsen min når jeg koser med ham, som for å gi meg en klem<3 Det synes jeg er fint, særlig fordi han ellers er pels i farta og sliter meg helt ut med energien sin. Den eldste gjør sin egen yoga, selv om hun er snart tolv år.
Siden jeg ble berørt av det du skriver, så deler jeg samtidig bekymringen og frustrasjonen min over å ha en sjef som nekter å overholde nasjonale smittevernregler, utenom hvis det er påbudt. Jeg kan bare ikke bli smittet og syk, eller smitte moren min, som er i risikogruppen, men vi "får ikke lov" til å delta i dugnaden.
Åh, takk for at du deler! Og du skriv så bra, som alltid.
Eg såg ferdig siste sesong av Being 29 i går. Grein litt og tenkte at «Unge Lovende» kan gå og legge seg, for danskane er endå betre på truverdig, humoristisk og rørande manus. Fyller generelt tida med seriar og bøker. Mest bøker. Er heilt oppslukt av Morgenstjernen av Knausgård no. Held meg heime og synest vaksineringa går frykteleg treigt, men morfar sende meg bilete av ei ostekake med blomar på som han hadde laga heilt sjølv for å feire at han hadde tatt begge dosar av vaksinen, så det går jo sakte, men sikkert framover!
Syns det er så fint å lese det du skriver, og kjenner meg veldig igjen. Jeg tror jeg har utviklet en form for helseangst dette året, men kvier meg for å gå til legen, fordi jeg nettopp er redd for å bli smittet. Spesielt redd er jeg nå med mutantvirus og vaksiner som man har satt på vent. Jeg er ung og tilsynelatende frisk, så det er ganske vanskelig å møte forståelse for at jeg er redd. Venninner vil ses, men jeg vil ikke være inne og hjemme hos noen. Jeg har ikke bil og har gått i en radius rundt der jeg bor i et år nå. I 2021 har jeg nesten ikke møtt folk, det er jo virkelig ikke bra. Har heldigvis en samboer og vi har det fint, på tross av at vi bare ser hverandre.
Og prøver virkelig å se de lyspunktene jeg kan. Snart kan man sitte lenge i parken uten å fryse. Snart kan man drikke øl utendørs, selv om det er skjenkestopp. Snart kan man sykle rundt i byen, og kanskje bade. Også håper håper håper jeg at høsten innebærer noe mer enn hjemmekontor, kohorter og nærkontakter.
«men fordi ingen kan ha sånne kvelder lenger, så savner jeg dem enda mer, om det gir mening» – JA! Det gir veldig mening og jeg kjenner meg så igjen i den følelsen. Det er en del år siden jeg pleide å stå i danse-ring og skrikesynge på byen, men aldri har jeg savnet det mer. Ville egentlig bare si takk for at du skriver så fint om den rare tida vi lever i, og jeg blir både glad og trist av å lese tekstene dine, litt samme følelse som å høre på Robyn :’) Så: takk for at du deler, som det heter <3
Det har rakna for meg også, det er ikke så fint eller så rart, men det er sant, og jeg ville skrive det her, under teksten din, siden ordene kanskje ikke ble så ensomme her. Jeg vet ikke hvilken dag det er lenger, eller hva som skjedde når, men jeg husker at jeg gråt den kvelden jeg hørte pressekonferansen om enda strengere tiltak i Oslo, og jeg bor ikke der en gang. For alle som bor trangt og lite og som strever så mye fra før, for alle som er klemt nesten flate og som det blir enda mindre igjen av nå, når verden veier enda litt mer over dem. For deg, for alle som deg, som har så store hjerter at de nesten sprekker av alt som er vanskelig i verden for tida. I morges gråt jeg i dusjen, uten at det var noe mer spesielt enn at verden fortsatt er verden, at alt fortsatt er som det er. Det har rakna for meg også.
Men det skjer fine og rare ting også. For noen uker siden fikk jeg et brev i posten, uventet og brått, og jeg ble overrasket over hvor glad det gjorde meg. Jeg sendte et brev tilbake også. Jeg har begynt å legge appelsinene i kjøleskapet, og når jeg spiser den på hjemmekontoret etter lunsj smaker den friskt og godt og kaldt. Noen dager kommer sola inn gjennom stuevinduet sånn at skyggene på veggen blir lange og myke, og katten sitter i vinduskarmen og lager siluett uten at hun vet det selv. Så kan jeg se skyggen flytte seg, sakte over veggen, mens jeg ligger stille på sofaen og ser i taket. Så tenker jeg på at sola ikke flytter seg, men at jorda roterer, og at det føles rart å kunne se det i skyggen på stueveggen på den måten. At noe så stort blir synlig i noe så lite.
Jeg håper det går greit med deg, at du holder deg fast, at du holder ut. Det skal bli bra igjen, selv om vi ikke vet når, selv om vi ikke vet hvordan. Jeg har hata de regnbuetegningene fra første stund, for jeg synes de er så platte. Men jeg er jo egentlig enig. Ting kommer til å bli bra igjen. Så bra som de var. Minst. Så får vi rakne litt så lenge, og grine i dusjen og ligge på sofaen og se skyggene passere. Men reise oss når vi kan. Jeg håper det går greit med deg. Takk for at du fortsatt skriver.
Takk for orda dine. Det kjennes bra å ikke være aleine. Som om vi er en (drue)klase av små bobler. Frøa i druene, liksom? Tett i tett, men aldri helt inntil; boblehinna beskytter.
Jeg har grått når jeg minst venta det. Håpløsheten tar meg innimellom. Så tenker jeg på deltidsjobb jeg er heldig å ha, og andre ting, som god kaffe, sol, kattepels, fin musikk og gode serier og dokumentarer. Og at det jo blir bra. I allefall bedre. Er det ikke rart, det der, at vi nå er så nærme ett mål, og så virker det bare _enda_ tyngre enn før? Men ja, jeg er også utslitt. Ikke så redd lengre.
Katta mi hopper oppå vedsekken som ei geit og klorer litt på den og sleiker på selve posen. Hu gjemmer seg med kattesnuta langt inni badeskoen min når vi leiker. Snål type.
Samboer/medlever har kjøpt to kopper det står «vaksine» på. Foreldre mine drakk kaffe av de da de var på besøk, det ga håp. De får snart vaksinen.
Jeg ble vaksinert for litt siden, og vi måtte vente for å se om det blei etterreaksjoner. Der vi skulle sitte, i små søte båser med timerklokker, hadde personalet hengt opp i store bokstaver, printa på A4-sider; «Sett deg her og vent litt, så får vi noe fint å se på.» og «Fly like a butterfly, sting like a bee.» Jeg syns det var fint.
Jeg setter på Vulf Peck sin «Test Drive (Instrumental)» når jeg baker.
Jeg leste helt «hit», og syns det er en fin ting. Det er en fin ting å lese deg, og det er en fin ting å skjønne at selv om det ikke er så fint, så er det en fin ting å skjønne at alt ikke er så på stell som nesten hele verden vil ha oss til å tro.