Måned: mars 2021

Vi har alle dårlige dager, dårlig selvtillit. Kanskje har vi fått en dårlig anmeldelse en gang, enten i avisa eller fra noen som har lest noe vi har skrevet, eller sett noe vi har gjort. Du redda ikke verden denne gangen heller, prøv på nytt. Kanskje skriver du ikke like mye som du skulle ønske, kanskje fikk du ikke stipend i år heller, kanskje legger du deg på gulvet og tenker: skjerp deg, slutt å grin, bare gjør det, bare gjør det bedre! Men blir liggende.

Men på sånne dager har jeg ting jeg pleier å si til meg selv, mens jeg planlegger hva neste skritt blir. Og en av tinga er dette: det finnes folk som ikke liker Girls (gærninger). Det finnes folk som ikke liker Johan Harstad (at det går an, jeg forstår det faktisk ikke). Og det finnes folk som ikke liker Daughter, Stine Pilgaard, Pedro Carmona-Alvarez, Frode Grytten, Heidi Furre og alskens helter (WTF?!?) Så at noen ikke liker meg eller skrivinga mi, det skulle faktisk bare mangle. Og man må faktisk bare leve med det. Det skjer. Det skjer hele tiden. Det kommer til å fortsette å skje. Resten av mitt liv. Deal with it! Og FFS: bare gjør det igjen, Strømsborg, og gjør det for faen bedre.

Så i den anledning, så tenkte jeg å poste dette. Dette er talen fra min redaktør til meg, fra slippfesten jeg ikke ville ha da Du dør ikke utkom – i 2016, som er hundre år sida, jeg veit, men som vi altså hadde likevel. Jeg var jo redd for den boka. Så redd for det som kunne og skulle bli sagt om den, jeg tror jeg fikk bingo på det meste. Men jeg lever enda, og jeg skreiv en bok til – og kommer forhåpentligvis til å skrive flere. Men her er talen.

En evigaktuell oppmuntring til meg sjæl, og kanskje også deg:

De fleste forfattere er sin egen verste redaktør. Verste i forstanden: streng, utålmodig, utilgivende osv.

Linns stadige, og jeg begynner å mistenke evige, klagesang ser ut til å bli: dette går ikke, vi må utsette, jeg får det ikke til, jeg veit ikke hva jeg driver på med, det handler jo om ingenting, Nils, ingen kommer til å lese en bok om ingenting.
Jeg har allerede mista
det jeg aldri har hatt.

Sist gang var for et par uker siden, ETTER at boka var ferdig for lengst og ute i butikkene. VI sto på busstopp på Torshov.

Jeg sa: og allikevel går du hjem og forsøker å skrive om ingenting igjen. Etter hver eneste avvisning og krav om utsettelse, puster du ut, setter du deg ned og prøver på det samme på nytt. Og kanskje du skal stole litt mer på det? At det ligger noe veldig stort og allment i det du så fortvilt forsøker å innbille deg er ingenting?  Og det du ikke tror er historier vokser opp til å bli historier hver gang. Og det du i mørke stunder skjeller ut som tafatte karakterer gjør deg allikevel beskyttende, begeistra og tidvis forelska. Det er ikke så lenge siden du sto ved siden av meg på jobben og sa: dette sier du faen meg ikke til noen, men Eva er ganske kul.

Forfatteren blir litt som en bokser som mellom rundene ikke fatter hvordan hun skal få has på motstanderen, han er for god, hun har ikke en sjanse, hun veit ikke hva hun driver på med der ute, ingen slag treffer og snart svimer jeg av, herregud, boksing, hvem sin geniale ide var det?

Det var dessverre din, Linn.

Så uten større ado enn det… ta fantastisk godt imot:

Den fryktsomme fighteren

Det engstelige endelikt

Det livredde lukkøye

Den skrekkslagne sluggeren

Eller rett og slett

HYPOKONDEREN FRA HELVETE

Linn «Du dør ikke, men jeg trur kanskje jeg dør om et øyeblikk» Strømsborg

*

Jeg lover å reise meg opp fra gølvet snart, tørke tårene og sette meg for å skrive. Jeg lover.

Det går ikke så bra lenger. Ikke at det egentlig har gått så bra, året som har gått har vært absurd – det har vært pandemi og vi aner ikke når den tar slutt. Jeg har alltid vært kjent for å krisemaksimere, men denne gangen klarte jeg ikke engang å overdrive, min største frykt (bortsett fra å dø!) er liksom overgått av virkeligheten. Vi sitter her og utenfor herjer et virus som jeg i hvert fall ikke vil ha, selv om jeg ikke er i risikogruppa. Jeg vil ikke ha høy feber, jeg vil ikke hoste så jeg ikke får puste, jeg vil ikke miste smakssansen eller luktesansen min, jeg vil ikke få blodpropp, hjerneblødning, fatigue, jeg vil ikke legges inn på sykehus, jeg vil ikke bli andpusten av å gå opp en trapp eller glemme hva jeg skulle hente på kjøkkenet. Jeg vil være frisk. Og jeg vil ikke smitte andre som eventuelt blir sjukere enn jeg kanskje blir.

