Våren begynner – bare sånn

Det var snø, så var det ikke lenger snø. Våren begynner, bare sånn.

Jeg løp ute i dag. Jeg snørte på meg joggeskoa, utenpå ullsokkene, og så begynte jeg å løpe. Sakte, mot Jordal, der en barnehage hadde utedag på sletta. Jeg løp sakte forbi dem, ei lita jente sto i parkdressen sin og så konsentrert på skoene mine som hoppa forbi henne, kanskje hun likte at de var lilla, kanskje hun tenkte på noe helt annet. Jeg løp opp på den grusete veien, forbi akebakken der jeg satte utfor en dag det var kaldt og et tynt snølag, jeg løp opp trappa på Kampen der en annen jogger suste forbi meg, mens jeg tungpusta bevega meg opp, ett trinn av gangen. Jeg løp gjennom parken og mot Tøyen, jeg måtte ta flere pauser, gå litt i stedet for å løpe, men jeg var i gang igjen. Jeg har ikke jogga siden i fjor.

Snøen smelta bort og utenfor vinduet mitt er det grått og grønt, ikke grønt som i nytt og våraktig enda, men restene fra fjorårets sommer ligger fortsatt i gresset, innimellom de gule tustene er det fortsatt grønske. Det blir grønnere nå. Det blir varmere og grønnere, en ny vår venter.

Jeg skal løpe mye ute i år. Når jeg har bodd i København og bare skrevet, så har jeg hatt en regel om at jeg må løpe en tur før jeg får lov til å dusje. Når dagene ikke handler om å skulle på jobb til en viss tid, men skrive når jeg kan og løpe og lese og se på TV ellers, så kan man somle om morgenen, og rekke en løpetur selv om man ikke er en morgenfugl. På hjemmekontoret har jeg bestemt at de samme reglene skal få gjelde.

Skriver du? spurte redaktøren min meg, og jeg sa nei og lo. Jeg leverte et førsteutkast i november og så har jeg ikke skrevet noe siden. Men du må skrive, sa han. Jeg bare jobber, sa jeg. Som er rart, siden jeg jo bare jobber 50% nå, for å skrive mer. Og helgejobben min på Tronsmo er faktisk bare annahver helg. Allikevel jobber jeg hele tida, føles det som.

Hjemmekontoret gjør det med meg, grensene flyter, mailene kommer og jeg svarer på dem heller enn å klokke ut. Jeg må bare jobbe det jeg jobber. Men når jeg er ferdig på jobb, så synker jeg ned i sofaen, ser på TV, spiser sjokolade hver dag. Blir ulykkelig, eller – lar meg selv bli ulykkelig.

Ikke at jogging og mindre jobbing nødvendigvis får meg til å bli lykkelig, men jeg tror det er viktig med grenser og struktur. Tida er der, den finnes, jeg bare kaster den bort. Så nå, med sola, med våren, skal jeg bli bedre.

Ok, jeg sender deg første kapittel 1. april, sa jeg. Da får jeg første kapittel 1. mars, sa han og smilte. 1. april! sa jeg. Supert, da mailes vi 1. mars, sa han og gikk og jeg blei stående igjen og le. Jeg sa april, ropte jeg. Jeg hørte mars! svarte han fra borti korridoren.

Sånn kan man også gjøre det. Men jeg skal klare første kapittel til første mars. Det er jo der. Alle kapitlene er der. De må bare skrives om. Og hvordan gjør man det? Man begynner. Bare sånn.

Jeg samler på dinosaurer fordi de gjør meg glad

Jeg husker ikke hvorfor jeg ble så opptatt av dinosaurer. Jeg husker at jeg kjøpte den første på et loppemarked med Frøydis i 2005 eller 2006, kanskje, så jeg var jo voksen. Nå har jeg dinosaurer i alle rom, det står en på vasken på badet, det står flere i vinduskarmene mine, det står mange i bokhyller og på andre flater der det er plass. Den første er en langhals, den er rosalilla i fargen og blå på magen og jeg fant den og tenkte: den må bli med meg hjem, så det blei den.

Nå er jeg snart 35 år gammal og jeg har dinosaurer i hele huset, og flere klesplagg med dinosaurer på også. Det blir flere av dem, hele tida, selv om de er utdødd. Jeg elsker dinosaurer, jeg liker å lære nye ting om dem, lese om dem, se på dem. Jeg liker at de var store. Jeg liker at de var forskjellige. Jeg liker at de var her.

Jeg husker at jeg likte dem som barn også, men jeg likte så mange ting – litt som nå. Jeg liker jo fortsatt andre ting enn dinosaurer, selv om jeg ikke har en utprega samlegreie for så mange andre ting. Det er så lett å ha autosøk på dinosaurer på finn.no og ende opp med både strikkegensere og kjoler og kjeder med dinosaurer på, liksom. Folk har så mange rare ting de vil selge der ute.

Uansett, jeg husker at jeg hadde faktabøker, de store fra Bokklubbens barn, og mine to favoritter var den om havet (jeg husker tegningene av anemonene best, jeg har aldri sett en anemone i virkeligheten – eller jo, kanskje på et akvarium!) og den om dinosaurene. Jeg likte Lillefot og vennene hans, selv om den skremte vettet av meg. Jeg så faktisk ikke filmen før jeg blei voksen, men jeg hadde en kassett med Lillefot på, og boka som hørte til (når du hører denne lyden osv.) og jeg husker at jeg ofte gråt og fikk mareritt om at mamma skulle bli borte, fordi mammaen til Lillefot blir borte. Jeg kan kjenne klumpen i halsen bare jeg tenker på det. Åh, Lillefot.

Dinosaurer er en fin hobby å ha, de finnes så mange steder, i populærkulturen, i mønstre folk strikker, i historien vår. De var her for mange, mange år sida, og så forsvant de. Eller, fuglene finnes jo fortsatt, heldigvis. Men T-rex er død. Han var faktisk ikke så fæl som alle skulle ha det til, han var baktung og hadde helt ubrukelige armer (bare se på de små greiene!), han løp såvidt fortere enn meg, og jeg er en jogger, så jeg er treig, han var mest åtseleter selv om det kjeftementet får en til å tro annerledes. Hodet var også veldig stort i forhold til kroppen. Jeg håper t-rex hadde venner da han fantes, og at han ikke bare dundra rundt og lagde kvalm. T-rex er favorittdinosauren min, ofte tenker jeg på ham hvis jeg er trist for noe eller føler meg tung (baktung), vinglete, misforstått.

Dette er egentlig bare en unnskyldning for å dele en video jeg fikk tilsendt. Den fikk meg til å grine. Så sånn går det med meg hittil i februar! Men jeg er glad min entusiasme for dinosaurer er såpass synlig, og at den får venna mine til å sende meg ting – selv om det det får meg til å grine. Dinosaurene var her, og så døde de. Men først spiste de frukt og agurker, akkurat som deg og meg. Hold ut, snart er det mars og allerede om en uke er det meldt plussgrader igjen!