Jeg husker ikke hvorfor jeg ble så opptatt av dinosaurer. Jeg husker at jeg kjøpte den første på et loppemarked med Frøydis i 2005 eller 2006, kanskje, så jeg var jo voksen. Nå har jeg dinosaurer i alle rom, det står en på vasken på badet, det står flere i vinduskarmene mine, det står mange i bokhyller og på andre flater der det er plass. Den første er en langhals, den er rosalilla i fargen og blå på magen og jeg fant den og tenkte: den må bli med meg hjem, så det blei den.
Nå er jeg snart 35 år gammal og jeg har dinosaurer i hele huset, og flere klesplagg med dinosaurer på også. Det blir flere av dem, hele tida, selv om de er utdødd. Jeg elsker dinosaurer, jeg liker å lære nye ting om dem, lese om dem, se på dem. Jeg liker at de var store. Jeg liker at de var forskjellige. Jeg liker at de var her.
Jeg husker at jeg likte dem som barn også, men jeg likte så mange ting – litt som nå. Jeg liker jo fortsatt andre ting enn dinosaurer, selv om jeg ikke har en utprega samlegreie for så mange andre ting. Det er så lett å ha autosøk på dinosaurer på finn.no og ende opp med både strikkegensere og kjoler og kjeder med dinosaurer på, liksom. Folk har så mange rare ting de vil selge der ute.
Uansett, jeg husker at jeg hadde faktabøker, de store fra Bokklubbens barn, og mine to favoritter var den om havet (jeg husker tegningene av anemonene best, jeg har aldri sett en anemone i virkeligheten – eller jo, kanskje på et akvarium!) og den om dinosaurene. Jeg likte Lillefot og vennene hans, selv om den skremte vettet av meg. Jeg så faktisk ikke filmen før jeg blei voksen, men jeg hadde en kassett med Lillefot på, og boka som hørte til (når du hører denne lyden osv.) og jeg husker at jeg ofte gråt og fikk mareritt om at mamma skulle bli borte, fordi mammaen til Lillefot blir borte. Jeg kan kjenne klumpen i halsen bare jeg tenker på det. Åh, Lillefot.
Dinosaurer er en fin hobby å ha, de finnes så mange steder, i populærkulturen, i mønstre folk strikker, i historien vår. De var her for mange, mange år sida, og så forsvant de. Eller, fuglene finnes jo fortsatt, heldigvis. Men T-rex er død. Han var faktisk ikke så fæl som alle skulle ha det til, han var baktung og hadde helt ubrukelige armer (bare se på de små greiene!), han løp såvidt fortere enn meg, og jeg er en jogger, så jeg er treig, han var mest åtseleter selv om det kjeftementet får en til å tro annerledes. Hodet var også veldig stort i forhold til kroppen. Jeg håper t-rex hadde venner da han fantes, og at han ikke bare dundra rundt og lagde kvalm. T-rex er favorittdinosauren min, ofte tenker jeg på ham hvis jeg er trist for noe eller føler meg tung (baktung), vinglete, misforstått.
Dette er egentlig bare en unnskyldning for å dele en video jeg fikk tilsendt. Den fikk meg til å grine. Så sånn går det med meg hittil i februar! Men jeg er glad min entusiasme for dinosaurer er såpass synlig, og at den får venna mine til å sende meg ting – selv om det det får meg til å grine. Dinosaurene var her, og så døde de. Men først spiste de frukt og agurker, akkurat som deg og meg. Hold ut, snart er det mars og allerede om en uke er det meldt plussgrader igjen!