Denne uka har jeg gått rundt med gråten i halsen, og til slutt brast demninga og da var det som om jeg ikke klarte å holde igjen noe lenger – jeg gråt og gråt og gråt. Jeg gråt så jeg hulka, som jeg gjorde da jeg blei dumpa da jeg var 15, dere veit, sånn grining som gjør deg rød i hele ansiktet og får deg til å hikste ukontrollert. Jeg gjemte meg under dyna som om jeg var et barn igjen, og det slutta ikke.

Jeg føler at jeg konstant har gråten i halsen og det skal ingenting til for å tippe meg over kanten. Jeg er flau over det, men jeg er også overraska over at det ikke skjedde før. For et år, dere. Og det er mer igjen! Nå varsler Oslo strengere tiltak og sier at sosiale sammenkomster skal bli forbudt. Jeg trodde de var forbudt allerede, så godt følger jeg med, eventuelt: så asosial har jeg blitt.

Ellers kan jeg melde av hendelser denne uka som gikk: jeg var på quizzer på internett, vant ingen av dem. Tapte en av dem, gjorde det middels pluss på de andre. Alle var gøye. På Eriks Verkstedet-quiz fikk jeg til og med en shoutout i fasiten, fordi et av svarene var Kent (vær så god, Linn) og jeg grein litt da også, men da var det gledestårer. De finnes også.

Jeg gikk tur til Kampen bondegård, som jeg pleier, og prøvde å se på hønene, jeg liker dem så godt, men fordi det er kaldt, så har de fått et ekstra glass så de er vanskelige å få øye på, men det er bra de holder varmen. Jeg lærte seinere den dagen at hønene heter  Guri og Malla, og bor i Kaklebu. Det gjorde meg glad. Jeg drakk gode alkoholfrie øler (eller staves det øller i flertall? Veit ikke.) og noen med alkohol, den ene kvelden satt jeg oppe altfor seint og så på musikkvideoer. En av favorittene mine for tida er Tiëstos The business som er en slags zombievideo der en fyr blir vekka til live igjen for en siste kveld, han danser så kult og når sola står opp smuldrer han opp og blir til støv. Den gjør meg glad og trist på samme tid, i låta synges we’ve had a million, million nights just like this, og jeg tenker på alle kveldene der vi levde og festa og drakk for mye og dansa oss svette og varme og var inntil folk vi kjente og ikke kjente, tett i tett i strobelysa. Det er lenge sida en sånn kveld, livet har endra seg også pre-pandemi, men fordi ingen kan ha sånne kvelder lenger, så savner jeg dem enda mer, om det gir mening.

Jeg hørte på boka Olive av Emma Gannon på lydbok, den gjorde meg glad. Den handler om å ikke ville ha barn og minner om en annen bok jeg kjenner godt, foråsiresånn, men den er annerledes allikevel. Den var uansett veldig fin.

Lørdag kveld satt jeg og så på Den du veit og lo høyt da Arkimedes plutselig bestemte seg for å slutte å være grasiøs katt og heller være en klomsekatt og velta en øl ned i tastaturet på mac-en min, så den slutta å funke. Jeg anbefaler programmet Den du veit, som er et musikkquiz-program med høy humorfaktor, jeg anbefaler ikke å søle en Tuborg Lite med mangosmak i macbooken, den dør av det. Eller, den døde ikke helt, så nå sitter jeg her med et eksternt tastatur, og har fått hjelp til å hente ut alt innholdet. Jeg hadde ikke planlagt å kjøpe ny pc, men det skal jeg vel få til.

Kanskje jeg kan bruke stipendpengene som skulle brukes på København-skrivetur på ny mac, for det er lenge til jeg kan reise til København igjen. Man kan ikke skrive bok uten noe å skrive den på, så det er en grei bruk av penga.

Jeg så Berrum og Beyers ettårsmarkering av korona og de to dansestundene deres til låta Klart det er tough fikk meg til å le så jeg hiksta. Så det er ikke bare grining.

Jeg ville vel bare si at det har rakna litt nå, og at det er helt greit. Det er måte på hvor lenge man kan tenke at alt blir bra igjen, når det bare ser ut til å bli verre. Men jeg veit at jeg er heldig, jeg bor sammen med en som får meg til å le og som trøster meg når jeg gråter, jeg kan gå ut og gå rundt i nabolaget og til og med se på høner og hester og geiter, jeg kan høre på musikk og lydbok, jeg kan se på filmer jeg har sett før, som jeg elsker, jeg har kjøpt Druk på DVD og gleder meg til å se den igjen og igjen og igjen. Jeg kan skrive mailer til venna mine og få svar. Jeg kan gå tur med venna mine med en meters avstand og jeg har, enn så lenge, fortsatt jobb. Jeg har meldt meg på Ida Jacksons kreative frigjøringssirkel igjen, som jeg var med på i fjor, og veit at den sparker meg i ræva så jeg får bedre skriverutiner og slutter å prokrastinere (jeg tror jo at jeg er lat, men egentlig er jeg bare redd og det kan fikses). Og en gang i uka snakker jeg med psykologen min som forteller meg at følelsene mine er helt legitime. Det er lov å være trist, selv om andre har det verre. Det er ikke bare lett å være menneske.

En gang slutter jeg sikkert å gråte, selv om det føles som at det aldri skal slutte. Hver morra er en ny morra.

Vil du ikke, om du gadd å lese helt hit, fortelle meg noe fint eller rart?

Så skal jeg jobbe med å prøve å fortelle dere fine og rare ting videre, når jeg en dag slutter å grine.